Det følgende er teksten av talen holdt av David North, styreleder for WSWS’ internasjonale redaksjonsråd, for Det internasjonale maidag-nettstevnet 2024, avholdt lørdag 4. mai.

Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale åpner dagens feiring av maidagen med en oppfordring til arbeiderklassens handling mot den kriminelle politikken til imperialistregjeringene som leder menneskeheten til en global katastrofe.

Arbeiderklassen må komme til forsvar for den fangede befolkningen i Gaza og tvinge fram slutten på den genocidale krigen som føres av den nazilignende regjeringen til Benjamin Netanyahu med imperialismens støtte.

Den internasjonale arbeiderklassen må erkjenne den uatskillelige koblingen mellom kampen mot genocidet i Gaza og nødvendigheten av en global bevegelse mot amerikansk imperialisme og dens NATO-medskyldiges hensynsløse opptrapping av krigen mot Russland, og forberedelsene til krig mot Iran og Kina. Den brutale ofringen av hundretusenvis av ukrainske liv på grunn av imperialistmaktenes geopolitiske interesser må stoppes.

Amerikanske arbeidere må gå til handling for å forsvare studentungdom som blir overfalt av politiets stormtropper på universiteter og colleger over hele USA. Det samme ansvaret faller på arbeidere i alle land der demonstranter mot genocid er under angrep.

Den internasjonale komitéen fordømmer den bakvaskende identifiseringen av protester mot genocid med antisemittisme, som alltid har vært og i dag er varemerket for høyreorientert kapitalistisk politikk og et våpen i dens krig mot sosialisme.

Den internasjonale komitéen fornyer sin oppfordring om umiddelbar løslatelse av Julian Assange fra fengsel. Konspirasjonen mot hans demokratiske rettigheter må avsluttes.

Den internasjonale komitéen oppfordrer også til en global kampanje for å tvinge fram løslatelsen av kamerat Bogdan Syrotiuk, en sosialistisk motstander av krigen i Ukraina og en forkjemper for enheten av den ukrainske og russiske arbeiderklassen. Han ble arrestert i forrige uke av den fascistiske Zelenskyj-regjeringen.

For ti år siden avholdt Den internasjonale komitéen sin første online-feiring av maidagen. Ved den anledningen tilbød den følgende beskrivelse av verdenskapitalismens tilstand:

Den politiske organiseringen av samfunnet synes mer og mer å anta strukturen av et fengsel for de kriminelt sinnssyke. Men i dette globale fengselet er det de åndsfriske – den store massen av folket – som sitter bak lås og slå, mens galningene – som består av kapitalistpolitikere, de statlige etterretningsbyråenes profesjonelle mordere, selskapsgangstere og høyfinansens svindlere – som patruljere tukthusets murer, med hagler i hendene.

Feiringen av maidagen i 2014 fant sted bare tre måneder etter Maidan-kuppet i Kiev som ble igangsatt av USA og Tyskland. Den internasjonale komitéen vurderte denne begivenheten på Maidag-møtet, og uttalte:

Formålet for dette kuppet var å bringe til makten et regime som ville plassere Ukraina under direkte kontroll av amerikansk og tysk imperialisme. Konspiratørene i Washington og Berlin forsto at dette kuppet ville føre til en konfrontasjon med Russland. Så langt fra å forsøke å unngå en konfrontasjon mener faktisk både Tyskland og USA at et sammenstøt med Russland er nødvendig for å realisere deres vidtrekkende geopolitiske interesser.

For tysk imperialisme er konfrontasjonen med Russland velkommen som et påskudd for å avvise begrensningene på militarisme som ble pålagt i kjølvannet av de usigelige forbrytelsene begått i årene med Hitlers Tredje rike.

Når det gjelder USAs rolle, advarte Den internasjonale komitéen:

Det er et ekstraordinært nivå av hensynsløshet i gjennomføringen av amerikansk utenrikspolitikk. Den ene eller den andre av konfrontasjonene provosert av Washington kan spinne ut av kontroll med katastrofale konsekvenser for USA og hele planeten.

