Følgende bemerkninger ble levert av Joseph Kishore, nasjonalsekretær for Socialist Equality Party (USA), til et møte med tittelen «Leon Trotsky and the Struggle for Socialism in the 21st Century» i New Town Hall i Colombo søndag 10. desember, for hundreårsmarkeringen av grunnleggelsen av trotskistbevegelsen. Møtet ble organisert av Sri Lankas SEP og International Youth and Students for Social Equality (IYSSE).

Kishore talte til et annet møte organisert 7. desember av SEP/IYSSE om samme tema ved University of Peradeniya, som ble sponset av universitetets Political Science Society.

Jeg er veldig tilfreds med å kunne besøke Sri Lanka og tale til dette møtet i Colombo. Det er en stor ære å kunne henvende seg til arbeidere og ungdom i dette landet, og å møte kamerater som har spilt en så lang og essensiell rolle i Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonales historie.

Ledere av den srilankiske seksjonen er med rette beæret i hele den internasjonale sosialistbevegelsen for deres prinsipielle kamp for trotskisme ofte i møte med voldelig motstand fra styringsklassen, inkludert kamerat Keerthi Balasuriya, som døde for 36 år siden kommende helg, og kamerat Wije Dias, som gikk bort 27. juli 2022. Det er med stolthet at alle medlemmer av SEP i USA peker på opprinnelsen til vår forgjengerorganisasjon, Workers League, i forlangendet om en diskusjon om Det store sviket på Sri Lanka, som jeg skal snakke om seinere.

Dette møtet er del av en serie møter over hele verden for trotskistbevegelsens hundreårsmarkering, det 20. og 21. århundres sosialisme.

Jeg vil diskutere betydningen av dette jubiléet, men jeg vil begynne med en gjennomgang av den internasjonale politiske situasjonen. Det er et grunnleggende prinsipp for marxisme at det er umulig å utvikle en orientering i noe bestemt land basert på det landets nasjonale særegenheter. Eller rettere sagt, det å begynne fra disse særegenhetene fører til opportunistiske og bankerotte konklusjoner. Vi lever og kjemper innenfor rammeverket av et globalt kapitalistsystem, og arbeidere og unge mennesker konfronterer på hvert punkt globale anliggender.

Vi møtes i dag under betingelser av en eskalerende serie av kryssende globale kriser som har nådd en kritisk masse. To grunnleggende tendenser dominerer, tendensen i retning av verdenskrig og politisk reaksjon på den ene siden, og tendensen i retning av sosialistisk revolusjon på den andre. Hvilken av disse som vil seire vil avgjøre hele menneskehetens skjebne.

De to siste månedene har verdens oppmerksomhet vært rettet mot hendelsene i Gaza, der en krigsforbrytelse av historiske proporsjoner har blitt utført av den israelske regjeringen. En befolkning på 2,3 millioner mennesker har blitt systematisk bombet, myrdet, sultet, fratatt medisinsk behandling og drevet fra deres hjem. Hver dag de to siste månedene har et gjennomsnitt av mer enn 130 barn blitt drept, langt flere enn i noen krig i moderne historie.

Dødstallet er nå siden oktober mer enn 17 000 mennesker i Gaza, 70 prosent av dem kvinner og barn. Mer enn 200 leger og førstehjelpere er drept, sammen med 130 FN-ansatte og 77 journalister. Den siste grusomheten er det målrettede drapet av den palestinske forfatteren og pedagogen dr. Refaat al-Ar’eer, som 6. desember ble myrdet sammen med hele hans familie.

Etter en kort «pause», der det israelske militæret tanket opp og ladde våpnene, har Israel igangsatt en bakkeinvasjon av den sørlige delen, der befolkningen har svulmet massivt de åtte siste ukene på grunn av tilstrømmingen av krigsflyktninger fra nord.

