En protest i Mexico by av lærerstudenter fra rurale Ayotzinapa og foreldre til de 43 studentene derfra som i 2014 ble drept, har kastet en skiftenøkkel inn i 2024-presidentvalget i Mexico.
Onsdagens protest kom bare noen få dager etter at hovedkandidatene startet deres valgkamper med fokus på oppfordringer om å styrke det repressive statsapparatet. Der tiårsmarkeringen nærmer seg for lærerstudentenes forsvinning, den 26. september, for hendene på gjenger og regjeringsstyrker, er det voksende raseri blant både deres slektninger og medstudenter over den fortsatte tildekkingen under president Andrés Manuel López Obrador, kjent som AMLO.
Der de forlangte å få snakke med López Obrador om mangelen på framgang i saken dyttet flere titalls demonstranter et parkert kjøretøy inn i ei av dørene til presidentbygningen. De ble deretter blokkert med tåregass fra å komme seg inn.
Foreldrene til ofrene, som har satt opp en leir utenfor Nasjonalpalasset, har fordømt presidentens beskyttelse av militæret, som nekter å samarbeide. Foreldrene har i flere måneder nærmere bestemt forlangt frigivelse av 800 mapper fra det regionale militære etterretningsbyrået som var aktivt under hendelsene, så vel som telefonutskrifter og andre dokumenter.
Både López Obrador og hans håndplukkede presidentkandidat Claudia Sheinbaum fordømte protesten som en «provokasjon», der de påsto at foreldrene og lærerstudentene blir manipulert av høyreorienterte opposisjonsgrupper finansiert av utenlandske regjeringer.
López Obrador beskrev opprørende protesten som en «skitten krig» mot hans regjering, og likestilte den med kampanjen for statsdrap mot venstreorienterte i andre halvdel av det 20. århundre.
Mens AMLO sa det ikke ville bli noen etterforsking eller arrestasjoner knyttet til protesten på onsdag, som ville vært ekstremt upopulært, satte hans og Sheinbaums uttalelser scenen for slik represjon.
Hovedopposisjonskandidaten Xóchitl Gálvez, som leder en koalisjon av de tidligere rivaliserende kapitalistpartiene PRI-PAN-PRD, fordømte for hennes del protesten som «virkelig bekymringsfull». Hun la til: «Jeg liker ikke denne voldsscenen, det er et historisk sted, det er nasjonens arv.»
Spurt spesifikt av avisa La Jornada på onsdag om hun «ville være villig til å sanksjonere elementer av hæren dersom deres deltakelse er bevist?», sa Gálvez hun beklaget den nylige drukningen av syv medlemmer av Nasjonalgarden og understreket hennes «respekt for hæren».
Mens Gálvez, som ligger minst 30 prosent bak Sheinbaum i meningsmålingene, vil bruke hva som helst for å skade imaget til AMLOs og Sheinbaums regjerende Morena-parti, har drapet av Ayotzinapa-lærerstudentene i 2014, da de reiste til en protest, forblitt en sprengladning klar til å detonere under hele det politiske etablissementet.
Styringsklassen tillot i 2018 selveste López Obrador å ta makten etter å ha nektet ham presidentskapet ved hjelp av valgfusk i 2006 og 2012. Deres mål var å deaktivere den eksplosive intensiveringen av klassekampen, som på det tidspunktet ble drevet av en massebevegelse som protesterte både mot militæret og staten som ansvarlige for Ayotzinapa-drapene.
Etter å ha lovet å bringe utøverne for retten og sende det repressive militæret til deres brakker, nedfelte AMLO i stedet innenlandske militæroperasjoner i Konstitusjonen og ble lederen av Ayotzinapa-tildekkingsoperasjonen, der han konsekvent beskyttet topprepresentanter i embetsfunksjoner under hans forgjenger Enrique Peña Nieto fra Det revolusjonære institusjonspartiet, Partido Revolucionario Institucional (PRI).