Men Washingtons hensynsløse duellering er, i siste instans, manifesteringen av amerikansk kapitalismes ekstreme krise. Imperialiststrategene i Washington ser ingen andre virkemidler for å motvirke den langtrukne nedgangen for amerikansk kapitalismes globale økonomiske posisjon annet enn gjennom mekanismen krig. Det faktum at Kina, ifølge de siste rapportene, er satt til å forbigå USA som verdens største økonomi innen utgangen av 2014, vil øke Washingtons tilbøyelighet til å bruke militær makt for å endre maktbalansen til egen fordel.

Det siste tiårets begivenheter har fullt ut underbygget analysen presentert av Den internasjonale komitéen. Men bekreftelsen av vår analyse er ikke grunn til selvgratulering. Analysen som ble gjort for 10 år siden ble presentert som en advarsel. Men det vi advarte for har blitt en realitet. Det som begynte som en stedfortrederkrig bevisst provosert av amerikansk imperialisme og dens NATO-allierte, har blitt, de facto, en åpen konflikt med Russland. Biden-administrasjonen har ignorert de «røde linjene» som, så snart de er krysset, fører til en rask eskalering i retning av atomkrig.

Et veritabelt krigsvanvidd griper verdensimperialismens ledere. I et intervju publisert denne uka i The Economist insisterer den franske presidenten Emmanuel Macron igjen på at NATO ikke må utelukke utplasseringen av tropper i Ukraina, og han erklærte «Vi har utvilsomt vært for nølende med å definere grensene for vår handling til en som ikke lenger har noen, og som er angriperen.»

De politiske lederne og medieforståsegpåernene refererer tilfeldig til en atomkrig som et akseptabelt strategisk alternativ. I en artikkel publisert den 24. april spekulerte New York Times – som rapporterte om massive NATO-militærøvelser på Russlands grenser – med bemerkelsesverdig nonsjalanse om konsekvensene av krig med Russland:

Om NATO og Russland gikk til krig ville amerikanske og allierte tropper i utgangspunktet haste til de baltiske landene Estland, Latvia og Litauen – NATOs «østflanke» – for å prøve å blokkere penetrasjon av en russisk styrke.

Hvordan den krigen ville ende, og hvor mange mennesker som kunne dø, er en annen historie. Titalls millioner ble drept i den andre verdenskrig. Denne gangen, innsatsene har aldri vært høyere. Mr. Putin har tatt opp potensialet for atomkrig flere ganger siden Russland invaderte Ukraina for mer enn to år siden.

Så langt fra å forsøke å redusere faren for en katastrofal konfrontasjon med Russland, eskalerer Biden-administrasjonen og NATO uopphørlig konflikten. Bare én dag etter rapporten om NATOs militærøvelser informerte New York Times sine lesere:

Ukrainske styrker vil være i stand til å bruke et nylig levert ettertraktet langtrekkende missilsystem for mer effektivt å målrette russiske styrker på det okkuperte Krim, sa høytstående Pentagon-tjenestepersoner på torsdag.

President Bidens beslutning i februar om å sende mer enn 100 av systemene med lengre rekkevidde til Ukraina var en vesentlig politisk endring.

Hensynsløsheten av denne «vesentlige politiske endringen» kan ikke overvurderes. Biden-administrasjonen vil at ofentligheten skal tro Putin-regjeringen ikke vil holde USA og landets NATO-allierte ansvarlige for angrep av NATO på russisk territorium, med våpnene de har besørget.

Men hva om Putin, der han påberoper seg presedensen skapt av president John F. Kennedy under Cuba-missilkrisa i 1962, erklærer, med en parafrasering av Kennedys advarsel, at angrep på russisk territorium av Ukraina med missiler levert av NATO «vil bli ansett som et angrep» av NATO på Russland, som «krever en full gjengjeldelse på» NATO-land?