Ikke bare utføres et genocid og en krigsforbrytelse, men – og dette er det avgjørende for arbeidere i alle land å forstå – det har den fulle støtte fra Biden-administrasjonen i USA og alle regjeringene av USA-NATO-aksen. Hver grusomhet fra Israels side har blitt innledet og etterfulgt av støtteerklæringer fra Det hvite hus’ offisielle representanter om at det ikke er noen «røde linjer», at Israel har USAs «fulle støtte».

Mens Israel den siste uka forberedte seg på å bombe i sør forsvarte Pentagon-talsmann John Kirby målrettingen av sivile, og hevdet at Israel har gitt Gaza-beboere «ei liste, et kart – det er på nettet – ei liste over områder hvor de kan dra for å være tryggere. Det er ikke for mange moderne militærer, i forkant av å utføre operasjoner, som faktisk ville gjort det.»

Hvor omtenksomt av Israel! De forteller palestinere hvor de vil måtte flykte eller risikere å bli forbrent i bombeangrep, forutsatt at de kan få tilgang til nettlista via en QR-kode, under betingelser der kommunikasjonssystemer sjelden fungerer. Faktisk rasjonaliserer Kirby ganske enkelt massemord, med den begrunnelse at om palestinere er på et sted hvor de blir bombet, så må det være fordi de nektet å følge Israels (fullstendig illegale) ordre om å evakuere.

Så, på fredag, la USA ned veto mot en FN-resolusjon som krevde en våpenhvile. USA ikke bare støtter, men de bistår aktivt, en israelsk politikk som tar sikte på å fordrive palestinere ut av Gaza, etnisk rensking av hele regionen og å drepe alle som nekter å forlate.

Noe av et vendepunkt er nådd. Amerikansk imperialisme er skyldig i mange forbrytelser i sin lange historikk for krig og kontrarevolusjon, fra slippingen av atombomber over Hiroshima og Nagasaki, til Vietnamkrigen, til ødeleggelsen av Irak og Afghanistan.

Men det som er påfallende nå er åpenheten som den morderiske volden blir utført med. De skjuler seg ikke fra deres forbrytelser; de prøver nesten ikke engang å lyve om dem.

Den åpne støtten til genocidale handlinger kan bare forstås som del av USA og NATO-aksens utfoldende globale krig, som allerede påvirker eller vil innvirke på hele verdens befolkning.

For amerikansk imperialisme er støtte til Israels handlinger knyttet til dens streben etter verdenshegemoni. Mest direkte har Biden-administrasjonen brukt Israels handlinger i Gaza som en mulighet til å utplassere massivt med militært utstyr til Middelhavet, eksplisitt målrettet mot Iran. En konflikt med Iran er i seg selv sett i relasjon til USAs konflikt med både Russland og Kina.

Krigen mot Gaza og USA-NATO-krigen i Ukraina mot Russland er faktisk to fronter i en raskt eskalerende verdenskrig. Krigen over Ukraina er nå nesten to-år-gammel. På tidspunktet for den russiske invasjonen i februar 2022 hevdet Biden-administrasjonen i USA, regjeringer i hele Europa og forbi, sammen med deres tilknyttede media at krigen var «uprovosert», at reaksjonen fra USA og NATO-maktene var rettledet av bekymring over Ukrainas «nasjonale suverenitet», at USA og NATO-maktene forsvarte «demokrati» mot «diktatur».

Hvem kan tro noe av dette? Om ikke den amerikanske og NATO-imperialismens allianse med fascister i Ukraina fordrev disse løgnene, så burde deres støtte til Israels genocid i Gaza markere slutten for alle tider på enhver påstand om at amerikansk imperialisme er motivert av bekymringer om «menneskerettigheter». Krigen ble igangsatt av USA og NATO-maktene gjennom den uopphørlige utvidelsen av NATO østover, 2014-kuppet i Ukraina og andre handlinger rettet mot Russland. Hva ukrainerne angår anser amerikansk imperialisme dem som ingenting annet enn kanonfôr.

Det er ingen del av verden som ikke er fanget inn i denne ekspanderende konflikten. Spesielt Sør-Asia og helheten av regionen Det indiske hav, inkludert Sri Lanka, blir dratt inn i den amerikanske kampanjen for å omringe Kina, som den amerikanske styringsklassen anser som sin viktigste globale rival.