López Obrador har fortsatt krigen lansert i 2006 av president Felipe Calderón (PAN; Partido Acción Nacional) angivelig mot gjenger, selv etter at sikkerhetssjefen Genaro García Luna, i embetet under både PAN- og PRI-administrasjonene, i New York ble dømt for å ha mottatt millioner fra Sinaloa-kartellet. Langt fra å redusere volden overvåket AMLO rekordhøye 171 085 drap i løpet av de fem første årene i embetet.
Sheinbaum og Gálvez lover å utvide militæret
Siden den offisielle lanseringen av deres valgkamper 1. mars, har Sheinbaum og Gálvez fokusert deres taler på løfter om å bygge opp militæret, spesielt Nasjonalgarden opprettet under AMLO.
Sheinbaum har framhevet hennes sikkerhetsstrategi som borgermester i Mexico by, og har lovet å utvide den til resten av landet. Hun hevder å ha kuttet kriminaliteten i hovedstaden ved å bruke en tilnærming med «null straffefrihet», som involverer «koordinering med Nasjonalgarden, med forsvarsdepartementet, med Marinen».
Hennes sikkerhetssjef i Mexico by og nå nøkkelmedlem i hennes framtidige kabinett, Omar García Harfuch, presenterte mandag en sikkerhetsplan som «Regjeringens første akse», som skal «konsolidere» Nasjonalgarden med økte ressurser og opprette et Nasjonalt etterretningssystem, som samler alle institusjoner for sikkerhet, juridistikk og finanser under en «kampplan».
Harfuch var sjef for Den føderale politiavdelingen i delstaten Guerrero, som var sentrum for Ayotzinapa-begivenhetene, og ble sporet av GPS til møtet der føderale embetsrepresentanter fabrikkerte den første tildekkingen. Han har imidlertid aldri måttet svare for hans deltakelse, gitt hans beskyttelse av AMLO og Sheinbaum.
Mens hun har anvendt mange av de samme begrepene begynte Gálvez hennes valgkamp med løfter om å doble Nasjonalgardens troppestyrke fra 150 000 til 300 000 medlemmer, og å doble politiavdelingsrekkene i delstater og kommuner med høyere kriminalitetsrater, og å bygge et «megafengsel med maksimal sikkerhet».
Begge kandidatene har også satt deres angivelige forpliktelse til å bekjempe korrupsjon i front og sentrum for deres program, der de peker på deres motstanderes veletablerte historikk hva angår å beskytte karteller og korrupte embetsrepresentanter.
Slike slagord om sikkerhet og antikorrupsjon har lenge vært et vitnesbyrd om det faktum at ingen fraksjon av styringseliten tilbyr noe til arbeidere bortsett fra en ytterligere forflytning i retning av politistatsrepresjon og underordning til amerikansk imperialisme.
Sheinbaum har kombinert hennes løfter om å bygge opp sikkerhetsapparatet med retorikk som lover å forsvare både demokratiske rettigheter og mexicansk suverenitet. Sist lørdag på et valgstevne i Ciudad Juárez, nært grensa mellom USA og Mexico, oppfordret hun de amerikanske presidentkandidatene Joe Biden og Donald Trump til «ikke å bruke migrasjon som det sentrale anliggendet i de amerikanske valgene».
Dagen før, i Mexico by, insisterte hun at hun ville satse på økonomisk utvikling for å løse migrasjonsproblemet. Hun sverget «aldri å bøye våre hoder» for USA. Hun la til: «Koordinering ja, underordning nei».
Man trenger bare å se til López Obradors historikk, som avga de samme løftene, for å forstå tomheten i denne nasjonalistiske posituren.
López Obrador har vedvarende økt antallet medlemmer av Nasjonalgarden, Hæren og Marinen som er tildelt rollen å trakassere migranter, som i fjor nådde 46 916 soldater. Rekordtallet 782 176 migranter ble i fjor arrestert av Mexico på vegne av USA, mens mexicanske soldater ofte blir fordømt av overlevende for å ha overlevert dem til karteller for å terrorisere dem gjennom kidnappinger, utpressing, tortur og voldtekt. De fleste av de arresterte sendes brutalt til det sørlige Mexico.
