CNN Business har kåret United Auto Workers-president Shawn Fain til «årets arbeiderleder» for 2023. Kabelnyhetskanalen tildelte UAW-presidenten æresbenevnelsen for «suksessen med kontraktene» i fjor som dekker 145 000 arbeidere ved GM, Ford og Stellantis, ifølge en artikkel publisert 27. desember, med tittelen «Shawn Fain, CNN Business’ arbeiderleder for året, planlegger å la bilprodusentene svette».

Artikkelen til CNN Business’ seniorskribent Chris Isidore setter virkeligheten på hodet, og presenterer UAW-kontraktene og lignende avtaler ved UPS og i film- og fjernsynsindustrien som historiske vendepunkter for arbeidere, som i flere tiår har lidd av fagforeningsstøttede innrømmelser og fallende reallønninger. Det er del av den fortsatte medieinnsatsen for å støtte opp om det diskrediterte arbeiderbyråkratiet, inkludert artikler i Wall Street Journal («For fagforeninger var 2023 Streikens år – og Store seiere») og «venstre»-liberale New Republic («Årets helt: Shawn Fain»).

Isidore skriver: «CNN Business har kåret en ‹årets administrerende direktør› i mange år nå, men årets suksess med fagforeninger som har vunnet betydelige lønnsøkninger, ofte ved å føre høyprofilerte streiker, pekte på behovet for en årets arbeiderleder også». Han uttaler at valget av Fain var vanskelig fordi «vi så mange kandidater å velge blant», og refererer til Teamsters-president Sean O’Brien, SAG-AFTRA-president Fran Drescher, Ted Pappageorge (sjefforhandler for Culinary Workers Union i Las Vegas), og lederne av koalisjonen av fagforeninger ved Kaiser Permanente for angivelig å ha vunnet «rekord»-kontrakter.

Men Fain hevet seg over hans jevnbyrdige ved å forhandle fram en avtale som inkluderte en lønnsøkning på 25 prosent i løpet av de neste fire-og-et-halvt årene, gjenopprettingen av levekostnadsjusteringer, og, hevder Isidore, «slutten på lavere betalte ansettelsesnivåer og konverteringen av lavere betalte deltidsansatte til fast ansatte.» Framfor alt, sier han, vant Fain «sjansen til kanskje å få disse kontraktene til å dekke arbeidere som skal bygge batterier for elektrodrevne kjøretøyer, eller EV-er, ved fabrikker som nå er under bygging.»

Art Wheaton, direktør for arbeidslivsstudier ved Cornell University’s School of Industrial and Labor Relations, sa til CNN: «Jeg mente det var en storeslem. De fikk massive økninger for nyere arbeidere. For den eksisterende arbeidsstyrken var den ekstremt bra, bedre enn jeg hadde trodd.»

WSWS avslørte disse rosenrøde påstandene som løgner under kontraktskampen. Lønnsøkningene og den utilstrekkelige COLA-formelen i UAW-kontraktene er knapt over den 22 prosent stigningen i inflasjonen siden den siste UAW-kontrakten i 2019, for ikke å nevne de stigende levekostnadene og rentehevingene bilarbeiderne vil møte før kontrakten utløper i april 2028. Det forhatte to-sjikts systemet har ikke blitt avsluttet, med perioden som trengs for å nå topplønn bare redusert fra åtte til tre år. Betydelig er det også at det er mange smutthull som lar selskapene unndra seg løfter om å konvertere deltidsarbeidere til heltidsansatte.

Og til slutt, mens UAW oppnådde sitt mål om å få fotfeste i EV-batterifabrikkene, betyr dette bare at arbeidere må betale kontingent til UAW-byråkratiet for privilegiet å arbeide i farlige sweatshops for substandard lønninger og rettigheter.

Innen uker etter at UAW-kontrakten ble ratifisert kunngjorde Stellantis at de kutter nesten 4 000 arbeidsplasser i Toledo og Detroit, inkludert tusenvis av deltidsvikarer som Fain hevdet ville bli rullet over til heltidsstillinger. Dette understreker det faktum at den nye UAW-kontrakten baner vei for en arbeidsplassmassakre etter hvert som bilprodusentene går over til elbilproduksjon og engasjerer seg i det Stellantis-sjefen Carlos Tavares kaller en «darwinistisk kamp» som vil innebære brutale arbeidsplass- og lønnsnedskjæringer.

UAWs «bom på mål»

Isidore prøver knapt å sette fantasien sin om kontraktene i sammenheng med den massive motstanden de møtte fra grunnplanet. «Nesten en tredjedel av medlemmene hos Ford og Stellantis stemte for ikke å ratifisere avtalene, og 45 % av medlemmene hos GM stemte nei,» innrømmer han. Han sier at det var fordi «UAW bommet på noen få mål», inkludert gjenopprettelsen av pensjonisters dekning for helsetjenester og en tradisjonell pensjonsordning for arbeidere ansatt siden 2007, som byråkratiet, med Fains støtte, ga opp i 2009. UAW droppet også arbeidernes krav om å redusere den utmattende arbeidsuka til 32 timer uten tap i lønn.

