I det russiske presidentvalget avholdt fra 14. til 17. mars ble Vladimir Putin, som første gang ble president i 2000, som ventet gjenvalgt som president for en femte periode.

De andre kandidatene som stilte var Vladislav Davankov fra Det nye folkepartiet, som i siste instans støtter Putins regimes handlinger og bare skilte seg litt fra Putin ved at han mer åpent og høylytt tar til orde for en avtale med imperialismen. De andre kandidatene ga ikke uttrykk for noen vesentlige forskjeller fra Putin i det hele tatt. Nikolai Kharitonov, kandidaten til det stalinistiske Kommunistpartiet i Den russiske føderasjonen (CPRF), var en gammel vits, med et kandidatur som fra begynnelsen av gjorde det klart at CPRF, som i et kvart århundre har utgjort en kritisk pilar for Putin-regimet, ville ønske Putins seier velkommen som deres egen. Leonid Slutskij, kandidaten til det semi-fascistiske Liberal-demokratiske partiet i Russland (LDPR), var og forblir en falmende skygge av avdøde Vladimir Zhirinovskyj, som selv bare var den fascistiske sjefsidioten for Putins regime. Den NATO-støttede opposisjonens kandidat, Boris Nadezhdin, ble forhindret fra å stille.

Valget ble overskygget av den eskalerende NATO-stedfortreder-krigen mot Russland i Ukraina. Frankrikes president Emmanuel Macron kunngjorde for mindre enn en måned siden at NATO diskuterte direkte utplassering av tropper til Ukraina. Dette trekket blir desto mer nødvendig for NATO etter den katastrofale kollapsen av den ukrainske hærens motoffensiv i fjor, der den led store tap, uten å oppnå noen vinninger. Det anslås at mer enn 400 000 ukrainere har omkommet, og mange flere har blitt skadet i løpet av de to første årene av denne forferdelige brodermordskrigen. Antallet døde og sårede blant russerne er nå trolig også godt over 100 000.

I dagene forut for og under selve valget eskalerte NATO sine angrep på russisk territorium, og drepte minst fem personer og såret dusinvis. På grunn av de pågående angrepene måtte skoler og kjøpesentre i grenseregionen Belgorod stenges siden forrige tirsdag. Lørdag lanserte nynazistiske styrker innordnet med Kiev-regimet i Ukraina og NATO en inntrenging på russisk territorium som involverte et fremmed lands første utplassering av stridsvogner på russisk jord siden nazistenes invasjon av Sovjetunionen i den andre verdenskrig. New York Times, det viktigste talerøret til de amerikanske etterretningsbyråene og Det demokratiske partiet, glorifiserte disse fascistene som «opprørske russere», for deres «dristige angrep».

Responsen på resultatet av presidentvalget i pro-NATO-media var på samme måte krigersk. Britiske Financial Times beskrev «en femte periode for Putin» som «en trussel mot Europa og mot verden», og gjorde det klart at imperialistmaktene ikke vil tolerere Vladimir Putins fortsatte styre, og forskanser seg på deres bestrebelser for regimeendring.

Sammenlignet med NATOs usedvanlig aggressive kampanje har Putins respons på truslene og inntrengingene fra NATO-støttede styrker vært markant dempet. I hans intervju med den amerikanske ytre høyre-mediepersonligheten Tucker Carlson i begynnelsen av februar, som ble breit publisert i Russland, fokuserte Putin nesten utelukkende på å appellere til styringselitene i NATO-landene om «fredelig sameksistens». I en rekordlang tale til Den føderale forsamlingen 29. februar gjentok Putin hans trussel om å bruke atomvåpen, men refererte bare kort til trusselen fra NATO om å utplassere alliansens tropper direkte i Ukraina. Han appellerte, nok en gang, til imperialistmaktene om forhandlinger.

Verken truslene fra NATO eller de fra Putin kan tas som tomme ord. Den eskalerende og utvidende imperialistkrigen mot Russland utgjør en eksistensiell trussel mot arbeiderne i den tidligere Sovjetunionen og hele verden. Ingenting ville være farligere enn å undervurdere trusselen reist av imperialismen, eller å stole på at en eller annen del av det styrende oligarkiet kan forebygge en nukleær katastrofe.

Putin-regimet: Et bonapartistisk regime av oligarkiet

Grunnlaget for å forstå den nåværende tilstanden i russisk politikk og krigen i Ukraina ligger i det forrige århundres sentrale begivenheter. Det stalinistiske byråkratiets ødeleggelse av Sovjetunionen – kulminasjonen av stalinismens svik mot oppnåelsene av Oktoberrevolusjonen i 1917 – var begivenheten som fødte 15 nasjonale kapitaliststater, deriblant Den russiske føderasjonen.