I deres støtte til genocid i Gaza erklærer USA og NATOs imperialistmakter at ingenting er av bordet, inkludert bruken av atomvåpen. Kanskje enda viktigere, den morderiske volden er en advarsel til arbeiderklassen: Slike metoder vil bli brukt for å undertrykke all opposisjon mot styringselitens diktater i alle land.

Krigen er i seg selv del av en breiere serie av kryssende kriser. I nesten fire år har hele verden erfart en global pandemi som har drept over 20 millioner mennesker på grunn av at verdens regjeringer nektet å adoptere de nødvendige tiltakene for å redde liv, fordi disse tiltakene står i veien for akkumuleringen av personlig rikdom og selskapsprofitter. Nivået av sosial ulikhet er større enn på noe tidspunkt i moderne historie. Miljøet blir ødelagt på grunn av at menneskehetens behov er underordnet privat profitt.

Det borgerlige demokratiets institusjoner er råtne tvers igjennom. Det kommende året blir et valgår i USA. Vi er nå bare tre år siden det forsøkte fascistiske kuppet ledet av Donald Trump, som hadde som sitt mål å omstøte Konstitusjonen og opprette et diktatur. Hovedansvarlig for dette kuppforsøket forblir ikke bare fri, han er den ledende kandidaten for Det republikanske partiets nominasjon i det kommende presidentvalget. Høyre-ekstreme og fascistiske individer er på frammarsj internasjonalt, fra Geert Wilders i Nederland, til Javier Milei i Argentina, til Modi i India og Meloni i Italia.

Men promoteringen av disse kreftene er del av hele det politiske etablissementets universelle bevegelse til høyre, som overalt er ugjennomtrengelig for det store flertallet av befolkningens interesser. I USA er det Biden-administrasjonen som organiserer støtte for genocidet i Gaza og går i spissen for det globale utbruddet av imperialistvold.

Den mest signifikante faktoren i den nåværende situasjonen er gjenkomsten av arbeiderklassens kamp. Massedemonstrasjonene mot Israels genocid er del av dette. Men de kommer i konteksten av en periode som har sett massedemonstrasjoner og streikeaktivitet over hele verden, fra den største streikebølga i Storbritannia på 40 år, til millioners masseprotester i Frankrike mot pensjonskutt, til protestene her på Sri Lanka mot IMF-støttet sparepolitikk og innstramminger.

Det er spesielt viktig for arbeidere og unge mennesker overalt å ha en fornemmelse av dybden av den sosiale krisa og nivået av sosialt raseri i USA. Amerikansk imperialisme strider over kloden og hevder sine interesser i alle land, men hjemme konfronterer den en urolig arbeiderklasse som kan og vil snu opp ned på alle styringselitens planer og design.

Gjennom media og i populærkulturen presenteres USA som landet med ubegrensede muligheter. I virkeligheten er det det mest sosialt ulike framskredne kapitalistlandet i verden. En av 12 amerikanere har ikke nok å spise. Halvparten av befolkningen rapporterer at de lever «fra lønnsslipp til lønnsslipp». Antallet mennesker i fattigdom økte i fjor med 60 prosent, fra 25,6 millioner til 40,1 millioner. Billioner av dollar bevilges til krig, mens de mest grunnleggende sosiale programmene er kuttet inn til beinet.

Mer enn 600 000 arbeidere i USA har deltatt i streiker i år, tre ganger nivået i 2022 og mer enn fire ganger nivået i 2021. Antallet tapte arbeidsdager på grunn av streiker er høyere i år enn på noe tidspunkt på flere tiår. Dette inkluderte streiker fra mer enn 60 000 film- og fjernsynsskuespillere og manusforfattere så vel som streiken fra bilarbeidere. Så langt i år har det vært 27 separate streiker fra helsetjenestepersonell mot utålelige arbeidsvilkår.

Det er et enormt og innestengt raseri i arbeiderklassen, som streber etter å rive seg løs fra kontrollen til et fagforeningsapparat som gjør alt det kan for å begrense og undertrykke klassekampen.

