Den følgende talen ble holdt av Tomas Castanheira, et ledende medlem av Socialist Equality Group (Brasil), på Det internasjonale maidag-nettstevnet 2024, avholdt lørdag 4. mai.

Vi holder denne maidag-arrangementet ved et vendepunkt i verdens politiske krise. Det imperialistiske borgerskapet har stupt fullt ut i krigens malstrøm og drar hele verden med seg inn i katastrofe.

USA-NATO-krigen mot Russland i Ukraina, som går inn i sitt tredje år, og Israels genocidale krig i Gaza er episentre for en akselererende verdenskrig. Imperialistmaktene er fast bestemt på å forlenge disse konfliktene, utvide deres geografiske grenser og på ubestemt tid fôre dem med våpen og menneskeliv.

USA har nettopp godkjent et nytt krigsbudsjett for å utnytte sin samtidige konfrontasjon mot Russland, Iran og Kina. Tyskland, Japan og de andre maktene som utkjempet den andre verdenskrig gjenoppbygger deres krigsmaskiner. Denne vanvittige bevegelsen er ledsaget av landene som de siste tiårene har framkommet som globale krefter.

Aldri før har menneskeheten vært så truet av nukleær utslettelse.

Utviklingen av denne verdenskrigen har umiddelbare og eksplosive konsekvenser i Latin-Amerika. For to år siden, på ICFIs maidag-stevne i 2022, som var dedikert til å formulere en strategi for å bekjempe imperialistkrigen, erklærte vi: «En ny verdenskrig vil nødvendigvis sette Latin-Amerika på konfliktkartet i en skala som ikke kan sammenlignes med de to foregående krigene.»

Denne forutsigelsen har nådd en enorm grad av konkretisering. Konturene av krigskartet i Latin-Amerika tegnes allerede. Ei rekke hendelser den siste måneden har markert et kvalitativt sprang i USAs offensiv mot Kina, Russland og Iran på søramerikansk territorium.

Denne militaristiske eskaleringen ble kunngjort av general Laura Richardson, sjef for den amerikanske sørkommandoen, i en provovserende tale til den amerikanske Kongressen i mars. Richardson advarte for at Russland, og spesielt Kina, «gjør krav på rikelig med mat, vann og avgjørende jordmineraler» som finnes i Latin-Amerika, og hun gjorde det klart at dette representerer en utålelig utfordring for Washington.

For amerikansk imperialisme er de strategiske ressursene i denne regionen, historisk ansett som «Amerikas bakgård», med rette deres. Kampen for disse livsviktige interessene til den råtnende amerikansk kapitalismen rettferdiggjøres av stadig mer hysterisk propaganda mot den «ondsinnede agendaen» til Washingtons «strategiske konkurrenter». Fredelige operasjoner, slike som Kinas bygging av ei kommersiell havn i Peru, blir uredelig presentert som forkledte militære manøvrer.

Richardson foretok i begynnelsen av april et avgjørende besøk til Ushuaia, i det sørlige Argentina, der Argentinas fascistpresident Javier Milei annonserte byggingen av en felles marinebase med USA.

Dette geografiske punktet i Sør-Atlanteren regnes som et «globalt strategisk chokepoint». Ved siden av Panamakanalen er det en nødvendig skipslei for å frakte tonnevis med varer fra Sør-Amerika til Asia.

Forut for besøket til Argentina holdt Richardson en tale til den amerikanske Kongressen der hun oppfordret til en offensiv mot Kinas (og også Russlands) «ondsinnede agenda» i Latin-Amerika.

Samtidig innviet den argentinske marinen et felles patruljeprogram med Den amerikanske kystvakten av argentinske hav, angivelig innrettet på å kontre tilstedeværelsen av fordekte kinesiske fiskefartøy som angivelig truer den regionale sikkerheten. Washington har sendt destroyeren USCGC James for dette formålet, som kan føre til direkte konfrontasjoner mellom de amerikanske væpnede styrker og sivile kinesiske fartøyer.

Den brå vendingen av Argentinas utenrikspolitikk i retning Washington og deres krigsmål er ikke bare et politisk valg av Mileis fascistiske regime. Det er basert på grunnleggende objektive relasjoner mellom latinamerikansk nasjonal kapitalisme og imperialismen.

I Brasil, regjert av Lula fra det angivelig venstreorienterte Arbeiderpartiet (PT), gjenspeiler militæret i tiltakende grad den krigerske pro-imperialist-retorikken. Støttet av Lula-regjeringen har de væpnede styrkene systematisk bombardert den brasilianske befolkningen med en kampanje for å tidoble landets militærbudsjett.

I likhet med Milei-regjeringens beskyldninger har kommandanten for den brasilianske marinen kommet med gjentatte offentlige advarsler om «tilstedeværelsen av utenfra-regionale makter i Brasils strategiske omgivelser,» der han har referert til kinesiske skip. Og han har insistert på nødvendigheten av å «bygge en forsvarsmentalitet» i den brasilianske befolkningen, det vil si, å forberede den på krig.

I denne konteksten annonserte USA utplasseringen av det nukleærdrevne hangarskipet USS George Washington for felles militærøvelser med søramerikanske land, bare timer etter Richardsons besøk i Argentina den 4. april.

