FNs hjelpeorganisasjoner advarte i forrige uke sikkerhetsrådet om at Sudan lider en av verdens verste humanitære kriser i nyere historie, etter nesten et år med grufulle kamper mellom rivaliserende fraksjoner av de sudanesiske væpnede styrkene om kontroll over landet.

Sudan står overfor en hungersnød av bibelske proporsjoner på grunn av krigen, fordrivelsen, sammenbruddet av økonomien og det nesten totale fraværet av internasjonal bistand. Mange bygninger i hovedstaden Khartoum er ødelagt. Regjeringen fungerer knapt, og er tilnærmet konkurs.

Kamper brøyt ut i april 2023 mellom hæren, ledet av general Abdel Fattah al-Burhan, leder av Det suverene råd og de facto styrer i landet, og hans nestleder Mohamed Hamdan Dagalo, bedre kjent som Hemedti, som leder de paramilitære Raske støttestyrkene, Rapid Support Forces (RSF).

RSF, basert i den vestlige regionen Darfur, har tatt kontroll over den vestlige delen av landet og det meste av hovedstaden Khartoum, selv om de sliter med å holde på disse vinningene. Al-Burhan, til tross for støtte fra Egypts militærregime, Sør-Sudan og Saudi-Arabia, har enda ikke vunnet et vesentlig slag. Han har trukket seg tilbake mot øst og Port Sudan, ved Rødehavet.

Begge fraksjonene, sammensatt av rivaliserende sub-etniske grupper med konkurrerende interesser, har støtte fra ulike lokale militser, som fører til kamper ofte langs etniske skillelinjer, så vel som støtte fra eksterne krefter. De mobiliserer for en lang krig øst i landet.

Ifølge Armed Conflict Location and Event Data Project har det vært 13 900 rapporterte dødsofre over hele Sudan, mens helsedepartementet har rapportert 27 700 personer skadet fra 15. april 2023 og til 26. januar 2024.

FN framhevet «massegraver, gjengvoldtekter, sjokkerende vilkårlige angrep i tettbefolkede områder» og fordrivelsen av 8,1 millioner av Sudans 45 millioner innbyggere, inkludert minst 1,76 millioner som har flyktet til nabolandene, som også er rammet av fattigdom og ustabilitet.

Ifølge FN «sliter minst 25 millioner mennesker med høye rater av sult og underernæring» og 3,8 millioner barn under fem år er underernærte. Hjelpeorganisasjoner sier et barn i flyktningleirer i Darfur dør av sult rundt annenhver time. Martin Griffiths, leder av FNs kontor for koordinering av humanitære anliggender (OCHA), advarte at «nesten fem millioner mennesker kan i løpet av de kommende månedene gli inn i katastrofal matusikkerhet i enkelte deler av landet».

Det har brutt ut kolera. Minst 292 mennesker har blitt drept av sykdommen, og det var per 17. februar 2024 over 10 700 mistenkte tilfeller.

Det som forverrer krisa er kampenes forstyrrelsen av jordbruket. Middle East Eye refererte den sudanesiske organisasjonen Fikra for Studies and Development, som rapporterer: «Bare 37 prosent av Sudans jordbruksland har blitt dyrket til sammenligning med tidligere år. Dessuten har Sudans nasjonale hveteproduksjon blitt redusert med 70 prosent.»

Med internasjonal oppmerksomhet fokusert på den USA/NATO-ledede krigen mot Russland i Ukraina og Israels genocidale krig mot Gaza, har Sudans krig og dens breiere implikasjoner blitt så godt som ignorert. FNs hjelpeorganisasjoner har oppfordret om bistand for $ 2,7 milliarder for inneværende år, men de har bare mottatt løfter om $ 135 millioner. I fjor ble bare 43 prosent av målet samlet. De elendige finansmidlene vitner om at det rådende synet blant imperialistmaktene er at Sudans utfattige mennesker kan overses for deres behov.

De to hærlederne som slåss for å kontrollere Sudan kom til prominens under krigen i Darfur, der 300 000 mennesker ble drept og 2,5 millioner fordrevet i kamper fra 2003 til 2008. Al-Burhan ledet hæren, mens Dagalo ledet de notoriske Janjaweed-militsene som var ansvarlige for noen av de verste grusomhetene i konflikten. Dagalo har siden blitt enormt rik basert på Darfurs gull. Begge mennene var implisert i krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten.

Kampene mellom disse to korrupte figurene brøyt ut ikke i liten grad på grunn av mangeårige bestrebelser av amerikansk imperialisme og andre regionale makter for å utøve kontroll over Sudan og landets ressurser – gull, mineraler, olje og jordbruksland – og kuttet av Khartoums relasjoner med Kina, Russland og Iran, som alle har økende økonomiske interesser i regionen.

Landet så sitt første militærkupp innen tre år etter uavhengigheten fra Storbritannia i 1956, med siktemål å undertrykke arbeiderklassen og leilendingsbønder, som med deres kamper raskt hadde blitt politisert der sentrale eksportpriser falt, og truet økonomien med kollaps.

