Franske mediekanaler rapporterte onsdag at president Emmanuel Macron vil kunne påberope seg konstitusjonens Artikkel 16 for å suspendere parlamentet og påta seg nødssituasjonsfullmakter. Dette avslører skarpt kritiske anliggender reist for arbeidere av Ukraina-krigen og de hastige nyvalgene i Storbritannia og Frankrike: Trusselen om autoritært styre kommer ikke bare fra ytre høyre-krefter som Frankrikes Nasjonal samling, Rassemblement national (RN). Det kapitalistiske etablissementets partier, desperate etter å eskalere krig med Russland og klassekrig hjemme, diskuterer også en vending til diktatur.

Arbeidere kan ikke bekjempe disse truslene dersom de er underordnet sosialdemokratiske og pseudo-venstre-krefter som Den nye folkefronten i Frankrike, Nouveau Front populaire (NFP), som støtter krig med Russland. Macrons trussel om å suspendere parlamentet avslører Den nye folkefrontens løfte om å slåss mot Macron og RN ved valgurnene, ved å vinne et parlamentarisk flertall og danne en ny kapitalistregjering, som tom og bankerott.

Artikkel 16 i Frankrikes konstitusjon, om presidenten skulle påberoper seg den, innvilger ham fristløse «nødssituasjonsfullmakter» til å suspendere parlamentet og styre uten kontroll. Denne artikkelen sier:

Dersom Republikkens institusjoner, Nasjonens uavhengighet, dens territoriale integritet eller respekten for dens internasjonale forpliktelser er alvorlig truet, og den normale funksjonen til konstitusjonelle myndigheter blir forpurret, treffer Republikkens President de tiltak som disse omstendighetene krever, konsulterer offisielt statsministeren, presidentene i parlamentets kamre og Det konstitusjonelle rådet. Han informerer Nasjonen i en melding.

Ingen begrunnelse har blitt utgitt offentlig om hvorfor Macron ville påberope seg denne artikkelen. Radiokanalen Europe1 sier at han frykter «utskeielser» i protester etter 7. juli-valget, mens ytre høyre-kanalen CNews sier det kan bli nødvendig «dersom ingen partier oppnår et [parlamentarisk] flertall etter valgene». Uansett begrunnelsen, det å påberope seg artikkel 16 ville være et konstitusjonsstridig bud fra Macron for å bli diktator ved bankenes guddommelige rett.

Det avgjørende anliggendet i Macrons hastige nyvalg, i likhet med Storbritannias statsminister Rishi Sunaks utlysing av hastige nyvalg i Storbritannia den 4. juli, er NATOs krig mot Russland. Disse valgene har som siktemål å gjennomføre en ytre høyre-omstrukturering av offisiell politikk før NATO-toppmøtet i Washington den 9. juli, som vil godkjenne en massiv eskalering av krigen.

NATO-maktenes styringsklasser vet at det er overveldende folkelig motstand mot deres konspirasjoner, framfor alt i arbeiderklassen. En rundspørring utført av Eurasia Group den 9. juni fant at 94 prosent av amerikanerne og 88 prosent av vesteuropeerne vil at NATO skal forhandle med Russland om fred i Ukraina.

Men NATO er fast bestemt på å gå videre med alliansens uttalte krigsplaner for Russlands «strategisk nederlag», som del av en breiere strategi for verdenserobring. NATO-planleggere har som siktemål å tvinge fram regimeskifte i Moskva, plyndre Russlands olje og strategiske mineraler, tvinge Russland til å trekke tilbake sin militærstøtte fra Syria og andre land som er målrettet av NATO, og i siste instans bruke Russland som base for en nykolonial krig mot Kina. Macrons konspirering for diktatur er en advarsel: Kapitalistklassen har ikke til hensikt å la demokrati eller arbeiderne stå i veien for dens globale krigsagenda.

Arbeidere kan ikke stoppe krigen ved å stemme på Den nye folkefronten (NFP), alliansen av big business-Sosialispartiet, Parti socialiste (PS), det stalinistiske Franske kommunistpartiet, Parti communiste français (PCF), og De grønne, Verts, som det ble oppfordret til av representanter fra Jean-Luc Mélenchons parti Ukuelige Frankrike, La France insoumise (LFI). Den nye folkefronten (NFP) er en fullverdig deltaker i den høyreorienterte omorganiseringen av det politiske etablissementet som styringsklassen forsøker å gjennomføre via de hastige nyvalgene.