I mellomtiden fortsetter mexicanere å toppe lista over møter med amerikanske grensepatruljer, og representerer 34 prosent av migrantene som krysset grensa i januar 2024 – samme prosentandel av totalen siden oktober 2019. Mer enn 2,74 millioner mexicanere har blitt stoppet ved grensa i denne perioden, og mange flere har forlatt Mexico under AMLO.
Ikke desto mindre, da Ayotzinapa-lærerstudentene forsøkte å bryte seg inn i presidentpalasset på onsdag, forklarte López Obrador til journalister der inne: «Mexicos folk er glade, lykkelige... Vi tar de første skritt mot ekte demokrati.»
En fjerde transformasjon i retning diktatur og krig
Ifølge López Obrador gjennomgår Mexico sin «Fjerde transformasjon», som presidenten bruker for å elevere den historiske betydningen av hans politikk til den fra uavhengighetskrigen mot Spania, Liberal-reformbevegelsen og krigen mot Frankrike, og Den mexicanske revolusjonen fra 1910 til 1920.
AMLO er langt til høyre for alle av de mexicanske nasjonale borgerlige lederne fra de tidligere «transformasjonene», men det må understrekes at han representerer en kontinuitet.
Helheten av Mexicos historie har vært karakterisert av borgerskapets manglende evne til å oppfylle den demokratiske revolusjonens hovedoppgaver: Å eliminere alle de store landeiendommene, ødelegge landeiendomaristokratiet, og sikre uavhengighet fra imperialisme.
Uavhengighet fra Spania ble til slutt sikret av konservative krefter og tidligere royalister som et år tidligere motsatte seg avsettingen av kong Ferdinand og erklæringen av en liberaliserende konstitusjon i Spania. Uavhengighetshærens lederskap samlet seg rundt «Iguala-planen», og oppfordret til en ny monarki-regjering av Ferdinand eller en annen europeisk prins, mens de opprettholdt Den katolske kirkas privilegier.
USA invaderte i 1846 til 1848 Mexico og tok over halvparten av Mexicos territorium. Bare et tiår seinere brøyt «Reformkrigen» ut mellom Liberal-deler av borgerskapet mot monarkistene, som ble etterfulgt av Det franske imperiets invasjon under Napoleon den tredje, for å sikre styret til Habsburg-keiseren Maximilian I av Mexico.
I 1867, etter å ha beseiret de konservative og kastet ut de franske styrkene, ble Liberal-lederen Benito Juarez valgt til president og førte tilsyn med implementeringen av Konstitusjonen av 1857, som proklamerte ei rekke individuelle rettigheter samtidig som den oppmuntret utviklingen av kapitalisme. I tillegg til den konstitusjonelle vektleggingen av privat eiendom var en tidligere «Lerdo-lov» også del av «Liberal-reformen», og de førte sammen til den aktive ekspropriasjonen av eiendom eid av Den katolske kirka, sammen med urbefolkningenes fellesforvaltede landområder. Disse landområdene ble billig overtatt av private eiere, som til slutt kom landeiendomaristokratiet og utenlandske kapitalister til gode.
Den mexicanske revolusjonen begynte i 1910 med et væpnet opprør for å styrte Porfirio Diaz, en marionett for landeiendomoligarkiet og amerikansk imperialisme, som hadde regjert i 31 år. Fra hans omveltning i mai 1911 og fram til 1915 vekslet makten mellom fem fraksjoner av den regjerende kapitalistklassen, som i det alt vesentlige hadde slått seg sammen med landeiendomoligarkiet, og ingen kunne løse de demokratiske spørsmålene om imperialisme eller landeiendommer. De radikale småbondehærene til Emiliano Zapata og Francisco Villa klarte ikke å utvikle en uavhengig politisk strategi mot det liberale borgerskapet. Selv den mexicanske Konstitusjonen av 1917, som skulle inneholde noen av de mest progressive sosiale klausulene i verden, inkludert rettigheter for arbeidere og småbønder, kunne bare stille spørsmålene.
