Ved forrige ukes argumenter i Høyesterett om Donald Trumps påstand at han er immun mot ethvert straffeansvar for handlinger han begikk mens han var i embetet, refererte de fire mest høyreorienterte dommerne til ikke-påtalte krigsforbrytelser knyttet til amerikansk imperialisme og massebrudd på borgerrettigheter, for å rettferdiggjøre en ny beslutning at amerikanske presidenter ikke kan rettsforfølges etter at de har forlatt embetet.

Kommentarer fra de ni dommerne gjør relativt klart at den enstemmige beslutningen fra domstolen District of Columbia Circuit Court of Appeals, som inkluderte en dommer nominert av Ronald Reagan, som avviser Trumps påstand om «absolutt immunitet», ikke vil bli bekreftet. I stedet vil en kombinasjon av dommere som minst summerer til de fem som trengs for et flertall, sannsynligvis beslutter at de lavere domstolene må revurdere beslutningen i lys av en nylig preget presidentens immunitetsregel basert på smalsporede forskjeller mellom «offisielle» og «private» handlinger, som kanskje og kanskje ikke inkluderer påstander som stammer fra Trumps forsøk på å omvelte regjeringen den 6. januar 2021, etter å ha tapt 2020-valget.

De nøyaktige parametrene for den nye beslutningen om presidentens immunitet vil bli spesifisert i en eller flere skriftlige rettsoppfatning som forventes kort før sommeravslutningen – tradisjonelt ved slutten av juni – uten tvil ledsaget av en eller flere dissenser.

Uavhengig av utfallet, Høyesteretts intervensjon har allerede kastet en apekattskiftenøkkel inn i den føderale rettsforfølgelsen av Trump for hans ulovlige forsøk på å omvelte hans valgnederlag i 2020, og vil mest sannsynlig medføre en utsettelse av rettssaken til etter presidentvalget i november, som Trump for tiden er så vidt favorisert å vinne.

Beslutningen kan også avspore den delstatlige rettsforfølgelsen anlagt av Fulton County distriktsadvokat Fani Willis mot Trump for hans forsøk på å omstøte Joe Bidens knappe valgseier i Georgia, et strafferettslig ansvar Trump ikke kunne benåde seg selv for.

Mens de nominelt stilte «spørsmål» til advokatene – John Sauer for Trump og Michael Dreeben for spesialetterforskeren Jack Smith, som tok ut tiltale på fem punkter – kranglet dommerne seg imellom om hvorvidt det å tillate rettsforfølgelse av eks-presidenter, som den høyreorienterte Neil Gorsuch sa, plasserer presidenter «under frykt for at deres etterfølgere ville straffeforfølge dem for deres handlinger i embetet», som for eksempel for «droneangrep» – en ikke altfor tilslørt referanse til demokraten Barack Obamas attentatprogram i Midtøsten.

Sonia Sotomayor – den eldste «liberale» etter Ruth Bader Ginsburgs død i 2020 – reiste hypotesen som ble gjort berømt i domstolen DC Circuit – om en president kunne rettsforfølges for å ha beordret attentatet på hans politiske rival. Da Trumps advokat sa det kunne være en offisiell handling, presiserte Sotomayor hennes hypotese: «Han gjør det ikke som president Obama ... for å beskytte landet mot en terrorist, han gjør det for personlig vinning.»

Faktisk, som et anliggende av internasjonal og amerikansk lov, burde Obama bli rettsforfulgt for å ha godkjent 542 droneangrep mens han var president. Minst 3 800 mennesker, inkludert amerikanske statsborgere og over 300 sivile, ble blåst i biter uten en antydning av rettferdig rettsprosess. Obama skal ha sagt til seniorrådgivere i 2011: «Det viser seg at jeg er veldig god til å drepe mennesker. Visste ikke at det kom til å bli en av mine sterke sider.»

Uansett, Sotomayors kommentar viser at uansett forskjellene mellom dommerne, de er forent om å beskytte den utøvende regjeringsgreinas evne til å bruke vold og andre ekstreme, antidemokratiske tiltak for å fremme imperialistinteresser.

Clarence Thomas, den eldste og mest åpenlyst korrupte dommerfullmektigen, sa at «visse presidenter har engasjert seg i ulike aktiviteter, kupp eller operasjoner som Operation Mongoose da jeg var en tenåring, og likevel var det ingen rettsforfølgelser.»

President John Kennedy autoriserte «Operation Mongoose» etter Grisebukt-invasjonens fiasko, for å fjerne Castro-regjeringen fra makten på Cuba, om nødvendig med attentat. CIAs «Mongoose»-program inkorporerte organiserte kriminalitetsfigurer som hadde mistet konsesjoner i Havana, og deretter ble involvert i Kennedys attentat den 22. november 1963.