Det er på høy tid for Biden og hans NATO-kolleger å fortelle folket at deres forfølgelse av «seier i Ukraina» betyr å risikere atomkrig, og beskrive i nødvendig detalj hva som vil skje med deres land og med verden dersom konfrontasjonen med Russland blir nukleær.

Biden-administrasjonen vet faktisk veldig godt – basert på vitenskapelige studier utført av den amerikanske regjeringen på 1950- og 1960-tallet – hva resultatet av termonukleær krig ville bli. The Bulletin of the Atomic Scientists publiserte i februar 2015 en artikkel med tittelen: «Hva ville skje dersom et 800-kilotonn kjernefysisk stridshode detonerte over midtown Manhattan?» Det som følger er noen passasjer fra den artikkelen:

Stridshodet ville sannsynligvis bli detonert rundt to kilometer over byen, for å maksimere skaden skapt av dens detonasjonsbølge. Innen noen få tideler av milliondeler av et sekund etter detonasjon, ville stridshodets sentrum nå en temperatur på rundt 200 millioner grader Fahrenheit (rundt 100 millioner grader Celsius), eller rundt fire til fem ganger temperaturen i midten av sola.

Ei kule med superopphetet luft ville dannes, som initielt ekspanderer utover i en hastighet på millioner av kilometer i timen. Den ville fungere som et raskt bevegelig stempel på den omkringliggende lufta, komprimere den ved kanten av ildkula og skape ei sjokkbølge av enorm størrelse og kraft. …

Ildkula ville fordampe strukturene rett under den, og produsere ei enorm eksplosjonsbølge og høyhastighetsvinder, som knuser selv tungt bygde betongkonstruksjoner innen noen kilometer fra ground zero – nullpunktet. ...

Ved Empire State Building, Grand Central Station, Chrysler Building og St. Patrick’s Cathedral, rundt en kilometer fra Ground Zero, ville lyset fra ildkula smelte asfalten i gatene, brenne maling av vegger og smelte metalloverflater innen et halvt sekund etter detonasjonen. Rundt ett sekund seinere ville eksplosjonsbølga og vinder med styrke på 1 200 kilometer i timen ankomme, og flate ut bygninger og kastet brennende biler opp i lufta som løv i en vindstorm. Over hele Midtown ville kjøretøys interiør og bygninger i siktelinje til ildkula eksplodere i flammer. …

Tre kilometer fra ground zero ville Metropolitan Museum of Art, med alle dets storslåtte historiske skatter, bli utslettet. Fire kilometer fra ground zero, i Lower Manhattan, East Village og Stuyvesant Town, ville ildkula virke 2 700 ganger lysere enn ei ørkensol ved middagstid. ...

Innen titalls minutter ville alt innenfor omtrent åtte til eleve kilometer fra Midtown Manhattan bli oppslukt av en gigantisk brannstorm. Brannsonen ville dekke et totalt område på 230 til 389 kvadratkilometer. Ildstormen ville rase i tre til seks timer. ...

De som skulle prøve å rømme gjennom gatene ville bli forbrent av orkanvindene fylt med brennende gjenstander og flammer. ...

Brannen ville utslette alt liv og ødelegge nesten alt annet. Flere titalls kilometer ned vindretningen fra området med den umiddelbare ødeleggelsen, ville radioaktivt nedfall begynne å ankomme innen få timer etter detonasjonen. Men det er en annen historie.

Denne beskrivelsen av innvirkningen av et enkelt nukleært stridshode på Manhattan er ikke spekulasjon. Den skildrer nøyaktig den uhyrlige effekten på en by av en nukleær eksplosjon. Og likevel har det vært ei rekke uttalelser fra amerikanske og europeiske ledere og høytstående militært personell, etterplapret i media, om at NATO ikke må la seg skremme av muligheten for atomkrig. Hva dette betyr er at den lengestående antagelsen at atombomber fungerer som et avskrekkende virkemiddel mot konflikt mellom makter som besitter dem ikke lenger er gyldig.

