26. mai markerte 200-årsdagen for opprettelsen av diplomatiske relasjoner mellom Brasil og USA. Feiringen av anledningen ble ettertrykkelig promotert av amerikansk imperialisme der den streber etter å trekke Brasil og Latin-Amerika som helhet inn i sin eskalerende pådriver for global krig.

Bak alle talene som feiret det «historiske vennskapet» mellom de amerikanske kontinentenes to største land, holder USA omfattende militærøvelser med Brasil, og praktisk talt alle land i Sør-Amerika, der det sliter for å hevde sin kontroll over regionens avgjørende ressurser. Dette inkluderer pågående press på Brasil for å signere en avtale med Washington for utnyttelsen av landets avgjørende mineraler.

Både kommersielle og militære initiativer i regionen blir promotert av amerikansk imperialisme som krigstiltak mot dens «strategiske konkurrenter» Iran, Russland, og framfor alt Kina, som på slutten av 2000-tallet overtok USA og ble den ledende handelspartneren til de viktigste søramerikanske landene.

Uttalelser fra de offisielle amerikanske representantene valgt av Biden-administrasjonen til å representere seg under feiringene i Brasil, uttrykte den krigerske måten amerikansk imperialism så på denne merkedagen. USAs utenriksminister Antony Blinken berømmet 27. mai «tohundreårspartnerskapet» mellom Brasil og USA, og erklærte i en offisiell uttalelse: «Vi var allierte i den andre verdenskrig, da amerikanske og brasilianske styrker kjempet side om side i den italienske kampanjen, og demonstrerte mot og oppofrelser som bidro til seier.»

Den øverste amerikanske representanten til stede i Brasil for feiringene var general Laura Richardson, sjef for den amerikanske sørkommandoen (SouthCom). Som SouthCom skrev på sin X/Twitter-konto dagen da hun ankom, 20. mai, var formålet med Richardsons besøk å «utforske måter å gjøre forsvarssamarbeidet med Brasil dypere».

Richardson og andre amerikanske militærrepresentanter dro til São José dos Campos, hovedsenteret for Brasils våpenindustri, for å delta i en rundebordskonferanse på et Boeing teknologisenter og for å besøke fabrikken til romfartsselskapet Embraer, som også produserer militærfly, hvor de «diskuterte partnerskap for luftfart og forsvar».

Den de facto offisielle feiringen av «tohundreårspartnerskapet» mellom Brasil og USA ble holdt 22. mai, ombord på atomhangarskipet USS George Washington, som la til kai i Rio de Janeiro for militæroperasjonen Southern Seas 2024. På arrangementet ombord på det amerikanske krigsskipet, mottok Richardson og USAs ambassadør til Brasil, Elisabeth Bagley, brasilianske militærsjefer og offisielle regjeringsrepresentanter for å prise «det mangeårige partnerskapet mellom de to landene», med Bagleys ord.

Etter militærøvelser med den brasilianske marinen fra 17. til 19. mai, utenfor kysten av Rio de Janeiro, fortsatte USS George Washington sitt seilas til andre søramerikanske kystland for militære engasjementer og havnebesøk ment «å øke kapasiteten, forbedre interoperabiliteten, og styrke maritime partnerskap», ifølge SouthCom. Hangarskipet er nå på vei til Peru, hvor militærøvelsen Resolute Sentinel 2024 skal finne sted, som involverer 1 500 militært personell fra Peru, Colombia, Ecuador, Chile, Brasil, Frankrike og USA.

General Richardson har eskalert amerikansk imperialismes utfordring av søramerikanske lands høyre om å etablere noen form for partnerskap med Kina, Iran og Russland, land som har «autoritære regimer som på Cuba, i Nicaragua og Venezuela» som deres hovedpartnere, som hun uttalte i mars under en høring i den amerikanske Kongressen.

I et intervju 24. mai med avisa Valor Econômico berømmet Richardson partnerskapene mellom USA og «likesinnede demokratier» i regionen som respekterer «suverenitet» og «folket», «som ikke er tilfelle med et kommunistisk land [en henvisning til Kina], fordi de ikke respekterer deres eget folks rettigheter.»

Hun kritiserte også Brasils mulige inntreden i Beijings belte- og veiinitiativ, som allerede inkluderer 21 av de 31 latinamerikanske landene. Ifølge general Richardson ser dette initiativet «svært bra ut i de innledende stadiene ... [men] suverenitet blir tatt vekk over tid dersom lånene ikke betales tilbake». Som kontrast oppfordret hun Brasil til å bli med i Washingtons initiativ Americas Partnership for Economic Prosperity, etablert i 2022 mellom USA og 10 latinamerikanske land med siktemålet å integrere deres forsyningskjeder, inkludert utforsking av avgjørende mineraler som kreves for den industrielle «energiovergangen».

Kinas respons på disse provokasjonene kom 26. mai gjennom den kinesiske ambassadens talsmann i Brasil. Han refererte til general Richardsons «fullstendige politiske løgner» om Kina, og sa USA «adopterer en typisk kald krig-mentalitet, og følger en hegemonistisk logikk». Han påminnet også USAs «skitne historikk» i regionen, som «har brukt ‹demokrati› og ‹menneskerettigheter› som påskudd for å angripe, sanksjonere og blande seg inn i landene i regionen, og bragt kaos og tragedie til mange nasjoner».

