Titusenvis av streikende arbeidere og studenter masjerte den 12. juni i sentrum av Buenos Aires og samlet seg på Kongressplassen for å protestere mot ei lovpakke med historiske angrep på arbeiderklassen, som mot midnatt til slutt ble vedtatt av Senatet.

Der de nærmet seg Kongress-torget ropte demonstrantene: «Spark dem ut, alle av dem! La ingen bli igjen!» med henvisning til den fascistiske Javier Milei-administrasjonen og den lovgivende forsamlingen. Dette slagordet ble gjort berømt under arbeideroppstanden i 2001 som tvang fram daværende president Fernando De La Rúas fratredelse, og i løpet av noen få uker også fikk fire andre utnevnte etterfølgere til å trekke seg.

Justisminister Patricia Bullrich sendte ut kontingenter av det føderale politiet for å undertrykke protestene og hevdet at demonstrantene var et «moderne coup d’état»-forsøk mot Milei-regjeringen. Det føderale politiet blokkerte de marsjerende og angrep dem med pepperspray, vannkanoner og gummikuler. I Buenos Aires ble dusinvis av marsjerende arrestert. Mange ble såret og trengte sykehusbehandling, deriblant fem medlemmer av Deputertekammeret som hadde tilsluttet seg protesten.

Bullrich hevdet at demonstrantene angrep politiet med steiner og molotovcocktails. Hun beskyldte demonstrantene for å ha satt fyr på en fjernsynsnyhetsbil og en annen bil. Hun oppfordret til tiltaler for oppvigleri mot de arresterte. Hun beskylte åpenlyst tilhengerne av peronistene, fagforeningene og pseudo-venstre-partiene for å være «voldsprovokatører som snakket om å styrte regjeringen fordi de ikke liker det denne regjeringen gjør».

Ledere av protesten klandret politiets agent provocateurs for spredte hendelser. Opposisjonsparlamentarikeren Cecilia Moreau (Unionen for fedrelandets koalisjon) beskrev dette som en av de verste handlingene av undertrykking på 40 år.

Da nyheten om undertrykkingen spredte seg brøyt det ut protester i Buenos Aires’ arbeiderklassenabolag, der folk banket på gryter og panner og fordømte regjeringen.

Milei gratulerte Bullrich for hennes militaristiske respons, og sa: «Presidentens kontor gratulerer sikkerhetsstyrkene for deres utmerkede prestasjoner med å undertrykke terroristgruppene, som forsøkte et kupp med stokker, steiner og til og med granater.»

Den kvelden, under et forum med Cato Institute før han reiste til G7-toppmøtet i Italia samme kveld, beskyldte Milei forebyggende demonstrantene for potensielle dødsfall av undertrykkingen.

«Ikke se bort fra at de vil bruke taktikken med å kaste døde mennesker ut på gatene, plyndre – noe journalistene promoterer i deres områder,» sa han.

Dette er den samme propagandaen som ble anvedt av det USA-støttede fascistdiktaturet fra 1976 til 1983, som massakrerte titusenvis av venstreorienterte arbeidere, ungdommer og intellektuelle mens det svertet dem som «terrorister».

Inne i det lovgivende hovedkvarteret diskuterte Senatet den såkalte «Ley de Bases» eller «et vidtrekkende lovforslag», som inneholder mer enn 200 kontrareformer, deriblant innstrammingstiltak, pro-markedstiltak, privatiseringer og angrep på arbeideres arbeidslivslover og demokratiske rettigheter. Etter omfattende debatt ble Ley de Bases med nød og neppe halt gjennom i Senatet med få endringer, og kun takket være den avgjørende stemmen til visepresident Victoria Villaruel.

Villaruel, en åpen tilhenger av militærfascistdiktaturet, erklærte kynisk at hun ga sin ja-stemme på vegne av dem som «lider» og forlater landet.

Mileis parti Libertad Avanza [Fram for frihet] har syv av Sentates 72 seter; og trengte derfor stemmene fra andre partier, deriblant peronistiske lovgivere, i tillegg til støtte fra fagforeningsapparatet, for å undertrykke opposisjonen.

Fagforbundene CGT, Confederación General del Trabajo de la República Argentina, og CTA, Central de Trabajadores de la Argentina Autónoma, nektet å kalle ut arbeidslivsaksjoner den 12. juni eller til å mobilisere deres medlemmer til demonstrasjonene. Fagforeningene for matoljearbeidere stengte ned deres streik som respons på en rettskjennelse, etter at arbeiderne stemte for en fristløs nasjonal streik mot lovforslaget. Fagforeningsapparatet begrenser deres rolle til å forhandle med Milei.

Blant de mest kontroversielle tiltakene i lovforslaget er et system med subsidier til big business kalt «Regler for å insentivere store investeringer» (RIGI), som inkluderer en reduksjon på 10 prosent i selskapsbeskatning for svært store selskaper. RIGI gjelder investeringer på over US $ 200 millioner, spesielt innen landbruk, skogbruk, gruvedrift, fossile brensler, energi og teknologi. Systemet fritar big business fra å betale toll for å importere maskineri og kapitalvarer, og fra beskatning av eksportinntekter. Ley de Bases baner også veien for privatisering av ei rekke statseide selskaper.

Tiltakene som Senatet fjernet inkluderte gjeninnføring av inntektsskatter, og elimineringen av statlige subsidier til de svært fattige [et tiltak Deputertekammeret hadde lagt til det opprinnelige forslaget]. Lovforslaget går nå tilbake til det lavere kammeret, Deputertekammeret, for endelig avstemming om endringstilleggene.

Avstemmingen den 12. juni ble møtt med godkjenning fra Det internasjonale pengefondet (IMF), som signerte dets nyligste låneutbetaling til Milei-administrasjonen og muligens også bidro til å forhandle med Kina om fornyelsen av en nylig kansellert gjeldsbytteavtale, framforhandlet under den forrige administrasjonen, som vil tilgjengeliggjøre $ 6,5 milliarder i stand-by-kreditt til den søramerikanske nasjonen.

Wall Street ga tommelen opp til vedtaket av Ley de Bases. Initielt gikk relevante aksje- og obligasjonskurser opp. Bloomberg sitert fra en uttalelse fra Bank of America som pekte på vedtaket av denne lovgivningen som bevis på at «dialog» er mulig mellom Milei og hans politiske opposisjon i den lovgivende forsamlingen.

Ikke bare ser styringsklassen og amerikansk imperialisme vedtaket av denne antiarbeiderklasselovgivningen og RIGI som positivt; de er også oppmuntret av Milei-administrasjonens fascistiske angrep på protesterende arbeidere, kombinert med undertrykkingen av venstreorienterte grupper.

I løpet av hans seks måneder i jobben har Milei-administrasjonen holdt matforsyninger unna matbanker, som er essensielle for fattigdomsrammede familier, devaluert valutaen som fører til dramatisk inflasjon, sparket tusenvis av arbeidere, gjentatte ganger undertrykt protester fra offentlig ansatte, lærere, helsetjenestearbeidere og studenter, raidet hjem og hovedkvarterer til venstreorienterte grupper samtidig som den har etablerte forbindelser med fascistiske politikere over hele verden, deriblant USAs tidligere president Donald Trump, Israels statsminister Benjamin Netanyahu og Italias statsminister Georgia Meloni.

Alle disse hendelsene avslører en administrasjon som er besatt av å ødelegge demokratiske rettigheter og åpent marsjerer til diktatur mot arbeiderklassen.