Overalt blir arbeidere og ungdommen konfrontert med en situasjon som øker nødvendigheten av revolusjonære løsninger, av en global skala. Vi står ikke overfor ett eller annet problem i et eller annet land, den ene eller den andre politiske skikkelsen. Dette er en universell erfaring – politiske personligheter endres, men problemene gjenstår. Én person blir kastet ut, men hans etterfølger opprettholder den tidligere politikken, eskalerer den til og med.

Masser av mennesker begynner å innse at hva det dreier seg om er karakteren av selve det sosiale systemet, kapitalismen som et verdensøkonomisk system. Dette reiser imidlertid grunnleggende politiske spørsmål. Hva er sosialisme og hvordan skal det oppnås? Hvordan skal kreftene som er nødvendige for å realisere denne kolossale oppgaven samles og organiseres? Er det i det hele tatt mulig å omvelte kapitalismen?

Svarene på disse spørsmålene krever en forståelse av lærdommene og erfaringene fra det 20. århundre, og kampene som fant sted mellom politiske tendenser om fundamentale anliggender om program og perspektiv, kamper som hadde en kolossal innvirkning på hendelsesforløpet.

Vi markerer i år 100-årsjubiléet for trotskistbevegelsen, først med Venstreopposisjonen i Sovjetunionen, initiert i 1923, og deretter med Den fjerde internasjonale, grunnlagt 15 år seinere, i 1938. Grunnleggelsen av Venstreopposisjonen av Leo Trotskij, medleder med Lenin i Den russiske revolusjonen, markerte begynnelsen på det mest konsekvensfulle politiske slaget i det 20. århundre.

Mens de innledende kampene med det stalinistiske apparatet i Sovjetunionen fant sted i de siste månedene av 1923, var det i løpet av 1924 at det fundamentale politiske anliggendet kom i forgrunnen. Det var konflikten mellom Trotskijs Teori om permanent revolusjon, teorien om sosialistisk verdensrevolusjon som animerte Den russiske revolusjonen selv, på den ene siden, og det stalinistiske apparatets byråkratiske nasjonalistiske kontrarevolusjon, på den andre.

Internasjonalisme og nasjonalisme, det var et fundamentalt anliggende som skulle gi gjenklang gjennom hele 1900-tallet. Det stalinistiske byråkratiets usurpasjon var fundamentalt knyttet til et angrep på perspektivet for sosialistisk verdensrevolusjon til fordel for «sosialisme i ett land», en forkastelse av grunnleggende marxistisk teori først fremmet av Bucharin og deretter av Stalin i 1924.

Umuligheten av å bygge sosialisme i ett land hadde vært et ubestridt premiss for marxisme som går tilbake til Marx’ egne skrifter. Kapitalismen er et globalt system, og dens erstatning med en høyere form for sosial organisering kan bare finne sted på verdensbasis. Det stalinistiske apparatet forsvarte i dets nasjonalistiske perspektiv privilegiene til en byråkratisk kaste som forsøkte å slutte fred med imperialismen ved å kvele arbeidernes globale bevegelse for sosialisme.

Det sentrale strategiske prinsippet som ledet kampen mot stalinisme ble formulert av Trotskij i hans Kritikk av utkastet til program for Den kommunistiske internasjonale fra 1928. Trotskij skrev: «I vår epoke, som er imperialismens epoke, dvs. verdensøkonomien og verdenspolitikken under finanskapitalens hegemoni, kan ikke et eneste kommunistparti etablere sitt program ved å gå utelukkende eller hovedsakelig ut fra betingelser og tendenser av utviklinger i sitt eget land ... Proletariatets revolusjonære parti kan bare basere seg på et internasjonalt program som korresponderer med den nåværende epokens karakter, epoken for kapitalismens høyeste utvikling og kollaps.»