Dersom uttalelser som tar avstand fra prinsippet om avskrekking tas på alvor – og det må de bli – kan man ikke unngå konklusjonen at beslutninger som kan bestemme planetens skjebne blir tatt av galninger. Og likevel, dette er ikke en tilstrekkelig forklaring. Den er heller ikke riktig. Biden, Sunak, Macron og Scholz er ikke sinnsyke individer. Men de er ledere av et kapitalistsystem ridd av kriser de ikke kan finne progressive, sosialt rasjonelle, enn si humane løsninger for.

Den moderne imperialismens rovdyrkarakter, som driver den i retning av krig og diktatur, har lenge vært gjenstand for marxistisk analyse, som til og med var forut for utbruddet av den første imperialistiske verdenskrigen i 1914. Delegatene ved Den internasjonale sosialistkongressen i København i 1910, vedtok en resolusjon som sa:

Krigene i dag er resultatet av kapitalisme, spesielt kapitaliststaters ytre, konkurrerende kamper om verdensmarkeder, og av militarisme som er hovedinstrumentet for borgerlig klassedominans i innenriksaffærene, og av den økonomiske og politiske undertrykkingen av arbeiderklassen. Krig vil opphøre fullstendig først når den kapitalistiske økonomiske orden er avskaffet.

Verdenskrigen forutsett av sosialistbevegelsen brøyt ut i august 1914. Den historiske betydningen av den blodige konflikten ble forklart av Trotskij i hans briljante dokument fra 1915, War and the International:

Krigen forkynner nasjonalstatens fall. Men samtidig forkynner den det kapitalistiske økonomisystemets undergang. Ved hjelp av nasjonalstaten har kapitalismen revolusjonert hele verdens økonomiske system. Den har delt hele jorda opp mellom stormaktenes oligarkier, rundt hvilke satellittene var gruppert, de små nasjonene, som levde av rivaliseringen mellom de store. Den framtidige utviklingen av verdensøkonomien på det kapitalistiske grunnlaget betyr en uopphørlig kamp for nye og stadig nye felt av kapitalistisk utbytting, som må oppnås fra en og den samme kilde, jorda. Den økonomiske rivaliseringen under militarismens fane er ledsaget av plyndring og ødeleggelse, som bryter med de elementære prinsippene for menneskelig økonomi. Verdensproduksjonen gjør opprør ikke bare mot forvirringen skapt av nasjonale og statlige oppdelinger, men også mot de kapitalistiske økonomiske organisasjonene, som nå har blitt omgjort til barbarisk desorganisering og kaos.

Det har, selvfølgelig, vært store endringer i verdensøkonomien og styrkebalansen blant kapitalistiske nasjon-stater i løpet av det siste århundret. Verdensøkonomiens vekst og kompleksitet og omfanget av produktivkreftene den er basert på er flere størrelsesordener større. Men det er derfor også omfanget av imperialistsystemets krise.

Den amerikanske styringsklassen er fast bestemt på å forsvare og sikre sitt hegemoni mot alle potensielle rivaler. Den proklamerer arrogant at den forsvarer det den kaller «den regelbaserte orden», der den med det mener: «Vi lager reglene og verden følger våre ordrer». Den har fordømt de statene som blir oppfattet som en trussel mot den USA-dominerte verdensordenen – hovedsakelig Russland, Iran, Nord-Korea og framfor alt Kina – som en «akse av omvelting». En truende og krigersk tone gjennomsyrer de utenrikspolitiske tidsskriftene som artikulerer amerikansk imperialismes mål. Et typisk eksempel på denne sjangeren er en artikkel publisert tidligere denne måneden i tidsskriftet Foreign Affairs. Den har tittelen «Ingen erstatning for seier: Amerikas konkurranse med Kina må vinnes, ikke administreres.»

Men det som undergraver pådriveren for globalt hegemoni er realiteten av forringelsen av den amerikanske kapitalismens økonomiske fundamenter. For å sette rette ord på saken, den står overfor det grunnleggende problemet som uunngåelig har konfrontert et degenerert økonomisk system: statens konkurs.

