Tysklands økonomiministeren Robert Habeck (De grønne) reiste i slutten av forrige uke til Kiev for andre gang siden krigen startet. Reisa understreket spesielt to ting: aggressiviteten Tyskland igjen tyr til militarisme og krig med, 85 år etter starten av den andre verdenskrig, og den sentrale rollen de tidligere pasifistiske Grønne spiller i dette.

På bakken etterlot Habeck ingen tvil om at den tyske regjeringen anser NATO-krigen mot Russland som sin krig, som ikke under noen omstendigheter må tapes. Han sa han ønsket å «skru opp støtten som Ukraina trenger for selv å bestemme hvor lenge og hvordan denne krigen skal utkjempes og hvordan den skal ende – vellykket for Ukraina».

Besøket hans var et «tegn på at vi må og vil fortsette å støtte Ukraina moralsk», kunngjorde De grønnes økonomiminister. Ukrainas kamp er en «kamp for fredsordenen i Europa» og derfor er Tyskland pålagt å «finansiere denne kampen på en slik måte at den ikke tapes, at den blir vunnet».

Habecks propagandafraser kan faktisk ikke skjule hva som egentlig står på spill for tysk imperialisme. Anliggendet er ikke «selvbestemmelse» og «fred», men, som tidligere, konkrete geostrategiske og økonomiske interesser. Allerede i den første og den andre verdenskrigen forsøkte Berlin å annektere Ukraina og beseire Russland militært. Under nazistene tok det form av en planlagt utryddelseskrig, som førte til Holocaust og resulterte i minst 27 millioner sovjetborgeres død.

Tyskland presser nok en gang fram og eskalerer konflikten sammen med de andre ledende NATO-maktene for å forhindre ukrainske troppers forestående kollaps på frontlinja og for å oppnå deres vanvittige krigsmål. Disse er å beseire den nukleærbevæpnede makten Russland i Ukraina, ikke bare for å sikre kontroll over det landet, men også for å underlegge seg og utbytte Russland selv.

Med tanke på den «vanskelige militære situasjonen» ved fronten berømmet Habeck den tyske regjeringens «hastende appell» om å utvide militær støtte til Kiev. For bare få dager siden sendte forsvarsminister Boris Pistorius (Sosialdemokratene, SPD) og utenriksminister Annalena Baerbock (De grønne) et felles brev til allierte regjeringer over hele verden. Beskjeden var: «Lever mer og vi vil ta føringen», sa Habeck. Det er sentralt at Berlin ikke venter på at andre skal komme etter, men at de selv går fram som en «initiativtaker».

Og initiativet bærer allerede frukter. «Mange land gjør nå mye,» skrøyt Habeck i et intervju med RTL Aktuell. Spesielt Tsjekkia «har nå begynt å samle sammen og kjøpe ammunisjon i veldig stor skala». Og andre land anskaffet også ammunisjon på verdensmarkedet for å kompensere for Kievs «mangel på artilleriammunisjon». Dette vil «nå øke».

Det samme gjelder luftvern og andre områder. «Vi må hjelpe Ukraina med å få så mange våpen som mulig, så snart som mulig,» understreket Habeck. Bare få dager før hans reise kunngjorde den tyske regjeringen at den ville forsyne Kiev med et ekstra Patriot-luftvernsystem. Den tyske regjeringens offisielle liste over «militære støttetjenester for Ukraina» lister opp blant annet disse elementene i avsnittet «under forberedelse/implementering»:

• 50 stykk Marder pansrede personellkjøretøy pluss ammunisjon

• 105 stykk LEOPARD 1 A5 hovedstridsvogner, pluss ammunisjon

• 15 stykk Cheetah luftvernstridsvogner, pluss 259 680 runder med ammunisjon

• 20 stykk IRIS-T luftvernsystemer

• Patriot og IRIS-T SLM/SLS missiler

• 36 stykk hjulhaubitsere type RCH 155

• 18 stykk selvgående haubitsere av typen 2 000

• mer enn 370 000 runder med 122 mm og 155 mm artilleriammunisjon

I tillegg er det seks helikoptre, 15 stykk redningsstridsvogner, åtte Badger pionerstridsvogner, ni Beaver-broleggingsstridsvogner, åtte Wisent-mineryddingsstridsvogner, 16 000 håndholdte antitanksvåpen, 4 015 stykk MK 556 angrepsrifler, 7,75 millioner runder ammunisjoner for håndvåpen, 8 000 stykk PARM antitanksminer, 164 000 runder med 40 mm ammunisjon, granatkastere og hundrevis av kjøretøy og droner.

