Minst 500 000 mennesker demonstrerte i London på lørdagens Nasjonalmarsj for Palestina – Våpenhvile nå, i et kraftfullt uttrykke for motstand mot Israels genocidale angrep på Gaza og Storbritannias involvering i bombingen av Jemen sist uke.
Marsjen fant sted bare dager etter at sørafrikanske advokater framla en knusende sak som beviser at Israel utfører genocid mot Gazas befolkning.
London-arrangementet var del av en global protest, med demonstrasjoner i over 120 byer i 45 land, på tvers av de seks bebodde kontinentene.
I USA fant det lørdag sted en massiv demonstrasjon som omfattet 100 000 mennesker på Freedom Plaza i Washington. Selv om den ikke var så stor som protesten 4. november, som samlet over en kvart million, var lørdagens demonstrasjon, organisert av flere amerikanske muslimske grupper, likevel ekstremt betydningsfull. Mer enn 100 dager med baktalelser og propaganda fra media og begge de politiske partiene hindret ikke masser av mennesker av alle bakgrunner, inkludert mange jøder, fra å marsjere i kulda.
Titusenvis av demonstranter, inkludert hele familier med deres barn, sang ut mot «Genocide Joe» Biden og «Bloody Blinken», USAs utenriksminister. WSWS vil publisere omfattende intervjuer med demonstranter.
I New York City marsjerte fredag kveld omtrent 100 mennesker til støtte for Jemen og mot USA og Storbritannias illegale luftangrep. Til tross for marsjens ganske lille størrelse ble rundt 100 politifolk sendt ut til marsjen for å trakassere de fredelige demonstrantene som ropte: «Hey hey, ho ho, Israeli boats have to go» og «Gaza called, Yemen answered».
Lørdagens marsj i London var den syvende nasjonale demonstrasjonen som har blitt holdt i Storbritannia siden Israel 8. oktober slapp løs sin ødeleggelse av Gaza, med støtte fra Downing Street og andre imperialistregjeringer. Protestene har sett millioner strømme ut på Londons gater.
Dette var den første demonstrasjonen i hovedstaden på over en måned og den største siden 11. november-marsjen, som samlet 800 000 mennesker.
Marsjen ble samlet i Londons bankdistrikt før den dro vestover ned Queen Victoria Street og langs Fleet Street til Parliament Square i Westminster.
Metropolitan Police oversvømmet London, med 1 700 betjenter inkludert ytterligere støtte fra andre politistyrker så langt unna som Lancashire. Det ble iverksatt restriktive betingelser, som inkluderte at ingen fikk avvike fra den angitte ruta; ingen deltakere fikk gå inn i et avsperret område rundt den israelske ambassaden i Kensington, og talene på samlingen etter prosesjonen måtte avsluttes kl. 16:30 og hele arrangementet kl. 17:00.
I forkant av marsjen sa Laurence Taylor, visekommissær for London Mets, i et angrep på ytringsfriheten, at demonstranter som «med vilje presser grensa» på plakater eller sang av slagord, står overfor arrestasjon. Dette var etter at Tory-innenriksminister James Cleverly sa: «Jeg støtter dem i å bruke deres fullmakter til å styre protesten og slå ned på enhver kriminalitet.»
Det var ni arrestasjoner, inkludert tre personer under Terrorisme-loven, som delte ut løpesedler. De ble arrestert på mistanke om å ha vist støtte til en forbudt organisasjon. Tre arrestasjoner ble foretatt for å ha oppfordret til rasehat – en knyttet til et plakat og to for utrop. Blant de arresterte var et medlem av Den revolusjonære kommunistgruppa.
Marsjene i London gir uttrykk for massemotstanden mot Israels genocid, der de siste meningsmålingene viser nesten 80 prosent støtte for en våpenhvile i Gaza. Men denne opposisjonen har de tre siste månedene blitt nektet ethvert levedyktig perspektiv av perspektivet forfektet av de britiske protestenes hovedarrangører, Stop the War Coalition (STWC) og Palestine Solidarity Campaign. Flertallet av opposisjonens MP-er, Labour Party, står fullt ut bak Sunak-regjeringen i å støtte Israels genocid, med Labour-leder sir Keir Starmer som spesifikt støtter krigsforbrytelser ved å si at Israel har rett til å nekte den palestinske befolkningen vann, mat og medisiner.
Derfor har demonstrasjonene i London regelmessig presentert de få Labour-MP-ene som opponerer mot Israels angrep. Disse inkluderer Apsana Begum, Bell Ribeiro-Addy, Richard Burgon og John McDonnell. På demonstrasjonspodiene har også to MP-er talt som er utvist av Starmer fra Det parlamentariske Labour Party – tidligere partileder Jeremy Corbyn og hans skyggeinnenriksminister Diane Abbott.
Corbyn talte igjen denne gangen, etter å ha blitt invitert av den sørafrikanske delegasjonen til Haag for å lytte til deres sak mot Israels krigsforbrytelser. Der han talte, etter igjen å ha blitt introdusert som «Folkets statsminister», fordømte Corbyn Israels genocid og kom med hans sedvanlige oppfordringer til verdensfred, men klarte nok en gang å utelate enhver omtale av Starmer eller Labour Party.
