De grønne, som begynte deres løpebane for 45 år siden som pasifister, har ikke bare blitt Tysklands ledende parti for krig, de har også mistet alle deres hemninger.

I et intervju med kringkasteren Deutschlandfunk sist mandag skrøyt økonomiminister Robert Habeck av at han nå også var den tyske «ministeren for forsvarsindustrien». «Dere vet hvilket parti jeg tilhører,» sa politikeren for De grønne, som også er visekansler. «Jeg hadde virkelig ikke noen idé om at jeg igjen skulle gjøre mitt arbeid som minister for forsvarsindustrien til en prioritet, men det er hva jeg nå må gjøre.»

Habeck definerte hans nye oppgave som nødvendigheten for å «skalere opp forsvarsindustrien i Tyskland». Han fortsatte: «Dersom Ukraina trenger våpnene og ammunisjonen, da bør landet få dem, og når de ikke lenger trenger dem ... da kan Bundeswehr [de væpnede styrker] ha god nytte av dem. Derfor, vi må skalere opp raskere, skalere opp og produsere mer.» Dette er «en veldig, veldig nødvendig beslutning», konkluderte han.

Habeck hadde nettopp kommet tilbake fra en tur til Ukraina, som han besøkte sammen med direktører fra flere forsvarsselskaper. Han hadde tidligere invitert representanter fra forsvarsselskaper til hans departement for å diskutere utvidelsen av produksjonskapasiteter.

Der han uttalte seg på Deutschlandfunk insisterte han på at Tyskland må spille en banebrytende rolle innen opprusting, selv om landet allerede er Ukrainas nest største våpenleverandør etter USA. «Vi må se til at vi er first movers, at vi leder an, at vi sier vi kan gå et skritt videre,» understreket De grønnes politiker.

Habeck, som har en doktorgrad i litteratur og arbeidet som forfatter før han gjorde karriere i politikken, velger hans ord med omhu. Og han vet hva han snakker om.

En minister for forsvarsindustrien har det bare vært én gang i tysk historie – under Hitler. Et dekret fra der Führer opprettet 17. mars 1940, seks måneder etter den tyske invasjonen av Polen, «das Reichsministerium für Bewaffnung und Munition» – «riksdepartementet for bevæpning og ammunisjon». Minister Fritz Todt, medlem av NSDAP (nazipartiet) siden 1922 og Obergruppenführer i SA (Sturmabteilung, nazipartiets paramilitære milits), sørget for at krigsøkonomien dekket de økende behovene til Wehrmacht (Tysklands væpnede styrker).

Etter Todts utilsiktede død i februar 1942 utnevnte Hitler sin personlige arkitekt Albert Speer til hans etterfølger, og under Speers ledelse utviklet departementet seg til det sentrale kontrollsenteret for Nazi-Tysklands krigsøkonomi. I september 1943 ble departementet omdøpt til «das Reichsministerium für Rüstung und Kriegsproduktion» – «riksdepartementet for rustning og krigsproduksjon». Alle andre økonomiske sektorer måtte underordnes det. Våpenproduksjonen ble tredoblet fra 1940 til 1944. Departementet utbyttet millioner av tvangsarbeidere og konsentrasjonsleirfanger, og av dem overlevde bare et mindretall.

Det faktum at Habeck nå knytter an til denne kriminelle tradisjonen ved å utnevne seg selv til «minister for forsvarsindustrien» gjør det klart hvor langt til høyre hele styringsklassen har forflyttet seg. På 300-årsmarkeringen av Immanuel Kants fødsel er det ikke den feirede filosofens «kategoriske imperativ» som bestemmer deres tanker og handlinger, men deres nakne imperialistiske klasseinteresser.

Under den første og den andre verdenskrig forsøkte den tyske imperialismen å stille sin hunger etter markeder, råstoffer og billig arbeidskraft ved å underlegge seg Europa og ekspandere østover. Den følger nå samme kurs igjen.

Etter to år med krig i Ukraina, som NATO bevisst provoserte fram, og seks måneder med genocid i Gaza, som den tyske regjeringen støtter fullt ut, er det ikke lenger noen i styringsklassen som går inn for militær tilbakeholdenhet. Pasifismen, som er beroende på makthavernes fornuft og gode vilje, viser seg å være fullstendig bankerott.

Ingenting viser dette bedre enn krigskursen til De grønne, partiet for den velstående og privilegerte øvre middelklassen. De er uovertrufne hva angår å iføre en krigspolitikk moralske dunster. Men nå antar dette perverse former.

De bakker opp slaktingen av palestinerne og forfølger enhver som protesterer mot genocidet i Gaza som en antisemitt, mens de i Ukraina i krigen mot Russland samarbeider med beundrerne av nazi-kollaboratører og jødehatere. De er opprørte over Putin og Xi, mens de i Midtøsten kaster seg om halsen på diktatorer og massemordere som Saudi-prinsen Mohammed bin Salman og slakteren i Kairo, Abdel Fatah Al-Sisi.

Avsky og forakt mot denne politikken, og motstanden mot den vokser. Men det er nødvendig å trekke bevisste lærdommer fra De grønnes bankerott. Press på regjeringen og styringsklassen kan ikke stoppe faren for en tredje verdenskrig. Det som er nødvendig er å bygge en uavhengig bevegelse mot krig basert på den internasjonale arbeiderklassen, og å koble kampen mot krig, sosial ulikhet og fascisme sammen med kampen mot deres årsak, kapitalismen. Det er dette Sozialistische Gleichheitspartei (SGP, Tysklands Socialist Equality Party) kjemper for i Europa-valgene.