Det russiske oligarkiet ledsaget sine fødselsveer med slagord om et velstående demokratisk Russland og pasifistillusjoner om imperialismen. Samtidig fordømte oligarkiet det det kalte «bolsjevikenes vrangforestillinger» om imperialismens karakter. Men de katastrofale resultatene av kapitalismens restaurering bekreftet fullt ut alle advarslene framsatt av Leo Trotskij i hans verk Den forrådte revolusjon (1936) og av trotskistbevegelsen, Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale, i dens intervensjon i stalinismens krise i årene 1986 til 1991.

I løpet av de påfølgende 33 årene med russisk kapitalisme mottok ikke massene velstand, demokrati og fred, men ytterligere undertrykkelse, skyhøye nivåer av sosial ulikhet og autoritært styre. Framfor alt markerte kapitalismens restaurering begynnelsen på et utbrudd av imperialistvold over hele verden og åpnet hele den tidligere Sovjetunionen for imperialismens voksende angrep, som kulminerte i den så godt som åpne krigen mot Russland i Ukraina.

Det er under disse betingelsene at Putin-regimet oppsto som et bonapartistisk regime, som forsvarer oligarkiets interesser. Som Leo Trotskij forklarte i hans verk Den forrådte revolusjon:

Bonapartismen trer inn på scenen i de øyeblikkene av historien når den skarpe kampen mellom to leirer hever statsmakten, så å si over nasjonen, og garanterer den, tilsynelatende, en fullstendig uavhengighet av klasser, i realiteten bare den friheten som er nødvendig for et forsvar av de privilegerte. … Bonapartisme er ett av kapitalistregimets politiske våpen i dets kritiske periode.

Trotskij fortsatte:

Som historien bevitner, bonapartismen kommer på en beundringsverdig måte overens med et universelt, og til og med et hemmelig valg. Bonapartismens demokratiske rituale er folkeavstemmingen. Fra tid til annen blir spørsmålet presentert for innbyggerne: for eller imot lederen? Og velgeren kjenner revolverløpet mellom skulderbladene.

Putin-regimet oppsto i sine historiske opprinnelser og sosiale funksjon, og opptrer først og fremst som en forsvarer av oligarkiets privilegier. Restaureringen av kapitalisme førte til en ekstraordinær utarming av de breie massene av befolkningen, mens en bitte liten klikk av oligarker, rekruttert fra det tidligere byråkratiet, inkludert den hemmelige tjenesten, KGB, aspirerende gründere og regelrette kriminelle, ansamlet fabelaktige formuer. Putin søker stadig å appellere til sosial misnøye og framstiller seg som en mann av massene, men under hans regime har faktisk sosial ulikhet vokst enormt.

Da Putin først kom til makten, i 2000, var det ikke en eneste russisk milliardær på Forbes-lista. I 2023 var det 83. Ett år før krigen i Ukraina begynte, i 2021, kontrollerte 500 oligarker mer rikdom – $ 640 milliarder eller 40 prosent av all husholdningsformue – enn 99,8 prosent av befolkningen. Det er for denne sosiale klassen Putin-regimet taler i hans pågående og desperate forsøk på å finne en forhandlet innordning med imperialistmaktene.

Fra det russiske oligarkiets ståsted består Putins sosiale og politiske funksjon som en bonapartistisk figur i at han mekler, for det første, mellom arbeiderklassen og oligarkiet; for det andre, mellom de forskjellige fraksjonene i oligarkiet; og for det tredje, mellom oligarkiets nasjonale og økonomiske interesser og vestlig imperialismes interesser. Som ethvert bonapartistisk regime er Putins et dypt ustabilt kriseregime. Det vil uunngåelig bli blåst i lufta av de samme klassebaserte, politiske og internasjonale motsetningene som det desperat søker å mekle.

Blindgata for Putins appeller til imperialismen og «multipolaritet»

Historisk og økonomisk har Putin-regimet, og oligarkiet som helhet, aldri hatt noen uavhengighet fra imperialismen. De tidligere stalinistiske byråkratene jobbet hånd i hanske med styringsklassen i USA, Tyskland og andre imperialistmakter for å ødelegge Sovjetunionen.

