To britiske dommere innvilget mandag WikiLeaks-journalisten Julian Assange rett til å anke hans utlevering til USA. Han har tilbrakt de fem siste årene med å motsette seg utlevering for å bli siktet i henhold til den amerikanske spionasjeloven, som medfører en potensiell livstidsdom, mens han har blitt holdt i Londons maksimalsikkerhetsfengsel Belmarsh Prison.

En opprinnelig kjennelse om å forhindre utlevering på grunn av hans psykiske helse, avgitt i januar 2021, ble opphevet av High Court i desember samme år. Assanges juridiske team anket deretter på ei rekke punkter, inkludert hans rettigheter til liv, rettferdig prosess og frihet fra grusom, umenneskelig og nedverdigende behandling.

Disse punktene ble i mars høvlet ned av High Court til å risikere at han kan kunne få dødsstraff, bli utsatt for forutinntatte holdninger under rettssaken på grunn av hans (ikke-amerikanske) statsborgerskap og nektet anvendelsen av hans rett til ytringsfrihet – alle forbud mot utlevering i henhold til britisk lov. High Court ga den amerikanske regjeringen muligheten til å utstede forsikringer for å lindre disse bekymringene, besørget den 16. april.

I retten mandag aksepterte Assanges advokater forsikringen gitt at det ikke ville bli idømt dødsstraff som tilfredsstillende, men utfordret punktene som var knyttet til hans rett til å påberope seg Det første endringstillegget, som garanterer ytringsfrihet, til hans forsvar. Den ledende amerikanske aktoren Gordon Kromberg har antydet offentlig at Assange kunne bli nektet denne beskyttelsen under rettssaken i USA siden han ikke er en amerikansk statsborger.

Edward Fitzgerald KC, som representerte Assange, bemerket den «blatant utilstrekkelige forsikringen» gitt av USA om at de «ikke forplikter påtalemyndigheten til ikke å ta punktet som ga opphav til denne domstolens bekymringer, dvs. at han som utenlandsk statsborger er ikke berettiget å basere seg på Det første endringstillegget ... i det minste i relasjon til et anliggende av nasjonal sikkerhet.»

Ganske enkelt «et spesifikt løfte eller en forpliktelse fra aktor [Kromberg] ville være et første skritt», men «selv dette første skrittet er ikke tatt».

Den «reelle risikoen», identifisert av High Court i dens forrige kjennelse, for en nektelse av Assanges rettigheter «overlever den tvetydige, i beste fall, og direkte utilstrekkelige forsikringen».

Festet til forsikringenes åleglatte formuleringer, ble USAs advokat James Lewis KC tvunget til å framlegge helt nye argumenter, som ikke var reist i tidligere høringer i saken, som bare tjente til å tydeliggjøre Washingtons intensjon om å nekte Assange enhver beskyttelse i henhold til ytringsfriheten. Ute av stand til å hevde at den amerikanske forsikringen om ytringsfrihet var noe av det slaget, argumenterte Lewis i all hovedsak at ingen slik forsikring var berettiget uansett.

Han insisterte at Assange ikke ville bli urettferdig diskriminert mot i kraft av hans nasjonalitet ved å bli nektet beskyttelse av Det første endringstillegget; han var ganske enkelt, som ikke-amerikansk statsborger, «ikke en person som, hva angår loven eller omfanget, Det første endringstillegget til Den amerikanske konstitusjonen dekker».

Fra dette konkluderte han: «Han vil ikke bli diskriminert mot på grunn av hans nasjonalitet. Han kan og vil være i stand til å reise alle disse argumentene [angående ytringsfrihet] … han vil være i stand til å stole på dem.»

Dette er ikke sant, som Fitzgerald seinere påpekte. Ordlyden i forsikringen garanterer bare at Assange kan «søke å stole på» beskyttelse av Det første endringstillegget, med «en avgjørelse angående anvendeligheten av Det første endringstillegget» som ligger «eksklusivt innenfor de amerikanske domstolenes beslutningsområde».

Lewis erkjente og rettferdiggjorde deretter dette faktum ved å hevde at Assanges påståtte opptreden ikke nødvendigvis faller inn under beskyttelsen av Det første endringstillegget «ikke på grunn av hans nasjonalitet, men fordi han potensielt, i henhold til loven, er en utlending som utfører handlinger på fremmed jord relatert til nasjonal sikkerhet».

