Heksejakta for seksuelle misgjerninger har allerede mye å svare for. Men, objektivt sett, aktiviteten til #MeToo-leiren på årets Cannes-filmfestival, som avsluttes lørdag, utgjør dens mest ondskapsfulle opptreden til dags dato.

I møte med massemord i Gaza og en utfoldende verdenskrig, med den franske regjeringen som spiller en ledende rolle i eskaleringen av konflikten i Ukraina, demonstrerte #MeToo-aktivistene deres likegyldighet til masselidelse og den pågående besettelsen av deres egen smålige, egoistiske interesser. Bevisst eller ikke, de assisterte den franske og vestlige styringseliten med å «endre tema» fra israelsk genocid og faren for atomkrig til den selvtilfredse, velstående øvre middelklassens bekymringer.

Operasjonen ble satt i gang før festivalen startet 14. mai. Ulike overskrifter antydet at årets begivenhet ville bli dominert av ei «ny bølge av påstander om #MeToo-misgjerninger». Guardian fortalte heseblesende sine lesere i en overskrift 11. mai at ei «‹Eksplosiv› hemmelig liste over overgripere» var satt «til å opprøre kvinners store uke på Cannes-filmfestivalen». Ei «mørk sky truer», advarte (det vil si, hoverte) Guardian: «Det forventes at nye påstander om overgrep mot kvinner i den europeiske underholdningsbransjen vil bli offentliggjort.»

Den semi-hysteriske artikkelen refererte til utbredte «rykter» om denne hemmelige lista, inkludert navnene på «ledende skuespillere og regissører, som har vært overgripere mot kvinner. Navnene ... antas å ha blitt sendt anonymt til Nasjonalsenteret for film i Paris, i tillegg til andre ledende filmfinansieringsselskaper i Frankrike.» Videre, i forberedelse for at denne tilsynelatende ødeleggende stormen skulle bryte ut, «har festivalarrangørene satt opp et krisehåndteringsteam for å respondere på beskyldningene. Filmer må kanskje droppes fra visningsplanen dersom de involverer impliserte navn.»

Le Monde, den ledende franske borgerlige avisa, publiserte på samme måte en artikkel 13. mai: «Cannes 2024, en utgave under fransk films #MeToo-tegn – Festivalen, som starter tirsdag, begynner i et klima av fri ytring om anliggendet seksuell vold i den syvende kunstarten.»

Da det kom til stykket dukket aldri den hyllede «lista over overgripere» opp, og tilstedeværelsen av #MeToo på den 77. festivalen ble dempet, og i vesentlig grad sentrert rundt visningen av en 17-minutters film, Moi Aussi (Me Too) regissert av den franske skuespillerinna Judith Godrèche, som har posisjonert seg i spissen for den reaksjonære kampanjen.

Ifølge Le Monde gjør filmen hennes hundrevis av «vitner» til seksuelle overgrep «synlige, menn så vel som kvinner. Godrèche filmer dem som en kollektiv kropp, silhuettene deres tett pakket og buntet sammen på en parisisk aveny mens en voiceover beretter, uten pause, traumene hver og en av dem har lidd.»

«Plutselig, foran meg var en mengde ofre, en virkelighet som også representerte Frankrike, så mange historier fra alle sosiale bakgrunner og generasjoner,» forklarte Godrèche. «Da var spørsmålet, hva skulle jeg gjøre med dem? Hva gjør du når du blir overveldet av det du hører, av den store mengden av vitnesbyrd?»

Hva er 10 000 kvinner myrdet av Macrons allierte Israel sammenlignet med dette?

Godrèche meldte i februar offisielle klager mot filmskaperne Benoît Jacquot for «voldtekt med tvang» og Jacques Doillon for «voldtekt med vold». Begge påstandene refererer til hendelser som angivelig fant sted for 35 år siden eller mer. Ifølge Guardian «benekter Jacquot at han har begått noe lovbrudd og har sagt han var ‹under hennes trolldom›. Hun hevder at Doillon, nå 80, tvang henne til å delta i en uberettiget sexscene i hans film La Fille de 15 ans fra 1989 (Den 15-år-gamle jenta). Han sier hun gikk med på å delta i scenen, der han også opptrådte, og han nekter for voldtekt eller overgrep.»

Godrèche «fulgte opp hennes beskyldning en måned seinere med en tale ved Frankrikes høyprofilerte Cesar-prisutdeling der hun hevdet at filmindustrien hadde vært et dekke for utnyttelsen av mindreårige skuespillere.»

Den selvopptatte, selvpromoterende Godrèche har skapt en mediestorm, rundt ei rekke vage hendelser og påstander. De eneste som har hatt nytte av hennes dumme krumspring i Cannes var den franske regjeringen og dens allierte i Washington og Tel Aviv.