Isidore beror på Fains dobbelttale for å forklare arbeidernes utbredte motstand mot UAWs avtaler. Artikkelen siterer Fain uttale «Jeg er stolt av resultatene», før han meningsløst tilføyer: «Jeg mener det er et vitnesbyrd for selskapene at de må forstå at arbeidere har høye forventninger, og at de er lei av å se selskaper gjøre seg milliarder og milliarder i profitter, og det på bekostning av deres liv.»

Som Fain forhandlet resten av CNN Business-kandidatene til «årets arbeiderleder» fram kontrakter som baner vei for massive nedskjæringer, som mer enn vil kompensere for eventuelle magre lønnsøkninger. Dette inkluderer hundrevis av nedskjæringer ved UPS-anlegg i Kentucky, Oregon og Indiana, kommende permitteringer av 1 000 arbeidere ved Paramount Global og rapporter om at mer enn én av fire skuespillere ikke har blitt kalt tilbake etter utsalget av den 118 dager lange streiken til SAG-AFTRA.

Om CNN Business-skribentene var ærlige ville de si at Fain og resten av arbeiderbyråkratiet blir hedret av de selskapskontrollerte media for tjenester de har ytt den amerikanske styringsklassen. Men det er store økonomiske og politiske innsatser i å videreføre myten om den gjenopplivede «amerikanske arbeiderbevegelsen».

Dette er så visst forstått av Biden-administrasjonen, som har bestrebet seg for å integrere fagforeningsapparatet inn i dens planer for imperialistkrig i utlandet og undertrykkelse av sosial opposisjon på hjemmebane. Siden utbruddet av USA-NATO-krigen mot Russland i Ukraina har Biden brukt fagforeningene til å blokkere streiker på oljeraffineriene, havnene, cargojernbanene, UPS og andre kritiske industrier. Under bilkontraktskampen var embetsfunksjonærer i Det hvite hus i daglig kommunikasjon med Fain-administrasjonen, som også har forhindret streik fra UAW-medlemmer ved General Dynamics og Allison Transmission som kunne forpurre den amerikanske og israelske krigsmaskina.

I 2023 var det 36 store streiker i USA som involverte 1 000 arbeidere eller mer, opp fra 23 i 2022, ifølge Bureau of Labor Statistics. En sporer vedlikeholdt av Cornell University’s School of Industrial and Labor Relations rapporterer at det i 2023 var 421 streiker av alle størrelser, som involverte 508 000 arbeidere, mer enn det dobbelte av de 224 000 registrerte som var i streik året før. I oktober 2023 gikk 4,5 millioner arbeidsdager tapt på grunn av arbeidsnedleggelser, det meste av noen måned på fire tiår.

Men antallet og omfanget av disse streikene ville ha vært langt større om det ikke var for fagforeningsbyråkratiets sabotasje, som ikke frykter noe mer enn en sammenslåing av den voksende streikebølga i USA og internasjonalt med masseprotestene mot det USA-støttede israelske genocidet i Gaza.

Det er mye ønsketenking involvert i mediebestrebelsen for å støtte opp UAW-byråkratiet. Utsalget av bilarbeiderkampen i 2023 har dypt diskreditert Fain-administrasjonen, som ble installert med mindre enn 10 prosent av medlemmenes stemmer i et falskt valg sanksjonert av Bidens arbeidsdepartement. UAWs svik har også ytterligere avslørt pseudo-venstre-gruppa Democratic Socialists of America, som utgjør en betydelig del av Fains administrasjon.

Gjennom fjorårets bilarbeiderkamp ble stadig flere arbeidere med i det voksende nettverket av grunnplankomitéer i fabrikkene, som var den mest bevisste motstanden mot UAW-utsalget. Disse komitéene, som slåss for å overføre makt fra UAW-apparatet til arbeidere på fabrikkgulvet, må nå utvides for å lede kampen mot nedskjæringene, spredningen av Covid-19 i fabrikkene og andre kamper.

Det sosiale sinnet næret av stigende levekostnader, økonomisk ulikhet, kapitalistutbytting, ofring av millioner for selskapsprofitter under pandemien, og bestrebelsen for å få arbeiderklassen til å betale kostnadene av amerikansk imperialismes globale erobringskriger vil bare intensiveres i 2024. Kampen kan og må forenes på tvers av landegrensene gjennom byggingen av Den internasjonale arbeideralliansen av grunnplankomitéer – International Workers Alliance of Rank-and-File Committees (IWA-RFC).