Arbeiderpartiet (EMEP) arrangerte 25. og 26. mai en Internasjonal Midtøsten-konferanse i Istanbul. Konferansen, som presenterte talere som Gilbert Achcar, et ledende medlem av det pabloistiske Forente sekretariat, United Secretariat (US), og Maher Arafat Al-Taher, en representant for Folkefronten for Palestinas frigjøring, Popular Front for the Liberation of Palestine (PFLP), besto av fire sesjoner: «Maktkamper og hegemoni i Midtøsten», «Tyrkia-Midtøsten-relasjoner og politisk økonomi», «Mennesker og kamper i Midtøsten» og «Muligheter og betingelser for fred i Midtøsten».

EMEP, et stalinistisk parti, er medlem av Den internasjonale konferansen for marxist-leninistiske partier og organisasjoner (CIPOML) og har stilt til valg i allianse med det kurdisk-nasjonalistiske Partiet for folkenes likhet og demokrati (DEM-partiet, tidligere HDP). I fjorårets generalvalg vant EMEP to parlamentseter på DEMs partiliste, og i presidentvalget støttet det Kemal Kılıçdaroğlu, partileder for Det republikanske folkets parti (CHP), mot Recep Tayyip Erdoğan.

Konferansen begynte med en åpningstale av Seyit Aslan, partileder for EMEP. Aslan hevdet at genocidet i Gaza var del av en «internasjonal kamp for hegemoni». Ved å presentere Russland og Kina som to nye «imperialistmakter», gjentok Aslan pseudo-venstres tese som relativiserer USA/NATO-imperialismens aggresjon.

«Mens noen av imperialiststatene prøver å gjenvinne deres tidligere kolonimakt ... har to nye imperialistmakter, Russland og Kina, også blitt involvert i denne krigen for oppdeling,» sa Aslan.

Russland og Kina, selv om de er reaksjonære kapitalistregimer, er i virkeligheten ikke imperialistmakter, men hovedmålene for USA-NATO-imperialismens aggresjon. Amerikansk imperialismes strategi for å motvirke sin langtrukne økonomiske tilbakegang på verdensscenen med militære midler skøyt fart etter det stalinistiske byråkratiets oppløsing av Sovjetunionen i 1991. USA-NATO-imperialismen har lansert ei rekke kriger i Midtøsten, Sentral-Asia, Afrika og Balkan for ressurser og hegemoni.

Dette var forberedelser for den fullstendig imperialistiske underkastelsen og plyndringen av Russland og Kina. David North, styreleder for WSWS’ internasjonale redaksjonsråd, bemerket i 2016 i hans forord til A Quarter Century of War: The US Drive for Global Hegemony 1990-2016:

Det siste kvarte århundret med USA-initierte kriger må studeres som et kjede av sammenhengende hendelser. Den strategiske logikken i USAs pådriver for globalt hegemoni strekker seg forbi de nykoloniale operasjonene i Midtøsten og Afrika. De pågående regionale krigene er elementer av USAs raskt eskalerende konfrontasjon med Russland og Kina.

Den finansielle, militære og politiske støtten fra de USA-ledede imperialistmaktene til Israels genocid i Gaza stammer fra det faktum at krigen i Midtøsten i hovedsak er en front i den globale krigen målrettet mot Kina og Russland.

Aslans gjentakelse av pseudo-venstres påstand om «russisk og kinesisk imperialisme», som tjener til å legitimere USA-NATO-imperialismens aggresjon, ble fulgt opp av hans partis forsvar av en reaksjonær «tostatsløsning» i Palestina.

Denne bankerotte «løsningen» framsatt av imperialistmaktene og deres allierte som Tyrkia, har fungert som et politisk dekke for katastrofen det palestinske folket har lidd i flere tiår. Fra etableringen av sioniststaten Israel som okkupasjonsmakt i 1948 med det sovjetiske byråkratiets medvirkning, ledet av Stalin, til dagens genocid i Gaza, har begivenheter vist at den eneste veien framover er kampen for et sosialistisk Palestina som del av en Sosialistisk føderasjon av Midtøsten.

Selv Al-Taher, PFLPs offiser for internasjonale relasjoner, påpekte dette bedraget, til tross for begrensningene av hans nasjonalistiske perspektiv, og sa i hans tale: «USA forlanger en tostatsløsning... Det kan bli en ubevæpnet enhet, en enhet under kontroll, en liten palestinsk enhet, en struktur under din kontroll, en militær og økonomisk stat, men ikke en stat... Tostatsløsningen er et ekte bedrag. Målet er en kunstig stat under israelsk kontroll».

Invitasjonen til konferansen av Achcar, en trofast forsvarer av USA-NATO-imperialismen og det ukrainske regimet i Ukraina-krigen, avslørte klart begivenhetens bankerotte karakter. Achcar, professor ved School of African and Oriental Studies (SAOS) i London, ble betalt for å holde forelesninger for det britiske militæret. Han skriver for det pabloistiske International Viewpoint og Le Monde diplomatique.