Starmers rolle i å tilrettelegge for genocid, der han i forrige uke sa seg enig med bombingen av Jemen, er sånn at Andrew Murray, visepresident for Stop the War Coalition – som i to år tjente som politisk spesialrådgiver for Corbyn – sa: «Sunak og Starmer står opp til deres midjer i palestinsk blod». Men det skulle det ikke trekkes noen konklusjoner av, og det ble ikke foreslått noe politisk brudd med Labour Party, eller noen kamp mot partiet. Murray erklærte i stedet at det «kan bli fred i Rødehavet i morgen dersom Israel stopper sitt angrep på Gaza. Det er problemets rotårsak.»
Svaret var at «Royal Navy skulle komme seg ut av Rødehavet og komme seg tilbake til Portsmouth» og «imperialismen ut av Midtøsten».
Murray uttalte dette der han talte sammen med Begum og Ribeiro-Addy, som representerer et parti som sammen med Toryene i Parlamentet fungerer som et eneste parti for imperialistkrig.
Begum og Ribeiro-Addy ble presentert av en av stevnets verter som erklærte at «mens de fleste medlemmer av Parlamentet på dette stedet burde henge med hodet i skam for deres medvirkning til Israels dreping og for deres handling i Jemen, er det en håndfull som faktisk taler for fred.»
Begge MP-er kom med korrekte poenger i opposisjon til Israels genocid, mens de nidtidig unngikk å nevnte deres eget partis rolle i dette, og unngikk enhver nevnelse av Starmers navn for å unngå ethvert sammenstøt med Labours høyre.
For å støtte opp deres legitimering og overbevise demonstranter om at det fortsatt er en kjerne i Labour Party som forblir antiimperialistisk, deltok for første gang i en protest mot Gaza-genocidet et lite antall Labour-MP-er for å dokumentere at de motsetter seg genocid, som del av ei selverklært «Labour Bloc». Blant gruppene som er involvert er Campaign for Labour Party Democracy, Momentum, Labour Women Leading, Labour and Palestine, Labour CND, Arise – a Festival of Left Ideas og walisiske Labour Grassroots. Også organisasjonene Labour Hub, Labour Outlook og Left Horizons støtter denne blokka. Der de samlet seg på lørdagens stevne ble de talt til av McDonnell og Ribeiro-Addy.
Én av Labour Bloc’s representanter er Jess Bernard, styreleder for UK Young Labour og medlem av Labours National Executive Committee. Bernard har vært aleine om rutinemessig fra podier å fordømme Starmers støtte til genocid. På stevnet hyllet Bernard dannelsen av Labour Bloc, som hun kalte «the Left Bloc». Bernard sa fra podiet på lørdagens demonstrasjon at «luftangrepene i Jemen og fortsatt støtte til Israel har fått støtte fra min egen partileder Keir Starmer, som har vist seg å være mindre en menneskerettighetsadvokat og mer en menneskerettighetsløgner... Starmer er på randen av å gjenta Tony Blairs blodige historie, og marsjerer hånd i hånd med USA inn i nok en katastrofal krig i Midtøsten.» Som kontrast, la hun til, «vi, folket, og medlemmene krever en våpenhvile, og det er grunnen til at vi trenger å bygge en motstand mot krigshissing i Labour-bevegelsen.»
Barnard fulgte opp med å hylle hvordan «denne uka for første gang Venstre-blokka, en koalisjon av grupper» har «sluttet seg til oss for å marsjere for Palestina, til tross for forsøk på å begrense oss fra å delta i disse demonstrasjonene. Labour-medlemmer står sammen, bli med i Venstre-blokka ... vi skal ikke bli et talerør for krig, vi er Labour Members for Palestine.»
Barnards isolerte erklæringer tjener bare til å framheve den øredøvende tausheten fra hennes parlamentariske allierte.
I den nylige WSWS-artikkelen, «Corbyn, Stop the War Coalition og veien videre i kampen mot genocidet i Gaza», forklarte Socialist Equality Party’s nasjonalsekretær Chris Marsden:
STWC må prise antikrigtroverdigheten til Corbyn og hans svinnende gjeng av supportere desto mer presserende, gitt at Labour Party og Trades Union Congress (TUC) er så åpent pro-krig og deres grep om arbeiderne har blitt massivt erodert. Det å forfekte ‹corbynisme› som en antikrigtendens er derfor avgjørende om STWC skal kunne opprettholde utsiktene til å få tvunget Labour til å endre posisjon på Gaza.
Det skal i år holdes et generalvalg i Storbritannia, der alle meningsmålingene viser at Labour har en overveldende ledelse over de allment hatede Toryene. I det øyeblikket det blir utskrevet et valg vil gjengen av «venstre»-labourister som bestiger antikrigplattformer stå på og føre valgkamp for en Starmer-ledet regjering og utføre de politiske gymnastbevegelsene som måtte være nødvendige for å framstille den som et stort framskritt for arbeiderklassen.