Den amerikansk-israelske propagandamaskina har lansert et nytt argument til forsvar for Israels masseslakt i Gaza: Påstanden at Hamas, som 7. oktober utførte grensekryssingangrepet inn i Israel som gikk forut for den nåværende krigen, var skyldige i massevoldtekt av israelske kvinner under den oppstanden.

At det ikke er noen direkte bevis som støtter disse påstandene er irrelevant for gjerningsmennene og forsvarerne av genocidet i Gaza. Påstanden, som plutselig blir pumpet ut av media, tjener til å avlede den offentlige oppmerksomheten vekk fra den katastrofale eskaleringen av israelske militæroperasjoner mot Gazas befolkning siden slutten av den begrensede «pausen» som ledsaget utvekslingen av gisler holdt av Hamas for palestinere holdt i israelske fengsler.

Mer enn 1 000 palestinere ble drept i helga av israelske bomber og missiler. Omtrent 2 millioner palestinere har blitt drevet inn i et lite hjørne av Gaza, i seg selv en enklave som ikke er større enn byene Philadelphia eller Detroit, men med mange flere mennesker. Formålet med de israelske militæroperasjonene har blitt stadig tydeligere: Å drive hele Gazas befolkning over den egyptiske grensa ut i Sinai-ørkenen, å tømme Gaza og gjøre området tilgjengelig for jødiske settlere.

Sammenfallende med det israelske militærets (IDF) fullskala bakkeangrep på Khan Younis, den største byen i det sørlige Gaza, holdt mandag ei gruppe av 150 velstående og innflytelsesrike Israel-supportere et samlingsstevne ved FNs hovedkvarter i New York City for å promotere påstander om Hamas’ massevoldtekter. Demokratenes tidligere presidentkandidat Hillary Clinton henvendte seg til gruppa via nettet, mens milliardæren og tidligere Facebook-direktør Sheryl Sandberg også ga hennes støtte, sammen med senator Kirsten Gillibrand (Demokrat fra New York).

I hennes forhåndsinnspilte uttalelse hevdet Clinton, som i rollen som utenriksminister i Obama-administrasjonen stod i spissen for den brutale USA-NATO-krigen mot Libya: «Det er opprørende at noen som hevder å stå for rettferdighet, lukker deres øyne og hjerter for Hamas’ ofre.» Hun sa ingenting om de titusenvis av ofrene for den amerikanske krigen i Libya, inkludert tusenvis av kvinner solgt til seksuelt slaveri under de rivaliserende reaksjonære juntaene som siden krigen har kjempet om makten. Hun nevnte heller ikke de titusenvis av ofrene for Israels angrep på Gaza, med bruk av bomber og missiler fra USA.

Arrangementet var sponset av Israels faste misjon til FN og samlet angivelige vitnesbyrd og dokumenter, alt levert av den israelske regjeringen og IDF. Mens en undersøkelseskommisjon fra FN som etterforsker krigsforbrytelser i Gaza, sa den ville videreformidle bevis for seksuell vold til Den internasjonale straffedomstolen (ICC), anerkjenner ikke den amerikanske regjeringen denne domstolen, av frykt for straffeforfølgelse av amerikanske krigsforbrytelser. Israel samarbeider ikke med domstolen, og hevder den har en antiisraelsk partiskhet fordi ICC har vært åpen for bevis på israelske krigsforbrytelser på den okkuperte Vestbredden.

President Joe Biden tok dagen etter opp påstandene om voldtekt under en pengeinnsamlingsaksjon i Boston. «I løpet av de siste ukene har overlevende og vitner fra angrepene delt de grufulle beretningene om ufattelig grusomhet», sa Biden til hans millionærstøttespillere som var samlet på Westin Hotel. Den amerikanske presidenten avviste tidligere beretninger fra palestinske «overlevende og vitner» i Gaza, inkludert de fra dusinvis av leger, om masseofre fra israelske bomberaid, og hevdet at disse var upålitelige fordi de kom via Hamas.

Samme kvelden sendte NBC News en fem-minutter-lang rapport om voldtektsanklagene som deres hovedinnslag i «Nightly News», og det fulgte et medieskred med forsidereportasjer i New York Times og Washington Post og rapporter på andre fjernsynsnettverk. Som en historiker over CIAs medieoperasjoner en gang kalte det, var dette den amerikansk regjeringspropagandaens «mektige Wurlitzer» på fullt volum.

