Den omfattende suksessen til Christopher Nolans Oppenheimer ved Oscar-utdelingen har genuin og vidtrekkende betydning.
Det biografiske dramaet om livet og karrieren til den teoretiske fysikeren J. Robert Oppenheimer (1904 til 1967), kjent som «atombombas far», vant søndag fortjent syv viktige utmerkelser, for beste film, regissør, hovedrolle og birolle, kinematografi, klipping og oppnåelser med musikk.
Dimensjonene av filmens rekkevidde er sosialt meningsfulle. Nolans verk har nå blitt sett av godt over 100 millioner mennesker i dusinvis av land, som har resultert i rundt 1 milliard dollar i billettinntekter, og har samlet 333 filmpriser internasjonalt.
Dette prestasjonsnivået er nesten uhørt for et lengre, intellektuelt krevende og kunstnerisk fortettet verk. Oppenheimers store suksess med offentligheten, «forbløffende» og «uventet» for filistinske kommentatorer, gjenspeiler molekylære endringer i tenkning og følelser som respons på tiår med krig, sosialt forfall og undergraving av demokratiet, så vel som faren for langt breiere og mer katastrofale konflikter, inkludert nukleær brannstorm. Dette er ikke et politisk artikulert sentiment, verken blant kunstnerne eller i den generelle befolkningen, men det taler utvilsomt til utbredt angst og kraftfull misnøye med etablissementet.
Ironisk nok, akkurat i det øyeblikket Nolans film mottok ulike utmerkelser ble offentligheten klar over hvor hensynsløst Biden-administrasjonen og dens NATO-allierte ruller inn i en konfrontasjon med Russland som involverer planlegging og forberedelser for katastrofal nukleær krig. Interessen for Oppenheimer er en av indikatorene på at det ikke er støtte for en så monstrøs, blodig utvikling.
Publikum for det tre-timer-lange biografiske dramaet fortsetter bare å utvides. Nielsen Media Research rapporterer at filmen registrerte 821 millioner minutter seertid i løpet av den første uka av strømming i midten av februar på Peacock. Strømmeplattformen kunngjorde at Oppenheimer i løpet av den syv dager lange perioden ble den mest sette filmen i dens historie.
Nolans film har en genuint breibasert tilhengerskare. En YouGov-undersøkelse gjennomført i slutten av februar anslo at 22 prosent av den amerikanske befolkningen (som ville oversettes til mer enn 50 millioner voksne) hadde sett Nolan-filmen, og 90 prosent hadde «elsket» eller «likt» den, og ifølge meningsmålerne sa flere amerikanere «at den burde vinne [en Beste film utmerkelse] enn noen annen som er nominert», og det samme gjelder også for «hvem vil vinne». Det er ingen utbredt kunnskap om Oppenheimer eller de historiske hendelsene som er skildret i filmen, men det er åpenbart en dyp fornemmelse av at det er presserende viktig å bry seg om dette materialet.
Oscar-utdelingen er et notorisk upålitelig barometer både for kunstnerisk fortreffelighet og konsekvent progressive sosiale synspunkter. Avstemmingen uttrykker oppfatningene til et visst småborgerlig sosialt sjikt, som kan påvirkes av ei rekke faktorer, inkludert hudfarge- og kjønnspolitikk. Det gjør bare resultatet av avstemmingen til de rundt 10 000 akademimedlemmene denne gangen desto mer talende. Mer enn noe annet bekrefter og konsoliderer prisene en åtte måneder lang prosess der Oppenheimer ble et globalt kulturelt og sosialt fenomen.
Søndagens affære var relativt dempet. For det første, deltakerne ble møtt av en harm folkemengde som protesterte mot det pågående israelske massemordet i Gaza, og ropte: «Ingen Oscar-utdeling under genocid!» og «Våpenhvile! Nå!» På plakater sto det «Øyne på Rafah», «Mens dere ser på, slippes bomber», «La Gaza leve» og «Hva hjelper kunst som ignorerer genocid?» Demonstrantene blokkerte trafikken midlertidig, før de ble skjøvet vekk av Los Angeles-politiet, og de forsinket starten av prisutdelingen. Da han entret lokalet, ropte skuespiller Mark Ruffalo: «Palestinske protester stengte ned Oscar-utdelingen i kveld. Menneskeheten vinner!»
Deltakere som støtter Artists4Ceasefire, ei gruppe skuespillere og andre som i oktober utstedte et åpent brev, bar røde nåler på Oscar-utdelingen som appellerte for en umiddelbar stans av masseslaktingen. Sangerinna Billie Eilish, som vant en pris for beste originale sang, bar nåla sammen med hennes bror Finneas, Ruffalo, Mahershala Ali, Ramy Youssef, Ava DuVernay, Riz Ahmed, Swann Arlaud og andre.