Og mens borgerlige media i USA og Vest-Europa kontinuerlig fordømmer Putin som en «autokrat», er sannheten den at hans første periode som president i 2000 ble forhandlet fram bak lukkede dører mellom Boris Jeltsin og Det hvite hus under Bill Clinton, som Jeltsin i god tid på forhånd informerte at Putin «vil vinne valget». I hans første periode som president bøyde Putin seg bakover for å appellere til imperialistmaktene om samarbeid og han søkte, etter hans egen erkjennelse, Russlands tiltredelse til NATO. Men ingen av oligarkenes overtyrer var og kunne være tilstrekkelige fra imperialismens ståsted. Drevet av uløselige internasjonale kriser søker imperialistmaktene intet mindre enn underkastelsen av hele regionen til deres fulle og direkte kontroll.

I hans nylige intervju med Tucker Carlson erkjente Putin de facto at hele hans utenrikspolitikk overfor imperialismen de 25 siste årene har vært en fullstendig fiasko. Samtidig bare forskanser Putin seg på denne orienteringen og gjentok stadig at han «ikke forstår» hvorfor Vesten oppfører seg som den gjør. Som vi forklarte i vår uttalelse om intervjuet er den tidligere KGB-offiserens manglende evne til å «forstå» imperialismens karakter forankret i oligarkiets historiske opprinnelser og hele dets sosiale perspektiv.

Med regimets forsøk på å komme til en overenskomst med imperialistmaktene gjenspeiler det russiske oligarkiet det stalinistiske byråkratiets reaksjonære oppfatning om «fredelig sameksistens». I sitt svik mot Sovjetunionens revolusjonære og internasjonalistiske fundamenter fra Oktoberrevolusjonen, kvalte byråkratiet overalt revolusjonære bevegelser, og forsøkte å finne en innordning med imperialistmaktene.

Putin-regimets promotering av en «multipolar» verdensorden stammer fra denne tradisjonen. Der det ikke frykter noe mer enn framveksten av en revolusjonær bevegelse av den russiske og internasjonale arbeiderklassen, appellerer Kreml til nasjonalistiske regimer overalt om å danne en motvekt til imperialistmaktene, bare for å øke deres forhandlingsposisjon ved forhandlingsbordet. Dette perspektivet er ikke bare uten levedyktighet og helt bankerott, men innebærer også flere kriger. Som David North fastslo på det internasjonale 1. mai-stevnet til WSWS og ICFI i 2023,

... realiseringen av en «multipolar» verden, om vi så setter til side deres ukorrekte teoretiske fundamenter, fordrer dagens dominerende imperialistmakts fredelige aksept, og det er USA. Dette er ikke et realistisk perspektiv. USA vil med alle de midler landet har til rådighet motsette seg bestrebelsen for å blokkere sin pådriver for et «unipolart» hegemoni. Den utopiske streben etter å erstatte en «unipolar» med en «multipolar» verden vil dermed ved dens egen forskrudde logikk, føre til en tredje verdenskrig og til planetens ødeleggelse.

Den reaksjonære karakteren til den NATO-støttede opposisjonen i det russiske oligarkiet

Den unge garden av bolsjevik-leninister, The Young Guard of Bolshevik-Leninists (YGBL), avviser pro-NATO-medias og pseudo-venstre-sidens promotering av krefter som Boris Nadezhdin, Mikhail Khodorkovskyj, avdøde Alexei Navalnyj og hans enke Yulia Navalnayja, som et «demokratisk» alternativ til Putin, som står for «fred». Disse figurene taler ikke for arbeidernes og de unges interesser, men for deler av det russiske oligarkiet, statsapparatet og den øvre middelklassen, som i imperialismens oppstykking av regionen ser grunnlaget for deres egen videre berikelse. Dette er det sosiale og politiske støttegrunnlaget imperialistmaktene søker for å omvelte Putin-regimet og erstatte det med imperialismens marionettregime.

For valget oppfordret disse «opposisjonistene» folk til å møte opp ved valglokalene ved middagstid på søndag i en såkalt «Middag mot Putin», for deretter å levere inn en ugyldig stemmeseddel. Denne oppfordringen ble støttet av pabloistene fra Den russiske sosialistbevegelsen og andre pseudo-venstre-krefter. Vi avviser slike metoder. Handlinger som «Middag mot Putin» kan bare tjene til å sette folk opp for arrestasjon og andre former for statlig undertrykkelse. De gjør ingenting for å utdanne og mobilisere arbeidere politisk, mens de besørger materiale til NATOs krigspropagandamaskin. Dette korresponderer med de reaksjonære målene og det sosiale grunnlaget for den såkalte «liberale opposisjonen».

