I 2014, i anledning hundreårsmarkeringen for utbruddet av den første verdenskrig, brøyt den gamle debatten ut igjen om stormaktene hadde «aket på kjelke» eller «gått i søvne» inn i krigen, eller om de bevisst hadde startet den. Med NATOs utplassering mot Russland er dette spørsmålet overflødig. De europeiske maktene aker ikke på kjelke inn i krig, de kaster seg hodestups ut i den.

De siste dagene har ledende europeiske statsmenn, militærledere og meningsdannere beskyldt hverandre for ikke å gå langt nok i krigen mot Russland. Som tenåringsgutter involvert i en manndomsprøve har de kalt hverandre feiginger, pyser og Putins nyttige idioter.

Frankrikes president Emmanuel Macron oppfordret hans europeiske allierte til «ikke å være feiginger» etter at Tysklands forbundskansler Olaf Scholz (Det sosialdemokratiske partiet, SPD) offentlig motsa hans forslag om å sende vestlige tropper til Ukraina.

Ben Wallace, britisk forsvarsminister fram til i fjor sommer, skjelte ut Scholz som «feil mann i feil jobb til feil tid» for å ha nektet å levere Taurus-kryssermissiler til Ukraina.

Etter russiske mediers publisering av en avlyttet samtale mellom tyske militæroffiserer skrev Storbritannias Telegraph, De konservatives husorgan, med henvisning til en «diplomatisk kilde» at Russland hadde «identifisert Tyskland som det svakeste leddet i alliansen og Scholz som en nyttig idiot, for å ta Tyskland ut av ligninga.»

Scholz, for hans del, skryter av at ingen andre land bortsett fra USA har pøst så mye penger og våpen inn i Ukraina-krigen som Tyskland har. Ifølge Ukraina-støttesporeren publisert av Kiels Institutt for økonomisk forskning (IfW) utgjorde de tyske bistandsforpliktelsene de to første årene av krigen € 22 milliarder, hvorav € 17,7 milliarder var til militære formål aleine. Storbritannia er på tredjeplass med totalt € 15,7 milliarder, og Frankrike er på 14. plass med € 1,8 milliarder.

Scholz motsetter seg levering av Taurus-missiler bare fordi han anser timingen for prematur, akkurat som han en gang motsatte seg leveringen av Leopard-tanks før amerikanerne meldte seg med. Han vil ikke avsløre Tyskland for tidlig. På den annen side holder han uttrykkelig muligheten åpen for seinere levering.

Konkurransen om «hvem som er den mest hensynsløse krigshisseren» pågår også i Tyskland selv. Statseide og private media fører døgnet rundt en kampanje for opptrapping av krigen mot Russland.

På ZDF-kveldsnyhetene beskyldte Anton Hofreiter, parlamentsmedlem for Die Grünen, harmdirrende kansleren for hans egen regjeringskoalisjon for mangel på lederskap og svakhet overfor Putin ved å nekte å levere Taurus-missiler. Forsvarslobbyist og selverklært krigsekspert Agnes Strack-Zimmermann (Det fri-demokratiske partiet, FDP) stemte til og med mot hennes egen regjering i Forbundsdagen (det føderale parlamentet), og støttet et opposisjonsforslag som oppfordret til umiddelbar levering av Taurus-missiler til Ukraina.

Risikoene som Macron, Scholz, Biden, Sunak og alle de andre krigshisserne tar er grenseløs. De spiller russisk rulett med atombomba.

Det er en åpenbar motsetning i deres propaganda. På den ene siden demoniserer de Putin som legemliggjørelsen av ondskap, reinkarnasjonen av Hitler, som planlegger å erobre hele Europa og er i stand til enhver forbrytelse. På den andre siden avviser de hans gjentatte advarsler om den mulige anvendelsen av atomvåpen dersom Russlands eksistens er truet, og kaller dem en «bløff» som ikke burde tas på alvor.

Akkurat som før krigen startet kastet de alle advarsler til vinden om at Russland ville reagere militært dersom NATO fortsatte sin ekspansjon mot øst og fortsatte å bevæpne Ukraina, og det samme gjør de også nå i møte med advarsler om nukleær eskalering.