Siden den gang har landet vært herjet av løsrivelseskriger, vold og intriger, spredt over dets ustabile naboer. Disse konfliktene bevitner de mange konkurrerende interessene i den konfliktfylte Sahel-regionen og Afrikas Horn, strategisk plassert ved Rødehavet som 20 prosent av den globale containerfrakten går gjennom.

Utvidelsen av kommersielt, eksportorientert landbruk, ansporet av Det internasjonale pengefondet (IMF), Verdensbanken (WB) og Gulf-investorer, har vært karakterisert av voldelig ekspropriasjon, gjennomgående utbytting, dype ineffektiviteter og økologisk ødeleggelse, som igjen ansporer til flere landerobringer. Dette har revet i stykker tradisjonelle livsmønstre, skapt alvorlig matusikkerhet i en av Afrikas mest fruktbare regioner, og ført til spenninger mellom lokalsamfunn.

Bortsett fra i noen få korte perioder har Sudan vært gjenstand for militærstyre eller militærstøttede diktaturer som hensynsløst har knust all dissens på vegne av landets bitte lille elite.

Al-Burhan kom først til prominens i april 2019, da han, etter måneder med masseprotester over hele landet og med støtte fra De forente arabiske emirater (UAE) og Saudi-Arabia, ledet det forebyggende militærkuppet som styrtet president Omar al-Bashir og hans Muslimske brorskap-tilknyttede militærdiktatur.

Protestene ble næret av Sudans økonomiske kollaps, framskyndet av den USA-meklede løsrivelsen av oljerike Sør-Sudan i 2011, dårlige innhøstninger og flommer som førte til skyhøye mat- og drivstoffpriser, utbredt fattigdom, politisk ustabilitet, konflikter og fordrivelse av rundt 3 millioner mennesker.

Militærets mål var å forhindre omveltingen av hele statsapparatet og ekspropriering av deres egne betydelige finans- og selskapsinstitusjoner som kontrollerer mye av den sudanesiske økonomien. Al-Burhan åpnet forhandlinger med ledere av protestene, Forces of Freedom and Change (FFC), ei paraplygruppe av 22 borgerlige og småborgerlige grupper, inkludert de profesjonelle fagforeningene og Det sudanesiske kommunistpartiet, om dannelsen av en felles militær-sivil regjering for å besørge et dekke for militæret, samtidig som å gjennomføre de økonomiske tiltakene som var nødvendige for å fjerne amerikanske sanksjoner og få tilgang til internasjonale lån.

Bare uker deretter massakrerte soldater og paramilitære mer enn 1 000 ubevæpnede demonstranter, jaget dem gjennom Khartoum, bandt betongklosser til deres føtter og kastet dem i Nilen. Abdalla Hamdoks «teknokratiske» overgangsregjering, bestående av «venstreorienterte» som fungerte som en front for Det suverene rådet ledet av al-Burhan, truet i oktober 2021 militærets privilegerte kommersielle og politiske interesser. Al-Burhan oppløste rådet og gjenopptok militært styre sammen med islamister og andre av al-Bashir-regimets pålitelige allierte.

Atten måneder seinere brøyt det ut krig mellom al-Burhan og Dagalo etter voksende spenninger over den planlagte integreringen av RSF, og andre tidligere opprørsmilitser involvert i oppstander i forskjellige deler av landet, inn i den sudanesiske hæren.

Al-Burhans fraksjon har støttet USA/NATO-krigen mot Russland i Ukraina og ble støttet av Egypt inntil Kairo ble tvunget til å trekke seg tilbake av sin betalingsmester, UAE, som har blitt stadig mer forankret i regionen.

Ifølge New York Times leverer UAE i det skjulte våpen til RSF, så vel som til den libyske krigsherren Khalifa Haftar, som kontrollerer Tobruk-regjeringen i det østlige Libya. Abu Dhabi har også støttet det tilgrensende landlåste Etiopias kontroversielle avtale med det internasjonalt ikke-anerkjente utbryterområdet Somaliland for tilgang til havna i Berbera, utviklet av UAEs DP World.

Somalia, sammen med sine allierte Qatar og Tyrkia, anser dette som et angrep på landets territorielle integritet og har kalt tilbake sin ambassadør fra Addis Abeba.

Dagalo har kurtisert støtte fra Somaliland og Etiopia, så vel som Tsjad, alle stadig mer avhengige av UAE-investeringer, som truer mer regional ustabilitet. Lenger unna har hans kontroll over eksporten av sudanesisk gull fostret nære forbindelser med Russland, som kjøper via UAE, som gjør det mulig for Putin-regjeringen å omgå NATO-sanksjoner.

Moskva, med Wagner-leiesoldater som opererer i Sudan, østlige Libya og nabolandet Den sentralafrikanske republikk, prøver å etablere en base i Port Sudan. Det har vært rykter og ubekreftede rapporter om ukrainske styrker aktive i landet, som målretter russiske operatører.

Med Afrikas Horn, Sahel, Nord-Afrika og Rødehavsbassenget i ferd med å bli sentrale slagmarker for konkurrerende interesser, har en forarget Biden-administrasjon ikke vært i stand til å forhandle noen avtale verken blant sine egne regionale allierte eller mellom Sudans rivaliserende gangstere, der dens spesialutsendinger til landet alle slutter etter noen måneder i posten.