Militært personell fra Argentina, Brasil, Chile, Colombia, Paraguay, Ecuador og Peru, og fra NATO-land, vil om bord bli instruert av professorer fra US War College.

Hangarskipet skal symbolsk ligge for anker i Brasil, Peru og Chile, som i likhet med Argentina utgjør det såkalte Litium-triangelet. Denne regionen er hjemsted for 60 prosent av de kjente forekomstene av mineralet, som er avgjørende for å produsere elektriske kjøretøy og state-of-the-art våpen.

Den tredje spissen av trekanten, Bolivia, som har de største litiumforekomstene på planeten, er utenfor øvelsene. Landet som regjeres av Luis Arce, fra partiet Movimiento al Socialismo (MAS), har signert kontrakter med kinesiske og russiske konsortier for i den kommende perioden å bygge opp under utvinningen av dette strategiske mineralet.

Eksplosive geopolitiske bevegelser utvikler seg raskt på disse stedene. Forestående direkte militære konfrontasjoner i regionen kom nylig i forgrunnen, med Venezuelas Nicolás Maduros krav på den oljerike Essequibo-regionen, som nå tilhører Guyana.

Det borgerlig-nasjonalistiske regimet til Chavista-en Maduro, støttet av landets enorme oljereserver, har strategiske kommersielle og militære relasjoner med Kina, Russland og Iran, som det bruker for å motvirke tyngden av imperialistpress.

Maduros krav på Essequibo provoserte fram en forent offensiv respons fra imperialistmaktene. For å bekrefte grunnlaget for sin gamle kolonialistiske politikk sendte Storbritannia krigsskip til regionen for å dempe ned Maduro.

Lula-regjeringen, som fungerer som en regional mekler for imperialismen, en rolle den spiller mer og mer åpent, har sendt militære styrker til Brasils grenser med Venezuela.

Den historiske opptegningen av grensene til Venezuela og Guyana var basert på traktater overvåket av imperialismen, som i deres karakter er urettferdige. Dusinvis av andre grenser over Latin-Amerika har blitt definert på lignende måte og vil kunne bli regionale tennpunkter for krig.

Men omfordelingen av disse territoriene av borgerlig-nasjonalistiske regimer som Maduros – i likhet med Putins invasjon av Ukraina – er ute av stand til å anta den minste demokratiske eller progressive karakter.

Problemene som konfronterer menneskeheten – sosial ulikhet, utbruddet av krig, pandemier og naturkatastrofer – er direkte forankret i inkompatibiliteten mellom en verden inndelt i nasjonalstater og økonomiens globalt integrerte karakter, og det sosiale liv i det 21. århundre.

Da de kom til makten ved begynnelsen av århundret forsvarte Lula, Chavez og de andre regjeringene av den såkalte Rosa-bølga muligheten for regional økonomisk og sosial utvikling gjennom den borgerlige Latin-amerikanske union, i harmoni med imperialismen.

Disse reaksjonære illusjonene har definitivt kollapset. Sammen med dem har illusjonene blitt avslørt om en ny multipolar orden som skulle erstatte en amerikansk imperialisme i krise.

Lula, valgt av det internasjonale pseudo-venstre som en sentral hovedperson i dette politiske perspektivet, er et paradigme av dets reaksjonære karakter. Der han hyklersk fordømmer genocidet i Gaza søker Lula desperat støtte fra imperialistmaktene, og promoterer som forkjempere for demokrati og fred personer som «Genocide Joe» Biden og Emmanuel Macrón, som tar til orde for å sende NATO-tropper inn i Ukraina.

I de imperialistiske og tilbakestående landene er det ikke noe mulig alternativ for arbeiderklassen innen den borgerlige nasjonalstaten og dens politiske systemer. Under innvirkningen av kapitalismens krise og krigen rykker styringsklassene i Latin-Amerika – fra fascistpartiene og de militære kamarillaene som har oppstått i sentrum av politikken i alle deres land, til de gamle representantene for det offisielle «venstre» – alle fram mot arbeiderklassen over hele regionen.

De latinamerikanske massenes universelle erfaring er en av økende utarming og ødeleggelse av arbeidsplasser. Demonteringen av de mest grunnleggende sosiale strukturene fører til ødeleggende epidemier av denguefeber og andre sykdommer, så vel som analfabetisme.

Men, mens overflata av det politiske livet, dominert av borgerskapet, er en av økende reaksjon, lenger nede forflytter arbeiderklassen seg politisk til venstre, i retning sosialistisk revolusjon.

Dette er tilfellet selv i land der ytre høyre-regjeringer nylig har blitt valgt. Framveksten av Milei i Argentina, resultatet av peronismens dype diskreditering etter år med kapitalisttilpasninger, har blitt ledsaget av en eksplosiv bevegelse av streiker og protester, som fortsetter med uforminsket styrke.

Det fundamentale politiske spørsmålet er et av politisk lederskap. Ikke i noe land er det mulig å ta et politisk skritt framover uten å mobilisere arbeiderklassen på grunnlag av en direkte internasjonalistisk strategi og praksis.

I Brasil og i alle landene i Latin-Amerika oppfordrer vi unge mennesker og arbeidere til å bygge Socialist Equality Parties, basert på programmet og den internasjonale ledelsen av Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale (ICFI).

Det er ingen tid å miste.