Det er bare én forklaring på denne oppførselen: Den amerikanske regjeringen, NATO-hovedkvarteret i Brussel og de europeiske regjeringene planlegger selv å bruke atombomber. De vurderer seriøst bruken av våpen som lenge har blitt bagatellisert som et reint avskrekkingsmiddel.

I 2014 hjalp de et høyreorientert, pro-vestlig regime til å komme til makten i Kiev for deretter systematisk å omorganisere og oppruste den ukrainske hæren. På denne måten provoserte de bevisst fram et militært angrep fra Russland. De håpet å blø Russland tørt økonomisk og militært og få brakt det enorme landet med dets enorme naturressurser under deres kontroll.

Nå som den ukrainske hæren er på vei mot nederlag etter hundretusener av krigsofre, planlegger de en ytterligere opptrapping av krigen. Utplasseringen av NATO-bakketropper, som allerede er på gang i en liten skala, leveringen av høypresisjons Taurus-kryssermissiler som kan nå Moskva, de enorme NATO-manøvrene på den russiske grensa, og transformasjonen av Østersjøen og Svartehavet til NATO-farvann er ment å provosere Moskva til en ytterligere militær reaksjon. Dersom representantene for militæret og etterretningstjenestene som har innflytelse over Putin konkluderer med at direkte krig med NATO er uunngåelig, kan de bestemme at angrep er det beste forsvar og gi NATO påskudd for en enorm eskalering.

Dette er galskap. Men Schlieffen-planen, der Tyskland forberedte seg på å føre en to-frontskrig i den første verdenskrigen, og Hitlers enda mer hensynsløse planer for verdenserobring, var også galskap. Likevel ble de implementert og støttet av generalene og styringklassen til den bitre ende.

Kapitalistmaktenes utenrikspolitikk, spesielt i krigstid, er ikke bestemt av kantiansk logikk, men av imperialismens klasselogikk. Etter tiår med økende sosial ulikhet og akkumuleringen av berg av spekulativ kapital, har verdenskapitalismens krise igjen nådd et punkt hvor det bare er én vei ut på kapitalistisk basis: Den voldelige omfordelingen av verden blant imperialistmaktene, og den brutale underkastelsen av arbeiderklassen.

Dette er grunnen til støtten for krig mot Russland og genocid mot palestinerne fra alle parter som forsvarer kapitalismen. Pro-krig politikken støttes ikke bare av representantene for selskapene og bankene, men også av talerørene for den velbeslåtte øvre middelklassen som har tjent på aksjemarkedet og eiendomsboomen de siste tiårene. Fagforeningene, som er omgjort til korporatistiske apparater for å disiplinere arbeidere, står like mye bak den eskalerende verdenskrigen som Die Grünen, SPD og Die Linke.

Spesielt Die Grünen er beruset av utvidende krig. I deres tidlige dager blokkerte de atomvåpenlagre. I dag roper de høyest på atombomba.

I motsetning til dette avviser arbeiderklassen og breie deler av befolkningen pro-krig politikken. Ifølge en ARD Deutschlandtrend-rundspørring opponerer til tross for den vedvarende propagandaen 61 prosent av de spurte leveringen av Taurus-kryssermissiler til Ukraina. Bare 29 prosent er for. Bare Die Grünen og FDP viser et flertall av deres supportere som favoriserer levering av Taurus-missiler til Ukraina.

Denne folkelige masseopposisjonen kan imidlertid ikke få slutt på krig og masseslakt og forhindre et nukleært holocaust dersom den forblir innenfor rammeverket av etablissementspartiene og institusjonene. Å avverge en nukleær katastrofe krever byggingen av en mektig antikrigbevegelse basert på den internasjonale arbeiderklassen, som kombinerer kampen mot krig og militarisme med kampen mot sosial ulikhet og dens grunnårsak, kapitalismen.

Det er dette Sozialistische Gleichheitspartei (Socialist Equality Party) og partiets internasjonale søsterorganisasjoner i Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale slåss for.