Den venstrenasjonalistiske presidenten Lázaro Cárdenas (1934-1940), som også feires av AMLO og grunnla PRI, fremmet de mest betydningsfulle demokratiske reformene siden revolusjonen, inkludert nasjonaliseringen av jernbaner og oljeindustrien, en utvidelse av landreformer og opprettelsen av fellesforvaltede ejido-eiendommer. Disse tiltakene har imidlertid stort sett blitt demontert siden, som begynte under hans etterfølger og eks-minister, Manuel Ávila Camacho.
Den mexicanske kapitalismens historie har dessuten vært preget av en tiltakende integrasjon og underordning til USA. Denne prosessen har akselerert siden utviklingen av teknologier som globaliserte produksjonen siden 1970-tallet, og tillot en større utbytting av billig arbeidskraft i Mexico. Denne integrasjonen har blitt ledsaget av en fratredelse av enhver form for sosial reformisme, der det mexicanske oligarkiet har knyttet sine framtidshåp til å tiltrekke seg investeringer fra Wall Street og imøtekomme amerikansk imperialismes geopolitiske interesser.
López Obrador har tatt denne prosessen med økonomisk og militær underordning til et nytt stadium, i en tid da amerikansk imperialisme sleper verden inn i en nukleær tredje verdenskrig, og omfavner genocid og fascisme. Mexico har på kort sikt sett en massiv industrialisering og økonomisk vekst, ledsaget av en begrenset økning av lønnsnivåer, men de underliggende motsetningene og amerikansk imperialismes stadig dypere krise forevarsler massive angrep på levestandarder og på arbeidsplasser på tvers av hele den nordamerikanske regionen og forbi.
Overalt er kapitalismen ute av stand til å tilfredsstille noen som helst av de grunnleggende kravene som oppstår av betingelsene den skaper.
De pågående protestene over Ayotzinapa-saken, de betydelige masseprotestene i Mexico by mot det amerikansk-israelske genocidet i Gaza, og nylig store streiker blant Audi-arbeidere og lærere er tegn på en politisk radikalisering av breiere deler av ungdommen og arbeidere, og for de eksplosive klassekampene som kommer.
Verken Morena-partiet eller opposisjonspartiene tilbyr et alternativ. Den eneste veien videre for arbeiderklassen til å forsvare sine sosiale og demokratiske rettigheter er å slåss for den internasjonale enheten av deres kamper mot alle former for borgerlig nasjonalisme, antiimmigrantsjåvinisme og kapitalismen selv.
Dette er perspektivet som fremmes av Socialist Equality Party-valgkampen for det amerikanske presidentskapet i 2024, som mexicanske arbeidere burde anse som deres egen. SEP har valgt Joseph Kishore for president og Jerry White for visepresident.
I forrige uke, som respons på Bidens og Trumps besøk til grensa mellom USA og Mexico for å agitere mot migranter, påminnet White at titusenvis av maquiladora-arbeidere i 2019 gjennomførte spontanstreiker i Matamoros, over grensa fra der Biden talte i Brownsville, Texas. White forklarte, i en tweet:
«Under disse massestreikene, utført i trossing av de selskapskontrollerte nikkedukkefagforeningene, marsjerte arbeidere til grensa i Brownsville og kalte på deres amerikanske kolleger om å delta i streiken, der de ropte: ‹Amerikanere, våkn opp!›»
«Denne kraftige appellen, basert på arbeiderklassens internasjonale enhet mot deres kapitalistregjeringer, er det progressive svaret på antiimmigrantsjåvinismen til Trump, Biden og de nasjonalistiske fagforeningene, som setter arbeidere opp mot hverandre i et kappløp mot bunnen.»