Uansett deres rop om «fred» og «demokrati», programmet og de sosiale kreftene som opposisjonen representerer medfører ikke «fred», men krig: Den voldelige oppstykkingen av hele regionen for imperialismens hender, og med hjelp av fascistkrefter. I likhet med hennes avdøde ektemann, Navalnyj, som i mange år opprettholdt tilknytninger til separatistiske fascisttendenser, er Navalnayja en lakei for imperialistmaktene. Hun støttes åpent av Biden-administrasjonen, som har gått i spissen for krigspådriveren mot Russland og som finansierer sionistregimets genocid på det palestinske folket i Gaza.

Khodorkovskyj, som også støttet «Middag mot Putin»-aksjonen, var den rikeste mannen i Russland og hadde kontroll over store deler av oljeressursene inntil han i 2003 ble fengslet av Putin. I likhet med avdøde Navalnyj støtter Khodorkovskyj regionalistiske og separatistiske bevegelser som taler for interessene til lokale eliter som håper å få mer direkte kontroll over Russlands enorme ressurser ved å opprette ministater og etablere mer direkte tilknytninger til imperialistmaktene. Andre figurer i den NATO-støttede opposisjonen, som Ilya Ponomaryov, har direkte tilknytning til de nynazistiske paramilitære kreftene som har vært involvert i inntrengningene på russisk territorium.

Ved å støtte politikken til disse reaksjonære figurene og deres «Middag mot Putin», viser pabloistene fra Den russiske sosialistbevegelsen og andre pseudo-venstre-krefter seg for hva de er: imperialismens vedhengere. Arbeiderklassens kamp mot Putin-regimet og krigen i Ukraina må gå fram på en helt annen vei: klassekampens vei.

Klassekampens logikk

Spøkelset av den bolsjevikiske Revolusjonen i 1917 hjemsøker alle deler av oligarkiet. De frykter ingen ting mer enn at krigen i Ukraina, i likhet med den første verdenskrig, til slutt vil føre til en revolusjonær bevegelse av massene. Dette gjelder for Vladimir Putin ikke mindre enn for hans NATO-støttede fiender i oligarkiet og statsapparatet.

Mens Putin bare refererte overfladisk til utsiktene for direkte NATO-intervensjon i Ukraina i hans rekordlange tale til Den føderale forsamlingen, snakket han i lang tid om fem nasjonale prosjekter og dusinvis av tiltak som skulle rettes mot å «støtte befolkningen og næringsvirksomhetene». Han lovet at utleggene til nasjonale prosjekter innen 2030 skulle utgjøre fra 8 til 15 billioner rubler. Dette betyr en ekstra belastning på statsbudsjettet fra 1,4 til 2,5 billioner rubler i året. Putin ga ingen forklaring på hvordan han planla å finansiere disse prosjektene. Russland konfronterer allerede et budsjettunderskudd.

La oss også påminne at Russlands militærutgifter er satt til nesten å tredobles sammenlignet med 2021, og for første gang vil bli større enn for sosiale utlegg. Uansett hans demagogiske folkelige retorikk, for å opprettholde slike militære utlegg vil Putins regime uunngåelig lansere et angrep på de allerede dårlige sosiale betingelsene til arbeidende mennesker. Dette vil ytterligere forsterke betydelige sosiale spenninger som har bygget seg opp under overflata.

Ifølge offisielle data levde 10,2 prosent av russerne i andre halvdel av 2023 under fattigdomsgrensa, dvs. deres inntekter var ikke mer enn 14 000 rubler (rundt $ 155). Det utgjør nesten 15 millioner mennesker. På toppen av dette står nå russere overfor ei ny bølge av prisøkninger, og russernes totale gjeld på forbrukslån vokser. Fra juli 2023 utgjorde den 32 billioner rubler (over $ 353 milliarder). Andelen husholdninger med gjeld har også begynt å vokse, og økte fra juli 2022 til juli 2023 fra 19,4 prosent til 21,8 prosent. I mellomtiden økte selskapsprofittene, etter Putins egen erkjennelse, med 24 prosent og banksektoren tjente i 2023 over 3 billioner rubler ($ 33 milliarder).

Sosial ulikhet i Russland har holdt seg på de høyeste nivåene siden 1995. I 2021 hadde den rikeste 1 prosenten av russiske familier 47,6 prosent av husholdningenes nettoformue. Og de fattigste 50 prosentene av familiene eide bare 3,1 prosent. Denne tilstanden bærer kimen til en enorm sosial eksplosjon.

Klassekampen i Russland utvikler seg ikke i et vakuum. Internasjonalt har vi sett begynnelsen av en gjenoppblomstring av klassekampen, spesielt i imperialistsentre som USA, Tyskland, Frankrike og Storbritannia, så vel som i hele Afrika, Latin-Amerika og Asia. Framveksten av en bevegelse i arbeiderklassen, framfor alt i imperialistlandene og spesielt i USA, vil ha en kraftig innvirkning på framveksten av en bevegelse av arbeiderklassen i Russland og Ukraina.