I det samme dokumentet gjennomgikk Trotskij den amerikansk imperialismens sentrale rolle. Trotskij erklærte, med ord som taler med enda større kraft til den nåværende situasjonen: «I perioden av krise vil USAs hegemoni operere mer fullstendig, mer åpent og mer hensynsløst enn i perioden med høykonjunktur. USA vil bestrebe seg for å overvinne og komme seg ut av sine vanskeligheter og plager, først og fremst på Europas bekostning, uavhengig av hvorvidt dette finner sted i Asia, Canada, Sør-Amerika, Australia eller i Europa selv, eller hvorvidt det foregår fredelig eller gjennom krig.»

Man kan bare legge til påminnelsen at en «fredelig» metode for å løse amerikansk imperialismes vanskeligheter ikke lenger eksisterer.

Det stalinistiske byråkratiet førte en massemordkampanje, i dets kontrarevolusjonære krig mot genuin sosialisme, som inkluderte myrdingen av mer enn 800 000 sosialistiske arbeidere og intellektuelle i Den store terroren i årene 1936 til 1939. Som Trotskij observerte i 1937, trakk denne kampanjen opp «mellom bolsjevismen og stalinismen ikke bare ei blodig linje, men ei hel elv av blod». Trotskij ble selv myrdet av en GPU-agent den 20. august 1940, og han døde dagen etter.

Denne kampen skulle få dyptgripende konsekvenser i alle land, generelt i form av revolusjonære bevegelser som ble forrådt og beseiret på grunn av reaksjonspolitikken til de stalinistiske Kommunistpartiene, sammen med maoistene, castroistene og borgerlige nasjonalister.

Her på Sri Lanka oppsto kampen for trotskisme omtrent et tiår etter dannelsen av Venstreopposisjonen, først innen Partiet Lanka Sama Samaja (LSSP), som vendte seg til trotskisme på slutten av 1930-tallet, og deretter i Det bolsjevik-leninistiske partiet i India, Ceylon og Burma (BLPI), dannet i 1942 gjennom en fusjon av LSSP med flere organisasjoner i India.

BLPI intervenerte kraftfullt i antiimperialistbevegelsen, på grunnlag av et perspektiv for en revolusjonær kamp for det hele av India, som forente arbeidere og undertrykte masser av alle språk, religioner og etnisiteter. Partiet vant massegehør blant arbeidere, som var en vesentlig faktor for å tvinge britene til raskt å gå for å komme til enighet med de borgerlige nasjonale organisasjonene om nominell «uavhengighet» og deling.

BLPI motsatte seg den kommunalistiske Delingen av India og konstitueringen av Sri Lanka i 1948, som raskt ble etterfulgt av vedtakelse av lover som fratok det store flertallet av tamil-talende plantasjearbeidere deres grunnleggende rettigheter som statsborgere. Stalinistene og de borgerlige nasjonalistene – inkludert Kongresspartiet – samarbeidet i oppdelingen av Sør-Asia, som førte til nedslakting og et brodermord, og mer enn én million menneskers død.

Det faktiske anliggendet var kampen for arbeiderklassens internasjonale enhet mot promoteringen av nasjonale, språklige og etniske splittelser. BLPI-leder Colvin R. de Silva angrep i en tale i august 1948 trekkene for å frata tamilske arbeidere deres rettigheter, som var basert på antakelsen at «staten må være samstemt med nasjonen og nasjonen med rasen» som «en utdatert idé og en eksplodert filosofi». Han fortsatte: «Det er nettopp under Fascismen at nasjonen skulle gjøres samstemt med rasen, og rasen skulle være den styrende faktoren i statens sammensetning ...»

Denne kraftfulle fordømmelsen av en rasebasert definisjon av staten var betydningfull ikke bare i relasjon til Sri Lanka. De Silva kom med disse bemerkningene i mai 1948, bare tre måneder etter grunnleggelsen av staten Israel. Sionistperspektivet som var underliggende for grunnleggelsen av Israel var både fiendtlig mot arbeiderklassen og den breie støtten blant jøder for sosialisme, og orientert i retning av imperialismen. De Silvas advarsler i relasjon til Sri Lanka blir nå realisert av Israel i det fascistiske genocidet mot det palestinske folket.