Historikken over Washingtons militærkupp og andre imperialistintervensjoner i Brasil og over hele Latin-Amerika ble fullstendig begravd av regjeringen til president Luiz Inácio Lula da Silva (Arbeidernes parti – PT) i dens feiringer av tohundreårsmarkeringen av diplomatiske relasjoner med USA. Denne historikken inkluderer viktigst av alt det CIA-støttede kuppet i Brasil i 1964, som innviet et 21-år-langt blodig militærdiktatur som knuste arbeiderklassen og den politiske opposisjonen, og gjorde landet til et oppmarsjområde for amerikansk imperialismes intervensjoner over hele regionen.

Lulas bevisste forsøk på å dekke over dette «mørke kapittelet» i historien om USA-Brasil-relasjonene er en videreføring av hans regjerings bestrebelser for å «bla om» i historien om militærkuppet under dets nylige 60-årsmarkering.

Slike bestrebelser har blitt utført av PT for å berolige det brasilianske militæret, som var direkte involvert i den nylige konspirasjonen om å iscenesette et coup d’état ledet av den fascistiske tidligere presidenten Jair Bolsonaro. Siden da har Brasils generaler i tiltakende grad styrket deres bånd med det amerikanske militæret, enten gjennom offisielle partnerskap støttet av Lula eller gjennom skrikende utenomkonstitusjonelle kanaler, som har gått uimotsagt av PT.

I en blatant demonstrasjon av dens underdanighet overfor imperialismen holdt PT-regjeringen seminaret «200 år med Brasil-USA-vennskap», der utenriksminister Mauro Vieira gjennomgikk de historiske relasjonene mellom de to landene. Vieira understreket at under Lula- og Biden-administrasjonene fremmer Brasil og USA felles agendaer som gjenspeiler bekymringen «for beskyttelsen av våre demokratiske institusjoner, promoteringen av av rasebasert likhet [og] bekjempelsen av klimaendringer». Stilt overfor «dannelsen av en stadig mer multipolar orden» uttrykte han overbevisningen at «Brasil og USA kan samarbeide for å skyve fram reformen av global styring ... [og] gjøre den internasjonale orden mer rettferdig, harmonisk og balansert.»

Langt fra å representere en utfordring for amerikansk imperialisme er Lula-regjeringens forsvar av en «multipolar verden» ment å sikre brasiliansk kapital en bedre plass på et stadig mer eksplosivt globalt politisk sjakkbrett, som er dominert av trusselen om en ny imperialistisk verdenskrig. En av de viktigste strategiske brikkene som Lula-regjeringen mener den har i sine hender er Brasils naturressurser som kreves av den såkalte «grønne økonomien» og «energiovergangen».

Selv om USA fortsatt er den største investoren i Brasil har kinesiske selskaper i økende grad investert i telekommunikasjonsinfrastruktur og i gruvesektoren, spesielt i utvinning av niobium – et avgjørende mineral for romfarts-, bil-, våpen- og elektronikkindustrien – som har mer enn 90 prosent av dens verdensproduksjonen utført i Brasil. Kinesiske selskaper er også foran i produksjonen av elektriske kjøretøy i landet.

Som uttrykk for Washingtons besluttsomhet for å snu denne situasjonen erklærte ambassadør Bagley nylig i et intervju med Folha de S. Paulo at USAs finansminister Janet Yellen, som har stått i spissen for den økonomiske krigen mot Kina, er involvert i diskusjoner med Lulas finansminister, Fernando Haddad, om avtaler «spesielt om avgjørende mineraler, grønn hydrogen». Haddad, på hans side, erklærte i september i FNs generalforsamling PT-regjeringens intensjon om «å åpne opp nye muligheter for Brasil og USA til å komme nærmere med gjensidige vinninger», og gikk inn for å tilslutte seg inflasjonsreduksjonsloven, det amerikanske lovforslaget for å oppmuntre til «grønn økonomi». Han insisterer at den såkalte «økologiske transformasjonen» representerer «den store muligheten Brasil har til å reindustrialisere seg».

Der de avslører den reaksjonære karakteren av PTs perspektiv om å «re-industrialisere» Brasil, har regjeringsrepresentanter og akademikere tilknyttet partiet i økende grad tatt til orde for å gjøre industripolitikken til Getúlio Vargas’ korporativistiske diktatur fra den andre verdenskrigen til en rollemodell for nåtiden. Da USA gikk inn i krigen etablerte landet avtaler med Brasil for strategiske råvarer som gummi, jernmalm og mangan. Vargas aksepterte i 1942 installasjonen av en amerikansk flybase i Rio Grande do Norte i bytte mot finansieringen av Det nasjonale stålselskapet (CSN), som i andre halvdel av 1900-tallet understøttet utviklingen av brasiliansk industri.

Bak de hyklerske og bankerotte påstandene om at økt integrasjon med Washingtons såkalte «økologiske overgang» og utnyttelsen av avgjørende mineraler representerer et perspektiv for reverseringen av Brasils historiske deindustrialisering, manifesterer PT og partiets pseudo-venstre-satellitter deres orientering mot imperialismen og mulighetene generert for brasiliansk kapitalisme av pådriveren til verdenskrig.

Resultatet av den to-hundre-år-lange historiske prosessen med framveksten og nedgangen av amerikansk imperialisme vil ikke bli en «mer rettferdig, harmonisk og balansert internasjonal orden», som hevdet av Vieira, men eksplosjonen av militarisme som truer Sør-Amerika og verden med en nukleær katastrofe. Den eneste progressive responsen på denne trusselen er utviklingen av en revolusjonær bevegelse av den internasjonale arbeiderklassen for sosialisme.