Lørdagens «March for Palestine» i London, was den største i Storbritannia siden innledningen av Israels angrep på Gaza. Den etterfulgte marsjer som samlet 150 000 and 300 000 de to foregående ukene, og denne gangen er det estimert at 500 000 deltok i den massive avvisingen av krigen.
Marsjen ble samlet ved Victoria Embankment og krysset to av hovedstadens bruer før den fortsatte forbi regjeringskvartalet Whitehall og endte på Parliament Square.
Tusenvis av Metropolitan Police-betjenter håndhevet restriksjoner ihht. paragraf 12 og 14 av loven Public Order Act, som dikterte at alle demonstranter strengt måtte holde seg til den definerte ruta og forhindret at noen ble samlet utenfor den israelske ambassaden i Kensington Palace Gardens.
Selv etter britiske medias råtne standarder, som pliktoppfyllende gjenspeiler den proisraelske krigspropagandaen fra Downing Street, var rapporteringen – eller, mer korrekt, ikke-rapporteringen – av lørdagens begivenhet avskyelig.
Den dekning som fant sted ville ha gjort Joseph Goebbels stolt. Mens begivenheten som stengte ned London sentrum fant sted ble den stort sett ignorert av media. De artikler eller oppdateringer som kom refererte til «tusener» (BBC) eller «titusener» (Independent) involverte.
Disse latterlige bestrebelsene på å skjule antallet involverte førte til en universell aksept av protestens estimerte størrelse angitt av Metropolitan Police – bare ei uke etter at den etaten hevdet at den forrige protestmarsjen som mønstret 300 000 besto av 100 000. Reuters gikk ett skritt videre, og rapporterte kl. 22:00: «Politiet estimerte deltakelsen til mellom 50 000 og 70 000 personer».
Med flertallet av Labour Party i ett med Rishi Sunaks Conservative-regjering i dens støtte for Israels «rett og plikt til å forsvare seg», har fagforeningene nektet å mobilisere deres medlemskap mot krigen – marsjens arrangører sammen med Stop the War Coalition og Palestine Solidarity Campaign – og i talene sentrerte de deres bestrebelser på en redningsaksjon for byråkratiet.
Denne massebevegelsen mot krig ble gjentatte ganger fortalt at den viktigste oppgaven var legge trykk på regjeringen og, enda viktigere, Labour-partileder sir Keir Starmer, for at de skal oppfordre Israel til å gå med på en våpenhvile.
Alex Kenny, et medlem av den nasjonale eksekutivkomitéen for lærerforbundet National Education Union, innledet talene der han uttalte seg på vegne av Stop the War Coalition, og erklærte: «Hver eneste av demonstrasjone vi har holdt de siste ukene utgjør en forskjell, fordi den dreier nålpila på opinionsskalaen, og dét legger press på våre politikere.»
«[Labour Party London-borgermester] Sadiq Khan er den nyligste politikeren som har oppfordret til våpenhvile. Det vil ikke ta lang tid før Keir Starmer også oppfordrer til en våpenhvile dersom vi fortsetter å stille opp i våre antall, som dette.»
Talerne erklærte at veien videre var å verve mer støtte for en Early Day Motion i Underhuset framsatt av Labour-MP Richard Burgon, som oppfordrer til «stopp av fiendtlighetene», og ble hyllet for å ha blitt signert av 95 MP-er fra «åtte forskjellige politiske partier».
Fem av Labours MP-er fra Socialist Campaign Group var på podiet: Jeremy Corbyn, Diane Abbott, Richard Burgon, Apsana Begum og Bell Ribeiro-Addy. Ingen av dem, heller ikke Corbyn og Abbott som begge har fått fjernet partipisken og sånn sett er fristilte, nevnte engang Starmer ved navn da de fordømte dem som støtter Israels krigsforbrytelser.
Burgon sa om hans EDM-forslag signert av mindre enn 15 prosent av Underhusets MP-er og av under en fjerdedel av Labours MP-er, at «det faller på hver og én av oss å få vår regjering til å gjøre det rette.»
