Vi publiserer her hyllesten til Helen Halyard gitt av Keith Jones, nasjonalsekretæren for Socialist Equality Party (Canada), til et minnemøte for kamerat Helen holdt av Socialist Equality Party (US) og International Committee of the Fourth International søndag 3. desember. Helen døde brått 28. november i en alder av 73 år.

Til Helens familie og til alle ledere og kadre i vår amerikanske seksjon, vil jeg uttrykke – på vegne av medlemmene og supporterne av Socialist Equality Party (Canada) – mine dypeste kondolanser ved det plutselige dødsfallet til Helen, vår Helen.

Jeg er stolt over å ha vært Helens kamerat og venn. Som en som hadde privilegiet å jobbe med henne over mange tiår, kan jeg bekrefte at det ikke var noe element av overdrivelse eller retorisk blomstring i kamerat Norths World Socialist Web Site-hyllest av Helen. I et halvt århundre var hun en mektig kraft i Amerikas Workers League og SEP, og i Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale (ICFI).

Helens uselviskhet og energi ble matchet og animert av hennes forpliktelse til revolusjonære internasjonalistiske prinsipper i kampen for arbeiderklassens frigjøring.

Helen var blant den eksepsjonelle gruppa av yngre Workers League-medlemmer, ledet av kamerat North, som kom fram politisk i kjølvannet av Wohlforths avskyelige svik og bestemt trakk deres lærdommer. De arbeidet systematisk for å gjenskape partiets trotskistiske fundamenter, for å tilegne seg hele trotskistbevegelsen arv og plassere kampen mot pabloismen i sentrum for en dristig vending til arbeiderklassen.

Innen denne lederskapsgruppa leverte Helen hennes eget unike bidrag, et som trakk på hennes mange styrker – trompeten som komplementerte, forsterket og beriket hele orkesteret.

Der Helen var i sentrum av partiets arbeid i et halvt århundre er det umulig å begynne å erkjenne alle hennes bidrag. Men jeg tror det er viktig å merke seg at i årene 1985 og 1986, under og i umiddelbar etterkant av splittelsen med det nypabloistiske Workers Revolutionary Party, i en tid da kamerat Nord nødvendigvis reiste, spilte kamerat Helen som assisterende nasjonalsekretær for Workers League en viktig rolle i å forankre partiet i det daglige, politisk og organisatoriske arbeidet. En viktig del av dette inkluderte å sikre at medlemskapet ble avklart om de fundamentale anliggendene om program, perspektiv og klasseorientering som stod på spill i splittelsen med nasjonalist-opportunistene i WRP.

Arbeidere responderte kraftfullt på Helen – på hennes indignasjon over sosial urettferdighet, hennes tillit til arbeiderklassens revolusjonære rolle og hennes forpliktelse til sosialistiske prinsipper – fordi de kunne se i henne potensialet for hva de som klasse kan og må bli.

I det revolusjonære partiets arbeid er det mange vanskelige og til tider stressende diskusjoner. Jeg kan huske mange ganger da kamerat Helen ved avslutningen av en slik diskusjon kort oppsummerte de hardt vunnede politiske konklusjonene, og på grunnlag av det ledet oss til de politiske og organisatoriske oppgavene som kom fra dem, og ville muliggjøre at disse konklusjonene temperete partikadre og fant rot i arbeiderklassen.

Helen var the real deal. Det var ingen kunstgrep om henne. Hun var raus, opptatt av kameratenes ve og vel, hun utstrålte livsglede, stor intellektuell nysgjerrighet og en ekte ømhet. Men da de politiske anliggendene ble klare og brikkene var satt, kunne hun stoles på for å være all in i den politiske kampen.

Helens utrettelige ånd var ikke basert på noen overfladisk optimisme, på manglende vilje til å erkjenne problemer eller forhåpningen om at de kunne ønskes bort. Hennes revolusjonære optimisme var grunnlagt i marxisme, i hennes troskap til prinsipper og en dyp politisk-teoretisk kunnskap og forståelse.

Helen hadde ikke annet enn forakt for pseudo-venstre-leverandører av identitetspolitikk, inkludert svart nasjonalisme og feminisme, og for de privilegerte middelklasseelementene som peker på vanskelighetene og tilbakeståenheten som hemmer arbeiderklassen, ikke for å anklage kapitalismen, men for å berettige deres fordypning i deres personlige liv, selvtilfredshet og selvfullbyrdelse.

For dem av oss som samarbeider tett med den amerikanske seksjonen, som også uten tvil for både dens ledere og medlemmer, er det vanskelig å tenke seg det amerikanske SEP uten kamerat Helen, slik var hennes rolle i partiets liv. Når det er sagt, hun har etterlatt seg en rik politisk arv nedfelt i partiets kader, som hun gjorde så mye for å bygge og skolere. Den arven lever videre. Den vil inspirere og framfor alt politisk utdanne massene av arbeidere og unge mennesker som nå drives inn i revolusjonær kamp av det Trotskij med rette kalte «kapitalismens dødssmerter».

Denne karakteriseringen, hvis egnethet blir stadig sterkere brakt hjem til oss på en daglig basis, av stormen av sammenkoblede globale kriser – økonomiske, geopolitiske, helsemessige, politiske og miljømessige – kommer, selvfølgelig, fra Den fjerde internasjonales grunnlagsdokument.

Overgangsprogrammet begynner med å definere epokens sentrale problem. Det er problemet som dannet innholdet i kamerat Helens liv – kampen for å løse krisa med revolusjonært proletarisk lederskap. Selv om dette problemet vedvarer, så langt som verdens trotskistbevegelsen i dag er i en langt sterkere posisjon til å finne dets løsning, skyldes det ikke i liten grad kamerat Helens femtiår lange kamp for sosialistiske internasjonalistiske prinsipper som en leder av Workers League, SEP og ICFI.