Det er verdt å minne om at for to år siden ble Cannes-festivalen dominert av propaganda som forsøkte å rettferdiggjøre NATOs krig mot Russland. Festivalen i 2022 startet med en storskjerm-tale av den ukrainske presidenten Volodymyr Zelenskyj, som hevdet at den ukrainske hæren i den USA-NATO-ledede krigen slo et slag for filmen og for kunsten. På en gallapremiere i fjor ble festivalpublikummet hilst velkommen av en kvinnelig demonstrants opptreden, som var dekket av falskt blod og kledd i det ukrainske flaggets blå og gule farger.

Etter hundretusenvis av ukrainske og russiske soldaters død i løpet av de to siste årene var behandlingen av krigen dempet på årets festival, og stort sett begrenset til visningen av en ny film av den høyreorienterte ukrainske regissøren Sergei Loznitsa.

Mot denne generelt stygge bakgrunnen forsøkte ei rekke modige palestinske filmskapere å trekke oppmerksomheten til Gaza-befolkningens situasjon under det morderiske israelske angrepet. Palestina, som ikke er anerkjent som stat av Frankrike, hadde ingen offisiell status på festivalen, men fikk lov til reise sitt flagg og dele plass i den algeriske paviljongen i Cannes.

Ute av stand til å oppnå offisiell anerkjennelse for hans prosjekt Ground Zero satte den palestinske filmveteranen Rashid Masharawi opp et telt på stranda i Cannes hvor han viste rundt 20 kortfilmer laget i Gaza nylig, av ei rekke forskjellige filmskapere.

Ifølge AFP-journalisten Alice Hackman beretter filmene om «det israelske bombardementet av Gaza, og den påfølgende humanitære katastrofen fra perspektivet til sivile på bakken».

I en, ei mor fordrevet av konflikten plumper sin datter i en stor hvit bøtte, og med ei rein tyrkisk kaffekanne heller hun forsiktig vann over henne for å bade henne. I en annen, en mann beretter om hans 24-timers prøvelser under ruiner etter at bygningen han var i kollapset.

Masharawi, skriver AFP, «regisserte de 20 teamene i Gaza fra utlandet – en prosess han beskrev som ‹veldig, veldig, veldig vanskelig›. ‹Noen ganger måtte vi vente fra ei uke opp til ti dager bare for å få kontakt med noen, for å ha internett for å laste opp materiale,› sa Masharawi, som var født i Gaza.»

Mahdi Fleifels To a Land Unknown var den eneste palestinske filmen som ble vist på årets Cannes-festival. Det er Fleifels første helaftens spillefilm. Han er kjent for hans inntakende dokumentarfilmer, deriblant A World not ours (2012), A Man Returned (2016), A Drowning Man (2017) og 3 Logical Exits (2020). Den nye filmen er en fiktiv behandling av skjebnen til palestinere som flykter fra en flyktningleir i Libanon bare for å ende opp strandet og desperate i Athen, emnet for noen av hans tidligere dokumentararbeider.

Ifølge France 24, etter visningen av To a Land Unknown, «fikk hovedrolleinnehaverne [Mahmoud] Bakri og [Aram] Sabbagh, begge palestinere, selskap av en håndfull kvinnelige aktivister på scenen som svingte palestinske flagg. Ei av kvinnene ropte ‹Fritt Palestina.›»

France 24 erkjenner at festivalarrangørene «har bestrebet seg for å forhindre at Gaza-krigprotester skal finne sted på Croisetten, Cannes’ ikoniske strandboulevard. Festivalens tradisjonelle protester på den røde løperen har vært relativt dempet sammenlignet med fjorårets utgave», med dens ekstaser over ukrainsk nasjonalisme og NATO-krigen mot Russland.

Den 22. mai deltok dusinvis av filmskapere og skuespillere, deriblant Valérie Donzelli, Lubna Azabal og Laëtitia Eïdo, på et møte organisert «av kvinnegruppa Guerrières de la Paix (Krigere for fred) for å oppfordre – ‹i ett åndedrag› – om en presserende våpenhvile i Gaza og løslatelse av alle gjenværende gisler. De holdt plakater som stavet deres forlangender på arabisk, hebraisk, fransk og engelsk.» (France 24)

Den australske skuespillerinna Cate Blanchett, ifølge den franske nyhetstjenesten, «syntes å komme med en mer subtil støtteerklæring til palestinerne på mandag, da hun avslørte det grønne fôret i hennes svart-hvite kjole på den røde løperen, i det som bredt ble tolket som en vandrende hyllest til det palestinske flagget.»