Det ble overlatt til de to nominelt «venstre»-fagforeningslederne – Mick Lynch fra transportarbeidernes fagforening Rail, Maritime and Transport (RMT) og Matt Wrack fra brannbekjempernes fagforening Fire Brigades Union – å oppfordre Starmer, en selverklært sionist, til å forlange våpenhvile.
«Starmer må nå forlange en umiddelbar våpenhvile og en massiv nødbistand for folket i Gaza,» sa Lynch. «Labour Party og hele vår bevegelse må vise at den er på fredsstifternes side, ikke med på krigshissernes.»
Marsjen ble sammenkalt under slagordet «Våpenhvile nå!», men det å hevde at det kan oppnås ved å overtale Sunak og Starmer til å komme med en høflig appell til Netanyahu og hans regjering av krigsforbrytere, enn si deres finansieringskilde, Biden-administrasjonen i Washington, er politisk kriminelt.
Socialist Equality Party deltok i marsjen og delte ut tusenvis av løpesedler som annonserte vårt kommende møte mot krigen i London, den 9. november, «Stopp Israels genocidkrig mot Gaza!»
SEPs oppfordring til møtet fastslår: «Labour Party står fullt og helt bak krigsforbryterne i Jerusalem, Washington og London, med sin partileder sir Keir Starmer som en medskyldig i massemord, som er foraktet av arbeidere og ungdommen.» Oppfordringen konkluderer: «Den eneste kraften som kan forsvare palestinerne, og få slutt på det globale utbruddet av imperialistvold er den internasjonale arbeiderklassen.»
Mange av deltakerne var innom SEPs bod på Parliament Square for å finne ut om møtet, og for å kjøpe pamfletten «Stop Israeli Genocide!»
World Socialist Web Site-reportere snakket med ei rekke av dem som deltok i demonstrasjonen.
Fahmawi, en britisk-palestiner fra London, holdt en hjemmelaget plakat som oppfordret til aksjon mot selskaper som finansierer det israelske genocidet.
«Når det gjelder situasjonens alvorlighetsgrad, den er nesten like farlig som Nakbaen i 1948. Vi nærmer oss et vippepunkt ... Vi kan alle gjøre vår del når det gjelder boikott, de-investering og sanksjoner, hvorvidt det er som organisasjon eller som en enkelt arbeider, og det er å si nei til å være medskyldige i Israels genocid. Jeg har sett på internett at arbeidende mennesker kaller for en generalstreik neste fredag. Folk i Storbritannia som ønsker å streike, ikke gå på jobb, ikke finansier noe selskap.»
Elisabeth, som jobber i velferdstjenestene i Oxford, sa: «Jeg har vært på protester til forsvar for palestinerne fra åtte-år-tilbake, da jeg var på universitetet. Jeg vet at dette er en kamp som går syttifem-år-tilbake, men selv ikke i vår egen levetid har ting endret seg. Det har blitt gradvis verre.»
«Jeg vet ikke hvordan man kan kalle det Israel gjør i Gaza noe annet enn genocid. Når man hevder å gå etter ei bestemt gruppe, men vilkårlig bomber sivile over hele regionen. Når man tenker på Gaza-stripas størrelse, og at 50 prosent der er barn.»
«Ingenting av det Sunak sier er i mitt navn. De støtter kollektiv avstraffelse og bruk av hvitt fosfor. De burde stilles for retten som krigsforbrytere. Arbeidere som har makt til det må streike industrier for å slutte å bevæpne Israel.»
Kareemah, en student i London, holdt et plakat som fordømte Labour-lederen sir Keir Starmer, som har støttet Israels kollektive avstraffelse av palestinerne.
«Alle fortjener deres menneskerettigheter. Det overrasket meg ikke hva han [Starmer] sa; de bryr seg ikke om uhyrlighetene. Det er de gode menneskene rundt om i verden som går sammen mot dette; Jeg har sett protestene i Amerika.»
Kaz, en IT-arbeider fra Milton Keynes, sa: «Det er avskyelig det som skjer. Det er intet mindre enn genocid. Dette var et land gitt til en tredjepart. Av alle verdens mennesker har jødene sannsynligvis lidd mest i nyere historie. De vet framfor alle andre at de ikke skal undertrykke andre mennesker.»