Det markeres et annet viktig jubileum i år, det er sytti år siden Det åpne brevet, publisert av den amerikanske trotskisten James P. Cannon, som etablerte det programmatiske grunnlaget for Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale, som er sosialistbevegelsens lederskap i dag.

Det åpne brevet ble skrevet etter den andre verdenskrigen. Etter de to verdenskrigenes imperialistslakting, inkludert det nazistiske Holocaust som drepte seks millioner jøder, var amerikansk kapitalisme, med hjelp av stalinismen, i stand til å organisere verdenskapitalismens midlertidige restabilisering.

Denne restabiliseringen skapte forutsetningene for at ulike former for nasjonal reformisme, stalinisme og borgerlig nasjonalisme kunne dominere og demme opp for arbeidernes og de undertrykte massenes kamper. Den kom også til uttrykk innen Den fjerde internasjonale i form av en revisjonistisk tendens, ledet av Michel Pablo og Ernest Mandel, som går under navnet pabloisme.

Pabloismen forkastet alle trotskismens fundamentale programmatiske prinsipper. Den avviste Trotskijs insistering, uttalt i åpningssetningen til Den fjerde internasjonales grunnlagsdokument, at «Den verdenspolitiske situasjonen som helhet er hovedsakelig karakterisert av ei historisk krise for proletariatets lederskap». Fra dette fløyt en orientering til det stalinistiske byråkratiet og dets satellittregimer og partier over hele verden. Pabloistene tilskrev stats- og partibyråkratiene et revolusjonært potensial, og bestrebet seg for å likvidere Den fjerde internasjonale som en uavhengig politisk kraft.

Cannons Åpne brev, som jeg kommer tilbake til, ble skrevet i opposisjon til dette perspektivet, og til forsvar for trotskistbevegelsens grunnleggende prinsipper, så vel som dens organisatoriske eksistens.

Om standpunktet tatt av trotskistene i BLPI i 1948 representerte en vesentlig milepæl satte deres politiske tilbaketrekning (i det som ble smeltet sammen og omdøpt til LSSP) scenen for et katastrofalt nederlag for Sri Lankas arbeiderklasse. LSSP avviste Cannons Åpne brev, og i løpet av det neste tiåret satte partiet Pablos perspektiv om å «integrere» seg inn i den såkalte massebevegelsen ut i praksis.

Dette kulminerte i «Det store sviket» i 1964, da LSSP, midt under en massiv arbeiderklasseoffensiv for vidtrekkende sosiale reformer, gikk inn i en koalisjonsregjering under Sri Lankas Frihetspartis statsminister Bandaranaike. Dette ble fulgt opp, på begynnelsen av 1970-tallet, av støtte til ytterligere angrep på tamilske arbeideres demokratiske rettigheter. De samme individene som hadde fordømt etableringen av stater basert på rase lånte nå deres politiske autoritet til å promotere singalesisk sjåvinisme.

Kamerat Keerthi Balasuriya bemerket, i den siste uttalelsen han skrev før hans alt for tidlige død i desember 1987: «Det ville aldri ha blitt oppbrytingen av tamilenes nasjonale kamp og det srilankiske proletariatets klassekamp om det ikke hadde vært for det usigelige sviket begått av LSSP, sanksjonert av pabloist-revisjonistene, i løpet av det siste fjerdedels århundret.»

LSSPs svik satte scenen for en eksplosjon av singalesisk sjåvinisme, samtidig som det skapte forvirring for mange tamilske arbeidere, som hadde sett til den sosialistledede arbeiderklassebevegelsen for forsvaret av deres demokratiske rettigheter. Det igangsatte hendelser som førte til den tre-tiår-lange borgerkrigen, som krevde hundretusener av menneskers liv, og ble brukt til å berettige en helskala sløying av arbeiderklassens sosiale og demokratiske rettigheter, for både singalesere og tamiler.