På scenen bemerket skuespilleren Cillian Murphy, da han mottok prisen for beste skuespiller for Oppenheimer: «Vi lever alle i Oppenheimers verden – jeg vil virkelig gjerne dedikere dette til fredsskaperne overalt.»
Regissør Jonathan Glazer mottok prisen for hans film The Zone of Interest, om kommandanten i Auschwitz, og leste en skriftlig uttalelse på vegne av seg selv og hans kolleger på scenen:
Alle våre valg tok vi for å reflektere og konfrontere oss i nåtiden. Ikke for å si «se hva de gjorde den gang» – heller, «se hva vi gjør nå». Vår film viser hvor dehumanisering fører på sitt verste. Det formet hele vår fortid og nåtid.
Akkurat nå står vi her som menn som tilbakeviser at deres jødedom og Holocaust blir kapret av en okkupasjon som har ført til konflikt for så mange uskyldige mennesker. Hvorvidt ofrene for 7. oktober i Israel eller det pågående angrepet på Gaza – alle ofrene for denne avhumaniseringen, hvordan gjør vi motstand?
Glazers kommentarer, ofte feilsitert eller tatt ut av kontekst, har blitt utsatt for rasende angrep fra pro-sionist-elementer.
Som helhet etterlot prisutdelingen seeren med inntrykket av en stor oppdemmet sosial og psykologisk spenning. Deltakere holdt fortsatt kortene, i det store og hele, nært vesten. Det eksisterer en utbredt motstand, ikke bare mot Trump og de republikanske fascistene (latterliggjort av programvert Jimmy Kimmel), men også mot krigshisseren Biden. Men det gjenstår at denne fiendtligheten finner et klart politisk uttrykk.
Det var mindre glor og selvopptatthet på utstilling enn vanlig. Pågående begivenheter og tilstedeværelsen og sentraliteten til Oppenheimer, og til en viss grad Poor Things, (de to filmene mellom seg tok 11 av de 17 prisene de potensielt var kvalifisert for), fungerte generelt for å heve seremonien, selv om det var umodne trekk. Etter all praten vant Barbie ingenting (bortsett fra Eilish’ sang), også fortjent.
Anliggendene i Oppenheimer er så presserende og har åpenbart vakt så sterk respons fra publikummer, at de identitetspolitiske fanatikerne var relativt tause etter søndagens begivenhet, eller følte at atmosfæren ikke var bidragende til deres reaksjonære insisteringer. Hollywoods nye, råtne «mangfold»-regler og kvoter er nå i kraft, men på nåværende tidspunkt finner filmproduksjoner måter å omgå dem, som kanskje ikke alltid er tilfelle.
Eksemplet med Nolans film peker igjen på det faktum at filmskaping er en enorm, kompleks, kollektiv kunstform, som innebærer innsatser og ferdigheter i en vesentlig produksjon av hundretalls personer og til og med tusener. Det å produsere et verk som gir overbevisende og sammenhengende mening, kunstnerisk gjennomarbeidet, er en enorm oppgave.
Viktig arbeid blir allerede gjort. De beste kunstnerne har et skarpt, intuitivt grep om noen av de store sosiale anliggendene. Den korte sekvensen i Oppenheimer som involverer Harry Truman (Gary Oldman), for eksempel, avslører at den amerikanske presidenten er en brutal krigsforbryter på en måte som går utover Nolans eget veloverveide synspunkt. Deres kunstnerskap overgår kunstnernes egen forståelse på dette punktet, selv om sistnevnte utvilsomt vinner terreng.
Man kunne kanskje si at mange kunstnere har en voksende fornemmelse av at kapitalismen er problemet, men den eksakte karakteren av dens uløselige motsetninger, og framfor alt karakteren av remedien forblir utenfor deres bevissthet.
Kunst, påpekte Leo Trotskij, finner de nødvendige formene «for mørke og vage stemninger, den bringer tanke og følelse nærmere eller kontrasterer dem med hverandre, den beriker individets og samfunnets åndelige opplevelse, den foredler følelse, gjør den mer fleksibel, mer lydhør, den forstørrer volumet av tenkning på forhånd og ikke gjennom den personlige metoden av akkumulert erfaring, den utdanner individet, den sosiale gruppa, klassen og nasjonen.»
Hendelser, der de skaper nye impulser, bryter gjennom «underbevissthetens skall». Uhyrlighetene i Gaza åpner utvilsomt manges øyne, selv om filmskaperne og andre kunstnere enda ikke formulerer deres forståelse av verden i bestemte politiske begreper. Det er en mer komplisert, langtrukken prosess. Framfor alt avhenger den av den politiske utviklingen til masser av mennesker og framveksten av en bevegelse i arbeiderklassen som direkte og bevisst angriper kapitalismens fundamenter. Det vil komme. Søndagens begivenhet var et bemerkelsesverdig landemerke.