«Regjeringene i Storbritannia, USA og alle de andre må holdes ansvarlige, de er alle kriminelle. De har alle blod på hendene.»
«Dette føles som nok en proxy-krig fra USAs side, akkurat som i Ukraina. Jeg er selvfølgelig ikke glad for at noe suverent land blir invadert, men det ser ut til at Russlands hånd ble tvunget i den situasjonen.»
Rizwana deltok sammen med hennes datter. Hun sa: «Hva folk ser på nyhetene, og det folk ser i virkeligheten og på sosiale medier er en helt forskjellig historie. Vi visste egentlig ikke om hele situasjonen med Palestina i 75 år; jeg leste meg opp på alt av det, det er bare forferdelig det de har gjennomgått.»
«Det er genocid. Hvorfor dreper de alle babyene? Alle de menneskene som ble kastet ut av deres hjemland og aldri fikk komme tilbake! Det er hjerteskjærende å se disse bildene komme ut derfra.»
«Disse menneskene er hjelpeløse uten en stemme. Vi må være en stemme for disse menneskene. Alt er fratatt dem. De kan ikke engang gjøre de dagligdagse tingene. Det å leve slik i det tjueførste århundre er bare forferdelig. Disse menneskene lider, disse barna og alle de uskyldige som lider.»
«Man kan ikke bare sitte der og se på det. Dette er første gang jeg har vært med på en protest, og jeg tenkte for meg selv: ‹Vi må gjøre den forskjellen. Vi må bli hørt for dem.›»
«Når jeg tenker på hva som skjer, i Ukraina også, tenker jeg på hva annet blir vi løyet til om, av regjeringen og media? Vi må se nærmere på hva som skjer på disse stedene.»
«Keir Starmer er absolutt avskyelig. Å sitte der og si: ‹Bare fortsett med det›, drep alle disse barna. Jeg har stemt på Labour siden jeg var 18, men jeg vil ikke stemme Labour igjen.»
Heema, en spesialpedagog, deltok sammen med familien. Hun forklarte: «Jeg er her fordi vi vil se en våpenhvile, for å stoppe bombingen. De retter seg mot sivile, sykehus, kirker, skoler, der sivile søker ly. Vår prioritet er en våpenhvile, og etter det må det bli en varig fred. Dette kan ikke skje igjen. Halvparten av menneskene i Gaza har PTSD.»
«Dette startet i 1948, da den første Nakba skjedde. Det faktum at folk bruker 7. oktober til å starte narrativet, de kjenner åpenbart ikke konfliktens historie. Neste generasjon ser ting annerledes, alle finner ut om de forskjellige aspektene, og bakgrunnen for konflikter.»
Yusuf, en arbeider i London som opprinnelig kommer fra Algerie, sa: «Mediene viser ikke dette, de viser ikke sannheten. Det å protestere her, kringkaste på sosiale medier som viser samfunnet den virkelige sannheten, er den eneste måten å få det fram på – mainstream-mediene vil ikke vise det.»
Angrepet på Gaza er «motbydelig, det er terrorisme, det er genocid. En våpenhvile må finne sted akkurat nå. Den israelske hærens intensjon er den samme som den har vært de 75 siste årene: Det å utslette Gaza, det å ta landet.»
Den britiske regjeringens respons har vært «avskyelig, samarbeide med Israel, det å stå sammen med Israel – både Rishi Sunak og Keir Starmer».
Yusuf støttet streikeaksjoner mot den israelske krigsmaskina, sammen med «boikotter mot alt og alle som finansierer militære våpen, og på noen som helst måte sørger for at de blir sendt til Israel».
«Se deg rundt, dette er en fredelig protest. Og de er skremt av bevegelsen: 300 000 i forrige uke, flere denne uka, det kommer snart til å bli mer enn én million mennesker her i London som deltar. Så, uansett hvordan, de vil prøve å vri det – som de har gjort i årevis.»