RCL [Revolutionary Communist League], forgjengerorganisasjonen for Socialist Equality Party på Sri Lanka, ble grunnlagt basert på en kamp, ledet av Den internationale komitéen av Den fjerde internationale [ICFI], for å trekke de reelle lærdommene av det pabloistiske LSSPs svik mot programmet for sosialistisk internasjonalisme.

I USA var Socialist Workers Party i prosessen med å avvise sin tidligere kamp mot pabloismen, der Det åpne brevet var et høydepunkt. En del av dette innebar en tildekking av LSSPs politiske forbrytelser. Tilhengere av IC [Den internasjonale komitéen] i SWP ble i 1964 utvist etter at de publiserte et åpent brev som forlangte en diskusjon om relasjonen mellom Det store sviket og pabloismen. To år seinere grunnla de Workers League, forløperen til SEP i USA.

For å gå tilbake til innholdet i Det åpne brevet, skrevet i 1953, Cannon oppsummerte kort de grunnleggende prinsippene for trotskistbevegelsen. Brevet taler ikke bare om situasjonen arbeiderklassen stod overfor på den tiden, men også om vår egen tid.

«Det kapitalistiske systemets dødskvaler truer sivilisasjonens ødeleggelse gjennom forverrede depresjoner, verdenskriger og barbariske manifesteringer som fascisme,» skrev Cannon. «Dagens utvikling av atomvåpen understreker faren på den alvorligst mulige måte. Nedstigningen til avgrunnen kan bare unngås ved å erstatte kapitalismen med sosialismens planøkonomi på verdensbasis, og dermed gjenoppta spiralen av framskritt som ble åpnet opp av kapitalismen i dens tidlige dager.»

Hva er situasjonen arbeidere og ungdommen over hele verden står overfor i dag? USA-NATO-krigen mot Russland har brakt verden nærmere atomkrig enn på noe tidspunkt siden høydepunktet av den kalde krigen. Genocidet i Gaza er imperialismens «nedstigning til avgrunnen». Gjenopplivingen av fascistbevegelser er hele det politiske etablissementets spydspiss for et universelt skifte til høyre og vendingen til diktatoriske og autoritære styreformer.

Alternativet til kapitalistisk barbari er internasjonal sosialisme, omorganiseringen av det økonomiske livet «på en verdensskala», som Cannon skrev, der han gjentok trotskismens og marxismens grunnleggende perspektiv. Problemene som arbeidere og ungdommen konfronterer i alle land er verdens problemer, og de krever internasjonale løsninger.

Pandemien har så absolutt vist at det ikke finnes nasjonale løsninger på de grunnleggende problemene vi står overfor. Motstand mot styringselitens politikk er ikke mulig innenfor rammeverket av ett land. Her på Sri Lanka har hendelsene de to siste årene vist at uansett regjeringens sammensetning er det Det internasjonale pengefondet som dikterer politikken.

Cannon fortsatte med å uttale at sosialisme «kan oppnås bare under arbeiderklassens lederskap, som den eneste virkelig revolusjonære klassen i samfunnet. Men arbeiderklassen selv står overfor ei krise av lederskap, selv om verdens relasjoner av sosiale krefter aldri har vært så gunstig som i dag for at arbeiderne tar veien til makt.»

I løpet av de 70 årene som har gått siden Det åpne brevet ble skrevet har den internasjonale arbeiderklassen vokst enormt. Store deler av verden som tidligere var hovedsakelig småbondebasert, har blitt proletarisert. For første gang i historien lever majoriteten av verdens befolkning i urbane områder, inkludert i gigantiske megabyer med en befolkning på 10 millioner eller flere mennesker.

Globaliseringen av kapitalistproduksjon har integrert arbeiderklassen i hele verden i en grad som tidligere var ufattbar, og framskritt innen kommunikasjon har gjort det mulig for arbeidere i alle land å koordinere deres handlinger på en global skala. Globalt internettbruk har økt fra bare 3 prosent i 1996, til mer enn 65 prosent i dag.

