President Joe Biden tilbringer hans Thanksgiving-ferie på David Rubensteins Nantucket-gods, verdsatt til $ 34 millioner, milliardær-medgründeren av Carlyle Group, et hedgefond beryktet for å kjøpe opp selskaper, kutte ned deres arbeidsstyrke, strippe deres eiendeler og selge det som gjenstår for en profitt.

Carlyle er ikke bare et brutalt rovdyrselskap, det har lenge hatt de mest intime bånd til militær-etterretningsapparatet, spesielt i forbindelse med krigene i Afghanistan og Irak. Private equity-selskapet har hatt ei rekke krigsforbrytere fra begge kapitalistpartiene som ansatte, deriblant tidligere forsvarsminister Frank Carlucci, en gang selskapets styreleder, og tidligere CIA-direktør og Pentagon-sjef Leon Panetta, som en høyt gasjert «konsulent». Både George H.W. Bush og George W. Bush var direktører for selskapet eller et datterselskap.

Amerikanske media rapporterte Bidens ankomst til øya utenfor Massachusetts, et yndet feriested for Wall Street og de superrike, uten å bemerke den slående sosiale kontrasten mellom USAs president som nyter de overdådige omgivelsene på Nantucket-godset og de betingelsene hundrevis av millioner av arbeidende mennesker står overfor.

Biden skal feire den tradisjonelle amerikanske feriehøytiden, så vel som hans 81-årsdag, som falt på mandag denne uka, med kake og en rikelig Thanksgiving-meny. Foruten selve godset, som Rubenstein stilte til rådighet for presidentoppholdet, er det de vanlige overdådighetene forbundet med et presidentbesøk. Som lokalavisa beskrev det:

Presidentens sikkerhetsfølge har bygget på øya de fem siste dagene – med flere C-17 Globemasters og andre fly som har levert kjøretøy, utstyr og forsyninger til Nantucket Memorial Airport. En stor kontingent av Massachusetts State Police Troopers ankom øya på mandag med ferge. Øyas hoteller er nok en gang fylt med disse Secret Service-agentene, regjeringspersonell, State Troupers og medier fra utenfor øya.

Ingen slike fordeler er tilgjengelige for de millioner av amerikanske arbeidende mennesker som møter sult, fattigdom og hjemløshet på høytiden som feirer ressursene som innhøstingen har generert i verdens mest velstående land.

Mens den amerikanske landbruksvirksomheten årlig eksporterer mat for mer enn $ 150 milliarder, stiger sulten hjemme, ifølge Food Research and Action Council (FRAC), som refererer en rapport fra det amerikanske landbruksdepartemenets Economic Research Service, utgitt i forrige måned. Blant US Department of Agriculture’s funn:

• En av åtte amerikanske husholdninger møtte matusikkerhet i 2022, eller 44,2 millioner mennesker, en svimlende økning på 10,3 millioner sammenlignet med et år tidligere.

• Antallet barn som bor i disse husholdningene spratt opp med 44,6 prosent til 13,4 millioner.

• En tredjedel av enslige forsørgeres husholdninger ledet av kvinner var matusikre.

• Demografiske grupper som opplevde høyere matusikkerhet enn gjennomsnittet inkluderte afrikaner-amerikanere, latinoer, Southerners, og de som bor i rurale områder (hvor det meste av maten produseres!).

Den primære årsaken til matusikkerhet og sult er fattigdom, forverret av kutt i føderale sosiale programmer utført av Biden-administrasjonen og støttet av Kongressen. Bidens terminering av Covid-unntakstilstanden i mai vil øke masselidelsen, og automatisk kutte finansieringsmidler til matbonger (SNAP); tilleggsernæring for gravide og ammende kvinner, små barn og spedbarn (WIC); utvidet skolelunsj og programmer for snacks etter skoletid.

Arbeiderklassen som helhet møter høyere priser for praktisk talt alle typer matvarer, med matvarepriser som de to siste årene har steget 11 prosent, samt mangel på mange matvarer. For lavinntektsarbeidere blir dette enda verre av fraværet av fullskala supermarkeder i mange urbane områder («matørkener»), som i det hele tatt gjør det vanskelig å få tak i fersk frukt og grønnsaker.

Forholdene med berøvelse i fattige byer som Detroit, en gang senteret for høyt lønnet bilproduksjon, ble demonstrert denne uka da tusenvis mønstret i byen og dens forsteder for å motta gratis kalkuner og andre matvarer for et typisk Thanksgiving-måltid, inkludert 3 000 bare i River Rouge, en indre forstad, og 600 i Ann Arbor.

President Biden framhever hans ydmyke opprinnelser, og beskriver seg selv som «middelklasse Joe» og den mest arbeidervennlige presidenten i historien. I mellomtiden står hans angivelige arbeider-«venner» overfor kutt i reallønningene på grunn av inflasjon, et selskapsangrep på ytelser som helsetjenester, og ødeleggelsen av arbeidsplasser. For bilarbeidere, UPS-arbeidere, jernbanearbeidere og mange andre har dette angrepet på deres levestandarder blitt utført gjennom kontrakter pålagt av fagforeningene med støtte fra den nåværende innehaveren av Det hvite hus. Når arbeidere har forsøkt å utfordre disse angrepene, som jernbanearbeiderne for et år siden, har de sett deres rett til å streike strippet vekk av kongresshandlinger forlangt og støttet av Biden.