I 1971, året da president Richard Nixon brøyt koblingen mellom dollar og gull, var USAs statsgjeld på $ 398 milliarder. I 1982 passerte statsgjelda $ 1,1 billioner. I 2001 hadde statsgjelda økt med en faktor på nesten fem, til $ 5,8 billioner. I 2008, året for Wall Street-krasjet, steg den til $ 10 billioner. I 2014, året for vår første online-feiring av Maidagen, nådde statsgjelda $ 17,8 billioner. Innen dette tidspunktet hadde veksten av gjelda en sykelig likhet med en ukontrollerbar ondartet svulst. I løpet av det siste tiåret har statsgjelda nesten blitt doblet og er nå på $ 33,2 billioner.

Den økonomiske situasjonen ser enda dårligere ut når den offentlige gjelda måles i prosent av bruttonasjonalproduktet (BNP). I 1971 var den offentlige gjelda 35 prosent av BNP. I 2001 hadde den steget til 55 prosent av BNP. For ti år siden, i 2014, var den offentlige gjelda like stor som BNP. I løpet av det siste året nådde statsgjelda 120 prosent av bruttonasjonalproduktet.

Amerikansk kapitalismes forringelse relatert dens globale konkurrenter er sterkt eksponert av tallene for handelsbalansen. USA registrerte i 1971 et lite overskudd på $ 626 millioner. I 2001 hadde USAs årlige handelsunderskudd nådd $ 377 milliarder. Innen 2014 hadde handelsunderskuddet nådd $ 509 milliarder. I 2022, det siste året det finnes en nøyaktig måling for, ble handelsunderskuddet beregnet til $ 971 milliarder, så vidt i underkant av $ 1 billion årlig.

USA og landets viktigste NATO-allierte er overbevist om at opprettholdelsen av deres dominans, i siste instans, avhenger av ødeleggelsen av deres framtidige konkurrenter gjennom krig.

Imperialismens ubehindrede tilgang til de enorme og strategisk avgjørende ressursene i Eurasia kan ikke oppnås uten krig. Som en av de mest skarpsindige kommentatorene i Storbritannias Financial Times, Gideon Rachman, nylig har skrevet:

«Den vestlige alliansen» er nå en realitet, et globalt nettverk av allierte som ser seg selv som involvert i ei rekke sammenknyttede regionale kamper. Russland er hovedmotstanderen i Europa. Iran er den mest forstyrrende makten i Midtøsten. Nord-Korea er en konstant fare i Asia. Kinas opptreden og retorikk blir mer aggressiv, og landet kan samle ressurser som ikke er tilgjengelige for Moskva eller Teheran.

Følgelig, kampen mot den uopphørlige eskaleringen av militær konflikt i retning av en nukleær katastrofe er den største oppgaven arbeiderklassen står overfor. Men denne kampens suksess, som menneskehetens overlevelse avhenger av, krever en strategi som er forankret i en korrekt vurdering av imperialismens karakter. Alle antikrigprogrammer som er basert på håpet om at styringsklassene kan presses og overtales til å akseptere en ikke-voldelig løsning på verdenskapitalismens motsetninger er selvbedragende universalmidler som blokkerer utviklingen av en genuin massebevegelse mot imperialisme.

Likegyldigheten til massedød og svekkelse siden utbruddet av Covid-pandemien i januar 2020 er en ubesvarlig tilbakevising av appeller til kapitalistklassens samvittighet. Den underordnet alle bekymringer for menneskeliv til den uopphørlige pådriveren etter selskapsprofitter og akkumuleringen av privat formue. Den aksepterte 27 millioner overtallige dødsfall som en nødvendig konsekvens av operasjonen av den kapitalistiske produksjonsprosessen.

Politikken gledelig forkynt av den britiske statsministeren Boris Johnson da Covid herjet i landet – «La kroppene hopes opp høyt» – er, fra styringsklassens perspektiv, ikke noe mindre passende i forfølgelsen av dens globale interesser.