I denne konteksten må arbeidere advares mot Putins stadig mer åpenlyse appeller til det ytre høyre, i Russland selv og internasjonalt. Putin kunngjorde hans kandidatur den 8. desember som respons på en «forespørsel» fra styrelederen for Folkets råd i Folkerepublikken Donetsk, Artyom Zhoga, en velkjent ytre høyre-figur. Zhoga er også kommandant for Sparta-bataljonen, som har et russisk imperialt flagg med lyn som ligner SS-symbolet på sine insignier.

Kreml støtter også i økende grad integreringen av den ortodokse russiske kirka, som historisk sett framkom som et bolverk av ytrehøyre, kontrarevolusjonære og antisemittiske tendenser i Russland, inn i sekulære institusjoner for å «øke folkets åndelighet». Putin har dessuten offentlig støttet antiabort- og antimigrantbevegelsen. Promoteringen av ekstrem nasjonalisme og oppbyggingen av ytre høyrekrefter er fundamentalt rettet mot arbeiderklassen. Målet er både å splitte og forvirre arbeidere, samtidig som det oppmuntrer og bygger opp de høyreekstreme kreftene som oligarkiet vil basere seg på for å forsvare dets interesser mot enhver bevegelse som utvikler seg i arbeiderklassen.

Veien videre

Vladimir Putins femte periode vil bli preget av en ekspanderende krig og ei stadig større sosial og politisk krise som hans regime ikke har og ikke kan ha et svar på. Hans regimes blindgate er blindgata for hele styringsklassen og det sosiale systemet som oppsto fra den stalinistiske ødeleggelsen av Sovjetunionen.

Uansett hva Putins bankerotte kalkyler er for en overenskomst med imperialismen, som var underliggende for invasjonen av Ukraina, imperialistkrigen mot Russland er i siste instans resultatet av ødeleggelsen av Sovjetunionen og kapitalismens restaurering.

Over to år inn i krigen vokser uten tvil angsten for dens fortsettelse og eskalering blant arbeidere i Russland, Ukraina og forbi. De grusomme erfaringene fra den andre verdenskrig og fascismen, som resulterte i minst 27 millioner menneskers død i Sovjetunionen, er ikke glemt. Men det fundamentale problemet er at arbeidere og unge mennesker ikke vet hvordan de skal finne en vei ut.

Vi insisterer: Krigen i Ukraina må stoppes, men ikke gjennom den imperialistiske oppstykkingen av regionen og et NATO-støttet regimeskifte i Moskva. Arbeiderklassen kan heller ikke stole på Putin-regimets desperate forsøk på å finne en forhandlet overenskomst med imperialismen gjennom en nytegning av nasjonale grenser og en kombinasjon av atomvåpentrusler og tiggingen om «sikkerhetsgarantier». Arbeiderklassens oppgave er ikke omleggingen av nasjonale grenser eller å appellere til den ene eller den andre fraksjonen av imperialistmaktene og oligarkiet, men å slåss for å få slutt på det kapitalistiske nasjon-stat-systemet som helhet. Den eneste måten å få stoppet denne krigen og forebygge en nukleær katastrofe er gjennom utviklingen av en sosialistisk antikrigbevegelse i den russiske, ukrainske og internasjonale arbeiderklassen.

Historien, og spesielt historien om de russiske revolusjonene i 1905 og 1917, har vist at de samme motsetningene som fører til krig, også fører til revolusjon. Men en slik bevegelse av arbeiderklassen og unge mennesker mot krig og kapitalisme må forberedes gjennom byggingen av et fortropp-parti i arbeiderklassen som kan slåss, innenfor en slik bevegelse, for et revolusjonært perspektiv og for marxisme.

De revolusjonære tradisjonene for bolsjevisme og marxistisk internasjonalisme, som stalinismen forsøkte å ødelegge i en tiår-lang krig mot marxismen og dens kader i den sovjetiske og internasjonale arbeiderklassen, må gjenoppbygges. Dette krever en kamp for trotskisme, basert på lærdommene fra dens et-århundre-lange kamp mot stalinisme og alle former for småborgerlig nasjonalisme og opportunisme. Den unge garde av bolsjevik-leninister (YGBL) i Russland og Ukraina fremmer denne kampen gjennom byggingen av seksjoner av Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale i hele den tidligere Sovjetunionen. Vi oppfordrer arbeidere og ungdom som besluttsomt vil slåss mot den framvoksende globale krigen om å bli med i denne kampen.