I løpet av de siste dagene har USAs collegecampuser blitt omgjort til scener av voldelige politiangrep på studenter. Unge mennesker som fredelig demonstrerer mot det pågående israelske genocidet i Gaza – bare i den sjette måneden allerede en av historiens mest grufulle forbrytelser – er blitt arrestert i massevis, kanskje 1 000 i alt. Politi i opprørsutstyr og til hest har blitt satt inn. Snikskyttere har blitt oppstilt på campusbygninger. Politiet har brukt tasere på studentene. På Emory University har professorer som beskytter studenter blitt voldelig arrestert.
Hadde disse scenene funnet sted i for eksempel Iran ville det vært vegg-til-vegg-dekning i amerikanske media og forlangender om «humanitær intervensjon» for å beskytte demonstrantene. Men dette er Amerika. Så media og politikere fordømmer studentene som fredelig protesterer mot massemord som «antisemitter». Den grove, gjennomskuelige amalgamen er at opposisjon mot Israels etniske rensing av palestinerne er antisemittisme.
Propagandaen og politiets tilslag er organisert fra Det ovale kontor. Spurt om demonstrasjonene på en pressekonferanse mandag 22. april, sa Biden: «Jeg fordømmer de antisemittiske protestene.» En dag tidligere ga Biden ut en pressemelding som hevdet at «antisemittisme er forkastelig og har ingen plass på collegecampuser,» og kunngjorde opprettelsen av et nytt politibyråkrati for å overvåke campusene kalt med det orwellske navnet «Den nasjonale strategien for å motvirke antisemittisme,» og lovet å sette «den føderale regjeringens fulle kraft bak beskyttelsen av det jødiske samfunnet».
Bidens påståtte bekymring for antisemittisme avsløres av det faktum at Det hvite hus, i å knuse motstanden mot Israels genocid, arbeider hånd i hanske med faktiske antisemitter fra Det republikanske partiet, inkludert forfektere av den «store erstatningsteorien» som påstår det er et jødisk komplott for å eliminere hvite kristne fra Amerika. Og Biden har overført drapsmaskineri verdt endeløse milliarder dollar til en regjering i Ukraina som feirer Stepan Bandera som sin største nasjonalhelt, hvis ukrainske tilhengere vervet seg for Hitlers massemord på østeuropeiske jøder.
Selvfølgelig vil det gjøres ekstraordinære anstrengelser for å skille Biden fra hans egen politikk og for å promotere den absurde fiksjonen at på en eller annen måte kan man få ham til å «høre på» nettopp de protestene han prøver å knuse. Dette er spesialiteten til organisasjoner som Democratic Socialists of America (DSA), som faktisk bare er en fraksjon innen Det demokratiske partiet. Men virkeligheten om hva Biden-administrasjonen er, og hva den er villig til å gjøre – å ødelegge demokratiet under påskudd om å redde det – oppstår ikke fra hva dens venstre-vedheng ønsker å tro om den. Det oppstår fra de faktiske klasseinteressene Det demokratiske partiet representerer, og faktisk fra hele partiets historie.
Det er det eldste kapitalistiske valgpartiet i verden. Mens visse av dets mangeårige egenskaper hadde oppstått allerede under borgerkrigen – for eksempel dets promotering av rasebasert ideologi for å manipulere arbeiderklassen – kom det moderne Demokratiske partiet til seg selv på et tidspunkt omtrent midtveis mellom tidsalderen til Jackson på 1820- og 1830-tallet og Biden-administrasjonen i dag, under administrasjonen til Woodrow Wilson (1913-1921). Det var på det tidspunktet Det demokratiske partiet oppsto som amerikansk imperialismes foretrukne parti. Dette er dokumentert av det faktum at over flere tiår ble alle store kriger innledet med en demokrat i Det hvite hus: den første verdenskrig (Wilson); den andre verdenskrig (Franklin Roosevelt); Korea-krigen (Truman); og Vietnam-krigen (Kennedy og Johnson).
Disse store krigene nødvendiggjorde endringen av økonomien og disiplineringen av arbeidsstyrken. I dette ble den avgjørende rollen alltid spilt av arbeiderbyråkratiet, som, for å låne en setning fra Trotskij, «falt inn i den imperialistiske statens stålomfavnelse», i USA gjennom Det demokratiske partiet nettopp i øyeblikkene for krig. Samuel Gompers fra AFL [American Federation of Labor] forsøkte å yte denne tjenesten til Wilson under den første verdenskrig, og Walter Reuther fra UAW [United Auto Workers] (sammen med flere andre fagforeningsledere) gjorde det samme for Roosevelt, Truman, Kennedy og Johnson. Shawn Fain fra UAW er for tiden ivrig opptatt med en audition for denne rollen.
De store krigene på 1900-tallet krevde også påleggingen av en militaristisk kultur som forsøkte å kontrollere politisk ytring og tenkning. Den vesentlig større innflytelsen demokratene har hatt blant den liberale intelligentsiaen og i underholdningsindustrien har gjort dem mer nyttige for dette formålet enn republikanerne. Som Randolph Bourne sa det i 1917 under den første verdenskrig, var det de intellektuelles rolle å åpne «slusene» som «oversvømmer oss med krigsåndens kloakk».