Hva er de faktiske bevisene som støtter den svært orkestrerte kryssilden av anklager mot Hamas? Alt av dette kommer fra den israelske regjeringen og IDF; ingen ting av det har noen uavhengige bekreftelser; ingen vitnesbyrd fra ofre eller øyenvitner er framlagt. Ifølge israelske embetsrepresentanter var de få voldtektsofrene som overlevde 7. oktober-angrepet for traumatiserte til å snakke om det. Den israelske politisjefen Yaakov Shabtai sa til British Broadcasting Corporation (BBC) at «mange overlevende fra angrepene fant det vanskelig å snakke om, og at han trodde noen av dem aldri ville vitne om det de så eller opplevde».

De kvinnelige gislene som ble løslatt av Hamas i forrige uke har vært i god fysisk form, bortsett fra de som var eldre og skrøpelige i utgangspunktet. Ingen av dem rapporterte om seksuelle overgrep under deres fangenskap. Flere av dem rapporterte imidlertid at de så vidt unnslapp israelske bombe- og missilangrep, som førte til at israelske embetsfunksjonærer avfeide deres erindringer som «upålitelige». Følgelig, det er bare de vitnene som tjener Netanyahu-regjeringens propagandainteresser som er til å tro på.

Ifølge det pro-palestinske nettstedet Mondoweiss førte en israelsk politiorientering 13. november, angivelig sammenkalt for å framskaffe nye bevis om seksuell vold, til et sammenstøt mellom polititjenestemenn og journalister på grunn av «fraværet av ny informasjon og klare bevis». Politisjefen nektet å besvare noen spørsmål, og politiets medieoffiser Merit Ben Meir engasjerte seg i en heftig diskusjon med journalister, der de gjorde orienteringens tiltenkte budskap klart, og sa: «Basert på omstendighetene rundt likene, fant det sted voldtekt, og det er ikke rom for å stille spørsmål ved disse hendelsene.»

Påstandene om massevoldtekt følger mønsteret fra tidligere amerikanske regjeringers «store løgner» for å manipulere den offentlige opinionen under betingelser med voksende masseopposisjon mot imperialistkrig. Bush-administrasjonen hevdet eksistensen av «masseødeleggelsesvåpen» i Irak for å rettferdiggjøre sin beslutning om å invadere og ødelegge landet. Obama og Hillary Clinton promoterte anklager om forestående masseslakting i Benghazi som påskudd for USA-NATO-bombingen av Libya. Lederne for land målrettet av amerikansk imperialisme – Panamas Noriega, Libyas Muammar Gaddafi, Iraks Saddam Hussein, Syrias Assad og nå Russlands Putin – har alltid blitt framstilt i amerikanske media som monstre som fortjener det verste.

Voldtektspåstandene blir promotert av fascistkrefter innen den israelske staten og tatt opp av febrilske supportere av imperialistisk militarisme i Amerika. Deres eneste formål er å intimidere alle og enhver som ønsker å uttrykke deres inderlige motstand mot israelsk genocid i Gaza. De har overhodet ingen troverdighet.

Og selv om det var sant at noen Hamas-krigere begikk seksuell vold i løpet av 7. oktober-angrepet, hvordan skulle det berettige det israelske militærets slakting av tusenvis av kvinner og barn i Gaza? Påstanden om Hamas’ massevoldtekt er spesielt kynisk gitt det uimotsagte faktum at, som WSWS erklærte i en redaksjonell uttalelse mandag, Israel er engasjert i en «krig mot kvinner og barn».

Påstandene fra Biden, Clinton & Co. om å være «forferdet» over 7. oktober-hendelsene har heller ingen troverdighet. Siden Nazi-Tysklands nederlag i 1945 har ingen land slaktet flere menn, kvinner og barn i krig enn USA. Hva påstander om voldtekt angår var massevoldtekt et uutslettelig karaktertrekk ved slike grusomheter som My Lai-massakren i Vietnam. Krigen i Irak produserte minneverdige bilder av seksuell vold i fengselet Abu Ghraib, mens tusenvis av slike handlinger, lignende eller langt verre, ikke ble registrert, bortsett fra i ofrenes og gjerningsmennenes minner.

Denne siste bestrebelsen fra Biden-administrasjonen og selskapsmedia for å dekke over virkeligheten av det israelske genocidet i Gaza vil vise seg å bli en dyster fiasko. Det kan ikke demme opp for den voksende verdensomspennende forargelsen over forbrytelsene Israel begår, der det fungerer som spydspissen for amerikansk og europeisk imperialisme i Midtøsten. Den sentrale politiske oppgaven til antikrigbevegelsen forblir en vending til den internasjonale arbeiderklassen, den eneste sosiale kraften som kan stoppe krigen i Gaza, og få satt en stopper for kapitalistsystemet som er kilden til imperialistkrig.