Som WSWS har forklart er Biden fagforeningenes venn, ikke arbeidernes. Han anser fagforeningene og deres høyt betalte byråkratiske apparater som den beste mekanismen for å kutte arbeiderklassens levestandarder og undertrykke klassekampen.

Han baserer seg på at fagforeningene pålegger arbeiderklassen politiske tvangstrøyer, spesielt når det gjelder spørsmål om utenrikspolitikk og krig. Hovedfokuset for Det demokratiske partiets politikk er den aggressive promoteringen av amerikanske imperialistinteresser utenlands gjennom en eksplosjon av militarisme mot Russland, i Midtøsten mot Iran, og i regionen Det indiske hav-Stillehavet mot Kina, som i tiltakende grad tar form av en tredje verdenskrig.

Disse politiske orienteringene for krig er breit foraktet i arbeiderklassen, en fiendtlighet vist i masseprotestene mot det israelske genocidet i Gaza. Men de har så godt som enstemmig støtte i den kapitalistiske styringseliten som Biden taler for.

Bidens relasjon til de velstående ble oppsummert i hans bemerkninger til en valginnsamlingsaksjon på Manhattan i 2019, der han forsikret hans Wall Street-publikum at hans mildt reformistiske pretensjoner var politisk nødvendige, men ikke burde forurolige dem. Han sa at til tross for hans retorikk om å få de rike til å «betale deres rettmessige andel», under en Biden-administrasjon, «skal ingen måtte straffes, ingens levestandard vil endres, ingenting ville fundamentalt endres».

Medstyreleder Rubenstein i Carlyle Group, som gjør hans gods tilgjengelig for Biden, leder et selskap som har eiendeler for $ 382 milliarder under forvaltning, en sum nesten tre ganger større enn alle føderale matprogrammer til sammen.

Rubenstein jobbet som rådgiver for en underkomité av Senatets justiskomité i årene 1975 og 1976 da Biden satt i det panelet. Han jobbet seinere som assistent i Det hvite hus i Carter-administrasjonen før han vendte tilbake til privat praksis. I 1987 var han en av tre medgründere av Carlyle Group, og ble enormt velstående.

Han har samlet seg innflytelse i Washington-samfunnet, så vel som rikdom. Rubenstein er for tiden styreleder for Kennedy Center for Performing Arts, National Gallery of Art, Council on Foreign Relations og The Economic Club of Washington D.C. Han er tidligere styreleder for Duke Universitys forstanderskap og for Smithsonian Institution. I 2022 ble han leder av University of Chicagos forstanderskap.

Denne styringsklassens søyle beskrives i selskapsmediene som Bidens «personlige venn». Den samme etiketten anvendes på milliardæren Harlan Crows relasjon til den høyreekstreme høyesterettsdommeren Clarence Thomas, som er mottaker av lukrative ferier, private flyreiser og andre goder, samt investeringer i konsulentforetaket til «Ginni» Thomas, høyesterettsdommerens kone, og aktivist i Trumps «Stop the Steal»-bestrebelser for å omvelte 2020-valget.

Biden og Thomas er begge korrupte politiske instrumenter for rivaliserende fraksjoner av den kapitalistiske styringseliten. De kan krangle bittert om politiske orienteringslinjer, men om de grunnleggende klassespørsmålene er de unisont samstemte: De forsvarer kapitalismen og de rikes dominans hjemme, og amerikanske imperialistinteressers sikring i utlandet.

De som hevder det er mulig å «presse» Biden-administrasjonen til å vedta reformistisk politikk, opponere mot den trusselen Donald Trump utgjør mot demokratiske rettigheter, eller begrense den genocidale volden til Israel, amerikansk imperialismes militære spydspiss i Midtøsten, sprer fatale politiske vrangforestillinger.

Det demokratiske partiet er ikke alternativet til de stadig mer fascistiske Republikanerne. Det er ei alternativ rute til den samme destinasjonen. Drivkraften til både Det demokratiske partiets militarisme og Det republikanske partiets autoritarisme er verdenskapitalismens stadig dypere krise, der den amerikanske kapitalismen står i sentrum.

Veien videre for arbeidende mennesker er et resolutt brudd med begge kapitalistpartiene og byggingen av arbeiderklassens uavhengige politiske bevegelse, basert på et program for sosialisme og mot krig. Dette må inkludere et vidtrekkende program for å avskaffe sult, fattigdom og hjemløshet, ved å ekspropriere de velstående parasittene personifisert av Carlyle, plassere økonomien under arbeiderklassens demokratiske kontroll og avskaffe sosial ulikhet. Dette er det revolusjonære perspektivet Socialist Equality Party slåss for.