Her er amerikansk imperialismes sak strippet ned og blottet: At den kan bruke spionasjeloven til å pågripe journalister den anser som en trussel mot sine nasjonale interesser, og prøve dem uten sentrale juridiske og demokratiske beskyttelser.

Der Fitzgerald oppsummerte Assanges respons på disse argumentene, sa han til retten:

Det er for mange anliggender av fakta som forblir ubesvarte; hva er påtalemyndighetens posisjon? Det er for mange anliggender av lov som nettopp har blitt introdusert for første gang, som er uløste, til å ta det ugjenkallelige skrittet å nekte tillatelse [av en anke].

I en kort kjennelse tok Dame Victoria Sharp og Mr. Justice Johnson side for Assanges juridiske team, og innvilget ham retten til å anke.

Kjennelsen er en seier, både for å blokkere det som ellers kunne blitt Assanges umiddelbare overføring til Amerika – sett bort fra enhver vellykket intervensjon fra Den europeiske menneskerettighetsdomstolen – og for ytterligere å avsløre den amerikanske påtalemyndighetens reaksjonære karakter. Kjennelsen ble grepet til av forkjempere for Assanges frihet til å forlange at Biden-administrasjonen dropper anklagene i sin helhet.

Assanges kone Stella fortalte journalister utenfor domstolen:

USA burde lese situasjonen og droppe denne saken nå... Bare forlate dette skammelige angrepet på journalister, på pressen og på offentligheten som har pågått i 14 år.

Denne saken er skammelig, og den er en enorm belastning for Julian. Han er under et enormt press. Han har sittet i Belmarsh-fengselet i over fem år... Denne saken burde bare forlates. Biden-administrasjonen burde ha droppet den fra dag én.

Dette ble gjentatt av WikiLeaks-sjefredaktør Kristinn Hrafnsson:

Det skulle ikke ha tatt mer enn fem minutter i denne rettssalen før dommerne så at USA ikke kom til å gi Julian noen forsikringer, og at de ville diskriminere ham, at de ikke ville gi ham beskyttelse i henhold til Det første endringstillegget.

Det tok et par timer, men dommerne kom til en rettferdig og riktig konklusjon. Julian Assange har nå rett til å anke. Og det i seg selv burde sende den rette beskjeden over havet til Biden-administrasjonen. Dere taper terreng. Dere taper denne saken. Dersom dere vil redde noen form for ansikt, henlegg saken mot Julian Assange, dropp den nå.

Biden-administrasjonen burde henlegge saken. Men for å sikre at den gjør det kreves det mer enn juridiske argumenter og moralsk press. Nitidige politiske kalkyler er på gang i kulissene.

Sist gang en avgjørelse gikk i Assanges favør på tvers av sakens hovedintensjon, var det første avslaget på utlevering den 4. januar 2021. På det tidspunktet var framtiden til den amerikanske regjeringen kaotisk, med Bidens erstatning av Donald Trump utfordret av et kuppforsøk og stormingen av Capitol-bygningen bare to dager seinere.

Nok ei politisk krise raser nå. Biden blør støtte over hans oppbakking av genocidet i Gaza, i forkant av en ny presidentvalgduell med Trump i november. Det vil bli en opinionsfraksjon i Det hvite hus som er mer fornøyd med å se en forsinkelse av saksbehandlingen mot Assange i stedet for den raske ankomsten av nok et potensielt eksplosivt politisk anliggende for demokratene, med WikiLeaks-grunnleggeren dratt gjennom de amerikanske domstolene.

Slike vurderinger innvilger imidlertid ikke mer enn en forsinkelse – og en forlenget internering under utålelige betingelser i Belmarsh. De er heller ikke en garanti mot seksjoner av den amerikanske staten som er like tilfredse med å tråkke offentlig over Assanges demokratiske rettigheter som de er med studentenes, som protesterer mot slaktingen av palestinerne.

Det å sikre Assanges frihet betyr å koble den kraftfulle juridiske saken sammen med en resolutt massebevegelse av arbeiderklassen til hans forsvar i Storbritannia, USA og internasjonalt. En dato for den fulle anken er enda ikke fastsatt. Tiden fra nå til da må brukes for å organisere denne bevegelsen.