Vi publiserer her oppsummeringen gitt av David North til minnemøtet for kamerat Helen Halyard som ble holdt 3. desember. Helen, et ledende medlem av Socialist Equality Party (USA) og Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale (ICFI) i mer enn et halvt århundre, døde plutselig 28. november i en alder av 73 år.

Vi har snakket om kamerat Helen, først og fremst som en politisk person, som en politisk samarbeidspartner, som en som spilte en betydelig rolle i utviklingen av vår bevegelse, og hvis bidrag til byggingen av trotskistpartiet over hele verden vil ha varig betydning.

Det er to setninger som dukker opp i minnet. En ble sagt av Cannon. Jeg tror han siterte en annen da han sa: «Med kameraters kjærlighet skal vi forandre verden.»

Trotskij, noe mer reservert, men ikke mindre lidenskapelig, sa det er et fransk munnhell blant revolusjonære at «partiet er et stort vennskap». Men så la han til, «for at det skal være et stort vennskap, må det være et stort utvalg».

Helen gikk gjennom utvalget gjort av den historiske prosessen, som bestemmer hvorfor den ene eller den andre personen blir en politisk leder av stor betydning. Kombinasjonen av personlige egenskaper, historiske erfaringer, subjektive krefter – alt av dette har en noe uforutsigbar karakter. Det er del av den historiske prosessens motsetninger.

Vi er ikke individer. Som Marx så dypsindig sa er vi alle et ensemble av sosiale relasjoner. Vi er produkter av vår tid. Vi er produkter av erfaringene vi går gjennom. Vi uttrykker ikke bare oss selv, men styrkene og svakhetene i klassen vi streber etter å representere og tjene og lede.

Jeg snakker nå fra ståstedet til generasjonen som ble med i partiet da Helen ble med, de av oss som gikk fra vår ungdom, som møttes da vi var i begynnelsen av 20-årene og nå er i 70-årene. Vi kjenner hverandre godt, styrker og svakheter. Det er svært få hemmeligheter som bevares over så lang tid.

Alle kameratene som har snakket om Helen i dag har snakket om hennes innvirkning på politiske orienteringer, på historien og på dem selv. Hun er del av våre liv, hun vil alltid være del av våre liv, og hun vil være del av livene til dem som fortsetter dette arbeidet i mange år framover.

Vi går inn i revolusjonære kamper, og jeg tenderer til å tro at erobringen av makt kanskje vil komme raskere enn mange kan forestille seg. Kapitalistsystemet og dets ledere råtner i oppreist stilling. Forbrytelsene de nå begår er av en slik karakter at de aldri kan glemmes, enn si tilgis. Vi er kanskje alle kjent med hva John Brown hadde å si om syndenes forlatelse. «Ve den som vekker anstøt» – det var Lincoln. Brown sa: «Det er gjengjeldelse», og den vil komme.

Men den store gjengjeldelsen vil ikke være av personlig karakter. Den vil bli oppnådd gjennom arbeiderklassen, gjennom kampen til arbeidere over hele kloden som vil komme til å erkjenne stadig klarere nødvendigheten av å få slutt på kapitalismen, på dens barbari.

Og innen den konteksten, innen konteksten av nåværende utviklinger, er det ikke malplassert at vi har lagt så stor vekt på kampen mot nasjonalisme, for internasjonalisme. Tross alt, det vi er vitne til i dag, de grusomme forbrytelsene Israel begår, er desto mer forferdelige av at de blir rettferdiggjort ved å påberope seg forbrytelser som ble begått av nazistene mot det jødiske folk. Det som blir gjort av sionismen demonstrerer nasjonalismens dypt reaksjonære, barbariske rolle – denne diskrediterte og foreldede politiske ideologien i den nåværende epoken.

Sionismen er bare det mest komplette uttrykket for dette degenererte verdenssynet, og det er synet til en styringsklasse hvis historiske funksjon er fullstendig uttømt.

Ja, byggingen av partiet er en vanskelig utfordring. Det er ikke lett. Det er ikke lett å utdanne masser av arbeidere, men dette utdanningsarbeidet utføres ikke av oss selv aleine. Kapitalismen er i seg selv en stor pedagog. Massene i verden blir påminnet hvorfor det var en russisk revolusjon, hvorfor marxismen ble en politisk kraft som inspirerte millioner over hele verden. Og alt som marxismen inneholder, alt hva den lærer, uttrykkes i dag i trotskistbevegelsen.

Når man lytter til bidragene som har blitt gitt av kamerater fra hele verden, i mange forskjellige aldre – fra 96 og 82 til de relative ungdommene i begynnelsen av deres 70- og 60-år, og alle de som bare er i begynnelsen av 30- og 20-årene – blir man slått av kraften og klarheten i alle disse bidragene. Det de egentlig betyr er at noe dyptgripende er til verks blant massevis av mennesker. Om vi er et ensemble av sosiale relasjoner så demonstrerer det vi sier og hvordan vi uttrykker oss, evnen til å uttrykke oss, noe som finner sted blant massene.

Om Helen var med oss og hun hadde hørt disse bidragene, ville hun forstått det. Hun ville vært tilfreds med de mange flotte tingene som ble sagt om henne, kanskje litt satt ut av det hun ville sagt var overdreven smiger. Men hun hadde måttet erkjenne kraften i det kamerater har sagt, måten de har vevd sammen teppet, renningen og innslaget av objektive og subjektive betingelser. Hun ville forstått at dette betyr at noe dyptgripende er på gang.

Den politiske situasjonen går nå raskt fram. Så vår oppgave er å videreføre dette arbeidet. Det vi sa i dag mente vi. Vi er stolte over å ha vært Helens kamerater, å ha arbeidet med henne, å ha assistert henne og blitt assistert av henne. Så nå må vi føre dette arbeidet videre i USA og over hele verden.