Den høyreorienterte dommerfullmektige Brett Kavanaugh refererte demokraten Lyndon Johnsons falske «uttalelser om Vietnam-krigen» under hans presidentperiode som et mulig grunnlag for rettsforfølgelse, om ikke immunitet ble innvilget.

Den ekstremt høyreorientert dommerfullmektige Samuel Alito bekymret seg for at «en beseiret president» ikke ville «kunne gå inn i en fredelig pensjonisttilværelse» dersom han eller hun «kunne bli rettsforfulgt av en bitter politisk motstander», som kunne føre «inn i en syklus som destabiliserer hvordan vårt land fungerer som et demokrati».

Alito avviste Dreebens respons om at det burde bli basert på «god tro» til innkommende representanter for justisdepartementet, der han referte til Mitchell Palmer, som demokraten Woodrow Wilson utnevnt til justisminister i 1919. Alito sa Palmer er «breit ansett å ha misbrukt makten av hans embete», der han hentydet til hans beryktede bruk av massedeportasjoner og andre autoritære tiltak for å undertrykke det revolusjonære oppsvinget i den amerikanske arbeiderklassen som fulgte Den russiske revolusjonen og slutten av den første verdenskrigen.

Alito spurte deretter Dreeben om «president Franklin D. Roosevelts beslutning om å internere japansk-amerikanere under den andre verdenskrig» kunne anklages som en «konspirasjon mot borgerrettigheter». I Korematsu vs. USA opprettholdt Høyesterett konstitusjonaliteten til det giftige programmet i en uttalelse skrevet av dommerfullmektige William O. Douglas, som seinere skulle bli et liberalt ikon.

Alito luftet en hypotetisk immunitetsregel at «en tidligere president ikke kunne tiltales for offisielle handlinger med mindre det ikke kunne tenkes noen plausibel rettferdiggjøring for det presidenten gjorde», en absurd ærbødig standard som påtalemyndighetene aldri kunne overvinne.

Alito skrev den beryktede flertallets rettsoppfatning i Dobbs vs. Jackson Women’s Health Organization som eliminerte den konstitusjonelle retten til tilgangen til abort, til tross for 50 år med Høyesteretts presedens, angivelig fordi han ikke kunne finne den i Konstitusjonens tekst. Likevel foreslår han nå at Høyesterett finner opp en helt ny rettsregel uten noen henvisning til en konstitusjonell, lovfestet eller fellesrettslig kilde.

Sotomayor, som responderte direkte til Alito, sa at flertallet «like godt kan gi absolutt immunitet» fordi «hvem som helst kunne argumentere for troverdighet», og la retorisk til:

Hva er troverdig med at presidenten insisterte, og opprettet ei uredelig liste med valgdelegater, vel vitende at lista er falsk, at de faktisk ikke ble valgt, at de ikke ble sertifisert av delstaten?

Mens minst fire dommere tydeligvis ser ut til å gå inn for en brei, om ikke absolutt, presidentimmunitet, kan det hende at de seks dommerne som utgjør høyreblokka ikke er forent. Høyesterettsjustitiarius John Roberts, som noen ganger ser etter resolusjoner for å beskytte Høyesteretts stilling som institusjon, reiste muligheten for å rettsforfølge en ekspresident for å ha akseptert en bestikkelse i bytte mot en utnevnelse som ambassadør. Der han ignorerte de spesifikke påstandene i tiltalen, sa Roberts at «ankedomstolen ikke gikk inn i en fokusert vurdering av hvilke handlinger vi snakker om».

Trump-utnevnte Amy Coney Barrett syntes å være uenig. Hun stilte Sauer spisse spørsmål basert nettopp på disse påstandene, inkludert at Trump «vendte seg til en privat advokat … villig til å spre bevisst falske påstander om valgsvindel for å gå i spissen for hans utfordringer av valgresultatet», at Trump «konspirerte med en annen privat advokat som forårsaket innmeldingen til retten av en bekreftelse ... som inneholdt falske påstander», og at Trump dirigerte «en plan om å sende inn falske lister over presidentvalgdelegater for å forhindre sertifiseringsprosessen».

Sauer innrømmet at disse handlingene ville være «private», og derfor ikke underlagt den immuniten som ble hevdet.

Elena Kagan beskrev påstandene mot Trump som «forsøk på å omvelte et valg», og spurte deretter Sauer om hvorvidt det å selge «nukleære hemmeligheter til en utenlandsk motstander» eller å beordre «militæret til å gjennomføre et kupp» ville være en offisiell handling immun mot rettsforfølgelse. Trumps advokat var ikke i stand til å gi et klart svar.

Ketanji Brown Jackson sa det åpenbare: At å innvilge Trump den breie immuniteten han søker kunne gjøre «Det ovale kontor til setet for kriminell aktivitet».

Ironisk nok, de muntlige argumentene avslørte at dette har vært tilfelle i tiår.