Men fagforeningsbyråkratiets og de intellektuelles troskap til imperialistkrig, som kun kan leveres av Det demokratiske partiet, har alltid hatt en mørkere side – fullskala undertrykking. Under Vietnam-krigen utvidet Kennedy- og Johnson-administrasjonene dramatisk den hemmelige organisasjonen COINTELPRO, som hadde som sitt hovedmål å forpurre antikrigorganisasjoner. Under den andre verdenskrigen anvendte Roosevelt-administrasjonen loven Smith Act for å forby innenlandsk motstand mot krigen, og arresterte bemerkelsesverdig hele lederskapet til Socialist Workers Party – med unntak av Joseph Hansen, som seinere ble avslørt å være en agent.
Men presedensen for alt som skulle følge var Wilson-administrasjonens massive operasjon for å knuse motstanden mot den første verdenskrig. Hans Espionage Act, fortsatt i lovbøkene, og sannsynligvis grunnlag for enhver rettsforfølgelse av Julian Assange, gjorde i realiteten motstand mot krig ulovlig ved å hevde at slik aktivitet blandet seg inn i militærets operasjoner. Espionage Act ble brukt til å straffeforfølge og fengsle Eugene Debs, den grunnleggende figuren for amerikansk sosialisme, for å ha opponert mot USAs inntreden i krigen i hans berømte Canton-tale.
Under Espionage Act, og beslektede lover vedtatt på delstatsnivå, ble hundrevis av sosialister og militante arbeidere fengslet. Den fremmedspråklige pressen ble pålagt å sende inn oversatte kopier til Postmaster General av alle publikasjoner. Wilson-administrasjonen iverksatte effektivt en masseovervåkingsorganisasjon, kalt American Protective League, som utførte voldelige angrep på arbeiderstreiker og radikale organisasjoner. Slike taktikker fortsatte etter krigen, ledet og organisert av Den amerikanske legionen og Ku Klux Klan. Immigrantradikalere var spesielt målrettet, med Wilsons «Palmer Raids» som rundet opp tusener og deporterte hundrevis i månedene etter krigen.
Det avgjørende anliggendet som konfronterte Wilson, og som i dag konfronterer Biden, er å forhindre en konvergens av arbeiderklassen med opposisjon mot krig. Til tross for Gompers bestrebelser møtte Wilson den største streikebølga i amerikansk historie. Over 1 million arbeidere la ned arbeidet i 1917 og 1918, og deretter streiket 4,5 millioner i 1919. Samtidig tok Den bolsjevikiske revolusjonen makten i Russland, og erklærte under Lenin og Trotskij, «krig mot krig». Under disse betingelsene var Wilsons undertrykkingsprogram et desperat tiltak, bare delvis vellykket, for å avverge sosialismens innflytelse på arbeiderklassen.
I likhet med Wilson-administrasjonen før den søker Bidens Hvite hus å blokkere motstand mot krig som det frykter vil smelte sammen med arbeiderklassens samlende bevegelse. Men Biden gjør det under veldig forskjellige betingelser.
På Wilsons tid var amerikansk kapitalisme oppadstigende. Det er den ikke lenger. Amerikansk kapitalisme har i flere tiår forsøkt å oppveie sin langsiktige økonomiske nedgang ved å hevde sin militære dominans stadig mer voldelig. Siden oppløsingen av Sovjetunionen i 1991 har Washington og dets stedfortredere ført ei uavbrutt rekke kriger: Irak, Somalia, Serbia, Afghanistan, Jemen, Libya, Syria, Ukraina og Gaza, for å nevne de blodigste. Krigene har drept og fordrevet millioner, kostet billioner av dollar og forgiftet amerikansk kultur og intellektuelle liv. Men de har likevel bare akselerert den amerikanske økonomiske nedgangen, og i det siste til og med reist spørsmål om dollarens status som verdens reservevaluta.
Og det er nå klart at disse krigene – som danner en bue rundt Eurasia med et geografisk sentrum i Midtøsten – har vært forberedende for en tredje verdenskrig, som faktisk allerede er i sine initielle stadier.
Som vi bemerket i et nylig perspektiv som kommenterte på Bidens signering til lov av nok ei massiv pakke for finansiering av krig,
[blockquote]Ved å knytte sammen krigsutleggene for Ukraina, Israel og Taiwan i et enkelt lovverk, betyr lovforslaget at Biden-administrasjonen og den amerikanske styringseliten som helhet ikke anser disse konfliktene som separate og distinkte. De er snarere sammenkoblede teatre i en global krig. Amerikansk imperialisme slåss på en enorm front som strekker seg fra Polhavet til Svartehavet, deretter gjennom Midtøsten og Sentral-Asia, helt til Kina og Stillehavet.[/blockquote]
Mellom demokratene og republikanerne er det ingen forskjell over prinsipp, bare om hvordan programmet for verdensdominans burde presenteres og rulles ut.
Det er derfor et anliggende av presserende nødvendighet for ungdom som protesterer mot genocidet å trekke de nødvendige politiske konklusjonene og bryte en gang for alle med Det demokratiske partiet, og de politiske kreftene som er gruppert rundt det. De må bevisst vende seg til den eneste sosiale kraften som har både midlene og motivasjonen til å avslutte krig og det kapitalistiske systemet som avler den: den internasjonale arbeiderklassen.