Utbruddet av de massive internasjonale protestene mot genocidet i Gaza har bekreftet ICFIs prognose om at klassekampen vil utvikle seg som en internasjonal kamp, ikke bare i innhold, men også i form. De kapitalistiske styringselitene har konsentrert i deres hender enorm, uforlignelig rikdom. De kontrollerer regjeringer og media. Men den internasjonale arbeiderklassen er den mektigste kraften på planeten, produsentene av alt.

De objektive betingelsene skaper grunnlaget for utviklingen av en global bevegelse av arbeiderklassen for sosialisme. Men samtidig, som Cannon imidlertid forklarte, står arbeidere overfor «ei krise for revolusjonært lederskap». Han skrev:

«Hovedhinderet for dette er stalinismen, som tiltrekker seg arbeidere gjennom å utnytte prestisjen fra Oktoberrevolusjonen i Russland i 1917, for først seinere, der den bedrar deres tillit, å kaste dem enten i armene til sosialdemokratiet, inn i apati eller tilbake til illusjoner om kapitalismen ...»

Kamerat David North bemerket i et nylig foredrag i London i denne foredragserien, at den ene vesentlige endringen mellom nåtiden og tiden for Cannons åpne brev er at Sovjetunionen og de stalinistiske massepartiene ikke lenger eksisterer. Han bemerket: «Men absolutt ingenting gjenstår av den falske og politisk desorienterende identifiseringen av stalinismen med arven og programmet fra Oktoberrevolusjonen.»

Hvor utenfor Den fjerde internasjonale er det et program og perspektiv for å lede arbeiderklassen i kampen for sosialisme? Maoistene, castroistene, de forskjellige småborgerlige nasjonale bevegelsene har blitt feid av scenen eller har blitt helhetlig avslørt av utviklingene. Deres nasjonalistiske program samsvarte ikke med epokens objektive kjennetegn.

Krisa for revolusjonært lederskap gjenstår imidlertid å løse. Det er ikke og vil ikke mangle på revolusjonære masseomveltninger. Arbeidere blir drevet inn i kamp av objektive utviklinger.

Arbeiderklassen konfronterer internasjonalt forræderiet til høyreorienterte organisasjoner som fortsatt kaller seg Arbeiderpartier eller sosialdemokratiske partier, de mange pseudo-venstre og nasjonalistiske organisasjonene – hvorav mange sporer deres opprinnelser til pabloistenes avvising av Den fjerde internasjonales program. I USA, som i andre land, er arbeidernes massive raseri holdt tilbake av fagforeningsbyråkratier som ikke fungerer som annet enn agenter for selskapsledelsen og staten.

Cannon avsluttet hans oppsummering av de grunnleggende prinsippene med å uttale at «de revolusjonære situasjonene som åpner seg på alle sider, som Trotskij forutså, har først nå brakt full konkrethet til det som en gang kan ha sett ut til å være noen fjerntliggende abstraksjoner ikke nært tilknyttet tidens levende virkelighet. Sannheten er at disse prinsippene nå holder med tiltakende kraft både i politisk analyse og ved fastsettelsen av det praktiske handlingsforløpet.»

Denne konklusjonen gjelder med enda større kraft for den nåværende situasjonen. Over hele verden trer masser av arbeidere og ungdommer inn i kamp og begynner å trekke revolusjonære konklusjoner. Det er en voksende forståelse for at en fundamental omorganisering av samfunnet er nødvendig. Ingen tror på media og deres propaganda. Alle politiske partiers bankerott blir åpenbar.

Oppgaven arbeidere i alle land står overfor er å bygge en genuin sosialistbevegelse i arbeiderklassen, som vil kjempe for å ta makten fra de kriminelle oligarkene og krigshisserne, leverandørene av genocid og deres medskyldige, og reorganisere det sosiale og økonomiske liv, på en verdensskala, basert på sosial likhet. Ved å utføre denne oppgaven kan ikke arbeidere og ungdommen unnslippe historien.

Nåtiden er formet og støpt av fortiden, og det er på bakgrunn av fortidens erfaringer vi vil vise oss å være opp for utfordringen av å møte nåtidens problemer, og bygge et sosialistisk lederskap for å vinne framtiden.