Den genocidale volden utløst av den israelske staten mot palestinerne har vekket arbeidere og ungdommens raseri over hele verden. Men det må erkjennes at genocidet i Gaza og krigen mot Russland er sammenkoblede fronter i den globale krigen utløst av imperialismen. De samme interessene som dikterer politikken til Genocide Joe Biden i Midtøsten bestemmer hans administrasjons handlinger i Sentral-Europa, så vel som i Asia.

Historien har vist at den globale kapitalismens dypt forankrede motsetninger, som ga opphav til framveksten av kriger, også fører til sosial revolusjon. Prosessen med å mobilisere ressursene som er nødvendige for å føre krig tvinger styringselitene til å eskalere deres angrep på arbeiderklassens levekår og demokratiske rettigheter. Dette vil bli møtt med stadig større motstand.

Men for at denne motstanden skal være lik de historiske oppgavene kreves utviklingen av et revolusjonært perspektiv. Innvirkningen av krisa vil besørge en kraftig impuls for store endringer i arbeiderklassens politiske orientering. Men den nødvendige konverteringen av objektive prosesser til revolusjonær politisk handling krever byggingen av et marxistisk lederskap av arbeiderklassen.

Hvordan vil dette oppnås? I hans siste store manifest, skrevet i 1940 kort etter utbruddet av den andre verdenskrigen og bare tre måneder før hans attentat av en stalinistisk agent, definerte Trotskij essensen av den revolusjonære kampen mot krig:

Uavhengig av krigens gang oppfyller vi vår grunnleggende oppgave: Vi forklarer for arbeiderne uforsonligheten mellom deres interesser og interessene til den blodtørstige kapitalismen; vi mobiliserer sliterne mot imperialisme; vi formidler arbeidernes enhet i alle krigførende og nøytrale land; vi oppfordrer til forbrødring av arbeidere og soldater innen hvert enkelt land, og av soldater med soldater på motsatt side av kampfronten; vi mobiliserer kvinnene og ungdommen mot krigen, vi fortsetter med konstante, vedvarende, utrettelige forberedelser for revolusjonen ...

Bare Den internasjonale komitéen fører kampen mot krig på grunnlag av dette sosialistiske perspektivet. Det strategiske fundamentetet for denne kampen er den internasjonale foreningen av arbeiderklassen, som bare kan realiseres gjennom uforsonlig opposisjon mot kapitaliststaten. Denne strategien bestemmer ikke bare vår motstand mot imperialismens rovgriske politiske orienteringer, men også mot de retrograde nasjonalistiske politiske orienteringene til kapitalistregimene i Russland og Kina. Den fjerde internasjonale er, som Trotskij insisterte, partiet for uforsonlig revolusjonær opposisjon. Vi fører kampen mot imperialistkrig, ikke i allianse med noen kapitaliststat, men utelukkende gjennom politisk mobilisering av arbeiderklassen på grunnlag av et internasjonalt sosialistisk program.

I en tale som kamerat Bogdan Syrotiuk skrev bare tre dager før hans arrestasjon, og som han hadde planlagt å holde på dette nettstevnet, erklærte han:

På dagen for arbeiderklassens internasjonale solidaritet oppfordrer vi, medlemmer av den ukrainske greina av Den unge garde av bolsjevik-leninister, og helheten av YGBL, for foreningen av det ukrainske og det russiske proletariatet med proletariatet i imperialistlandene, for å få slutt på denne krigen!

Vi oppfordrer til byggingen av seksjoner av Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale i alle tidligere sovjetrepublikker.

Og vi oppfordrer proletariatet i hele verden til å forene seg under banneret til sin leder – Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale.

La ordene til Karl Marx og Friedrich Engels lyde sterkere og sterkere: «Proletarer i alle land, foren dere!»

Måtte hans ord inspirere arbeidere og ungdom over hele verden til å sette en stopper for kapitalismen og redde sivilisasjonen fra ødeleggelse, ved å bygge Den fjerde internasjonale, Verdenspartiet for sosialistisk revolusjon.