Pabloisten Achcars og stalinisten Aslans antimarxistiske forestillinger om imperialisme er forenlige. Achcar uttalte i mars 2022 åpent at han var «for å forsyne Ukraina med luftvern- og antitanksvåpen, så vel som alle våpnene som er uunnværlige for forsvaret av territoriet». Pseudo-venstre-koret, som argumenterer for at Ukraina ikke har blitt tilstrekkelig støttet militært, har i dag det politiske ansvaret for USA-NATO-autoriseringen av angrep på russisk territorium og eskaleringen av faren for en nukleær konflikt.

Achcars fordømmelse av USA og landets sionistallierte i Gaza kan ikke skjule det faktum at han og det pabloistiske Forente sekreteriatet (US) åpent har støttet imperialistaggresjon i Nord-Afrika og Midtøsten, inkludert NATO-intervensjonen mot Mummar Gaddafi i Libya i 2011 og stedfortrederkrigen for regimeskifte i Syria.

«Den vestlige responsen har selvfølgelig en eim av olje», sa Achcar i 2011. Han hevdet imidlertid at dette ikke var en grunn til å motsette seg imperialistintervensjonen i Libya:

Her er et tilfelle hvor en befolkning virkelig er i fare, og hvor det ikke er noe plausibelt alternativ som kan beskytte den. Angrepet fra Gaddafis styrker var timer eller høyst dager unna. Du kan ikke i antiimperialistiske prinsippers navn opponere mot en handling som vil forhindre massakren av sivile.

Imperialistintervensjonen, støttet av Achcar med løgna om å «forhindre massakren av sivile», resulterte i drapene av tusener, inkludert Gaddafi, og ødeleggelsen av Afrikas mest utviklede land. Libya ble splittet av rivaliserende militser og ytterligere titusener døde i det påfølgende tiåret med borgerkrig. Al-Qaida-tilknyttede islamiststyrker, av imperialistene forfektet som «frihetsforkjempere» i Libya, ble deretter overført til Syria og ble nøkkelelementer i krigen for regimeskifte.

I dag sidestiller Achcar palestinerne, målet for imperialiststatene og Israels genocidale krig, med det ukrainske regimet, som fungerer som en stedfortreder i de samme imperialiststatenes krig mot Russland. Han skrev i International Viewpoint i begynnelsen av mars, der han sa:

Tvillingperspektivet på Ukraina og Gaza tillater oss å vise at vi er imot enhver invasjon, enten den er russisk, israelsk eller amerikansk, og at vi som internasjonalister er konsekvente i å forsvare universelle verdier som fred, folkenes rettigheter, selvbestemmelse osv.

Achcar og ei rekke andre pseudo-venstre-figurer og tendenser hevder at USA-NATO-imperialismen og dens fasciststedfortredere slåss en «god krig» i Ukraina, mens genocidet i Gaza er en «dårlig krig».

Begge er faktisk deler av de USA-ledede imperialistmaktenes kamp for å omfordele verden på nytt. I april vedtok amerikansk imperialisme ei pakke på titalls milliarder dollar i militærhjelp til Ukraina, Israel og Taiwan i det samme lovforslaget, som beviser at den anser disse frontene som del av den samme globale krigen.

Den internasjonale Midtøsten-konferansen i Istanbul tjente til å forvirre og politisk avvæpne arbeidere og ungdom ved å tilsløre koblingen mellom disse krigene og relativisere imperialistmaktene, mens USA og NATO eskalerer krigen i Ukraina i retning av en nukleær konflikt og fortsetter deres fulle støtte til Israels genocid i Gaza.

Fraværende fra denne samlingen av marxismemotstandere var ethvert spor av et sosialistisk internasjonalistisk perspektiv. De som leter etter et slikt perspektiv kan bare finne det i Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale (ICFI), som slåss for å bygge en internasjonal sosialistbevegelse av arbeidere og unge mennesker mot krig.

ICFI forklarte den 2. juni, i en uttalelse: «Stopp US-NATO-eskaleringen i retning atomkrig! Foren den internasjonale arbeiderklassen mot imperialistkrig og genocid!»:

Det er bare én måte at spiralen mot katastrofe kan unngås, og det er gjennom intervensjonen fra arbeiderklassen for å tvinge fram en slutt på denne krigen. Dette kravet må kombineres med en kamp for å få slutt på Israels genocidale angrep på Gaza...

Arbeiderklassen må bruke sin makt til å stoppe denne krigen, som stuper mot katastrofe. Mobiliseringen av denne makten krever å overvinne gapet mellom det framskredne stadiet av den globale politiske krisa og det nåværende nivået av massepolitisk bevissthet. Denne løsningen av dette historiske problemet krever utviklingen av et marxistisk-trotskistisk lederskap og den revolusjonære fornyelsen av den internasjonale arbeiderbevegelsen på grunnlag av sosialistisk politikk.