Og dette er bare begynnelsen. Under hans besøk understreket Habeck gjentatte ganger at mye mer var nødvendig for å hjelpe Kiev til å vinne. «Vi trenger høyere produksjon, da har vi også flere varer vi kan levere,» forklarte han. «Dersom Ukraina kan ha nytte av det nå, så kan vi ha nytte av det selv. Det må ikke stoppe ved teori, det må deretter omsettes i praksis.» Tross alt, Ukraina må være i stand til å føre krigen på en slik måte «at den ikke tapes, at den blir vunnet», sa han.

Sammensetningen av den økonomiske delegasjonen som ledsaget Habeck understreket også den gjennomgående militaristiske karakteren til De grønnes utenriks- og økonomipolitikk. «Det er ikke tilfeldig at spesielt menn fra våpenindustrien reiser i hans tog,» bemerket Süddeutsche Zeitung. Ifølge rapporten inkluderte disse Helmut Rauch, sjefen for Diehl Defence, som produserer luftvernsystemet Iris-T; en produsent av mineryddingsroboter; og produsenten av rekognoseringsdroner, Quantum-Systems, med sjefen Florian Seibel som innviet et nytt fabrikkanlegg i Ukraina.

Ifølge det amerikanske tidsskriftet Politico var også en representant for Rheinmetall med i teamet. Den tyske våpengiganten, som en gang bevæpnet Hitlers Wehrmacht, arbeider med byggingen av en hel stridsvognfabrikk i Ukraina. Ifølge Rheinmetall-sjefen Armin Papperger skal panservognene Fuchs og Lynx bygges direkte på stedet. Så seint som i begynnelsen av april leverte Rheinmetall ytterligere 20 stykk Marder pansrede personellkjøretøy til Kiev, ifølge en selskapspressemelding.

Etter et felles møte kunngjorde Habeck og Ukrainas president Volodymyr Zelenskyj at konferansen om gjenoppbyggingen av Ukraina, som finner sted i Berlin den 11. og 12. juni, skal fokusere på våpenindustrien i tillegg til bilaterale prosjekter i energiindustrien og europeiske handel med råvarer. Med andre ord, under dekke av «gjenoppbygging» fremmer Berlin utbyttingen og den totale militariseringen av Ukraina.

Tysk imperialismes begjær strekker seg langt forbi Ukraina. Styringsklassen er en av de mest aggressive supporterne av Israels genocid mot palestinerne, da den ikke ønsker å stå ved siden av imperialistomfordelingen av Midtøsten. Og selv på denne krigsfronten er De grønne i forreste rekke. Parallelt med Habecks besøk i Ukraina besøkte utenriksminister Baerbock Israels statsminister Benjamin Netanyahu for å styrke hans høyreekstreme regime samtidig med eskaleringen av krig mot Iran.

Krigsreisene til Habeck og Baerbock understreker De grønnes militaristiske vending, som i de første årene etter deres offisielle grunnleggelse i 1980 fortsatt presenterte seg som «venstre» og «pasifister». De avviste imidlertid fra begynnelsen av på det sterkeste et sosialistisk perspektiv og arbeiderklassen som en revolusjonær kraft, og glorifiserte i stedet de antimarxistiske teoriene til Frankfurterskolen og postmodernismen så vel som ulike former for identitetspolitikk. Helt siden de startet de første tyske kampoppdragene i utlandet etter Hitler, i 1999 i Kosovo og 2003 i Afghanistan, sammen med SPD, har de stått i spissen for den nye tyske krigspolitikken.

David North, styreleder av World Socialist Web Site’s internasjonale redaksjonsråd, analyserte de dypere sosiale og politiske drivkreftene bak denne utviklingen i hans bok A Quarter Century of War. I essayet «Etter slaktet: Politiske lærdommer av Balkan-krigen» skrev han: «Den sosiale strukturen og klasserelasjonene i alle de vesentlige kapitalistlandene har blitt dypt påvirket av børsboomen som begynte på begynnelsen av 1980-tallet. Stadig stigende aksjekurser, spesielt eksplosjonen i markedsverdier siden 1995, har gitt en betydelig del av middelklassen – spesielt blant den profesjonelle eliten – tilgang til en grad av rikdom de ikke kunne ha forestilt seg i begynnelsen av deres karrierer.»

Om Habeck og Baerbock nå reiser til de nåværende krigsfrontene og krever flere våpen og krig, er det forsvaret av disse rikdommene som står på spill. De er mange ganger større i dag enn de var for 30 år siden, og deres vedlikehold er direkte knyttet til opptrappingen av en tredje verdenskrig, og oppbyggingen av fasciststyrker og etableringen av et autoritært regime hjemme.