Den nye folkefronten (NFP) er ikke Folkefronten fra 1934 til 1938, Front populaire (FP), som brakte sammen arbeideres massepartier, Sosialistpartiet - Fransk seksjon av arbeidernes internasjonale, Parti socialiste - Section française de l'Internationale ouvrière (SFIO), og det stalinistiske Kommunistpartiet (PC), med det borgerlig-liberale Det Radikale partiet, Parti radical (PR).

Trotskij advarte mot denne alliansens kontrarevolusjonære rolle, som bandt arbeiderne til borgerlig liberalisme. Den underordnet massene av arbeidere i SFIO og PC til korrupte klikker i Det radikale partiet (PR), ledet av figurer som Edouard Herriot og Edouard Daladier. Etter å ha solgt ut den franske generalstreiken i 1936 og blokkert arbeidernes kamp om statsmakt og sosialisme, kollapset Folkefronten og banet vei for styringselitens kollaborering med nazismen i 1940.

Trotskister kunne imidlertid for en tid gå inn i SFIO og arbeide blant SFIO-medlemmer på grunnplanet, til tross for lederskapets bitre fiendtlighet. Arbeiderpartiene i Folkefronten (FP) gjennomførte faktisk politikk utenkelig for dagens Nye folkefront (NFP). Arbeidermilitsen Alltid beredt til å tjene (TPPS) ble etablert for å bekjempe angrep på arbeiderbevegelsen fra fascistgrupper som Cagoule, og det ble foreslått vesentlige sosiale reformer, bl.a. 8-timersdagen og betalte ferier.

Den nye folkefronten (NFP) bringer Sosialistpartiet (PS), som siden grunnleggelsen i 1971 har vært et gjennomgående borgerlig parti for fransk imperialisme, sammen med partier for den velstående middelklassen. Disse inkluderer PCF-byråkratiet, som i løpet av tiårene siden den stalinistiske oppløsingen av Sovjetunionen i 1991 har mistet sin base i arbeiderklassen, og det «populistiske» partiet Ukuelige Frankrike (LFI). Den nye folkefronten foreslår ingen vesentlige sosiale reformer og signaliserer aggressivt sin støtte for NATOs krig med Russland.

Dens valgprogram krever «levering av relevante våpen» og «utsendingen av fredsbevarende styrker» til Ukraina «for å nedkjempe [den russiske presidenten] Vladimir Putins angrepskrig».

Der Mélenchon erklærer hans ønske om å «kaste våre forskjeller på elva» og forsone seg med pro-innstramming-partiet PS, oppfordrer representanter for Den nye folkefronten til en massiv økning av militærutleggene, som bare kan finansieres av dype angrep på lønninger og sosiale programmer. Spurt om hans politikk overfor Russland sa LFI-representanten François Ruffin, som lanserte den første appellen for å danne Den nye folkefronten:

La den starte, helt enkelt, med å bygge vår krigsindustri. Europa må gjenvinne sin suverenitet for våpen, kanoner, krigsfly, hele spekteret av våpen, materialer og teknologi, kontinentet kan ikke lenger være avhengig av amerikanerne. Og den må innvilge seg midlene til å kunne gjøre det. … For krigsinnsatsen må vi ha et våkent øye på nasjonens enhet.

Ruffins oppfordring om å håndheve nasjonal enhet for å avlede ressurser til krigsmaskina er gjennomgående reaksjonær. Den avslører også hvorfor LFI i fjor støttet fagforeningsbyråkratienes utsalg av de eksplosive protestene og massestreikene mot Macrons pensjonskutt. Disse nedskjæringene tok titalls milliarder euro fra pensjonistene for å finansiere Macrons rekordhøye økning av militærbudsjettet, en politikk Ruffin støtter.

Fagforeningsbyråkratiene som støtter Folkefronten utgjør ingen hindring for et skifte langt til høyre av den offisielle politikken. Da bekymrede BFM-TV-journalister spurte om det ville bryte ut en generalstreik dersom RN kommer til makten den 7. juli, ble de beroliget av Sophie Binet, sekretær for fagforbundet Confédération générale du travail (CGT): «CGT, i hele dens 130-årige historie, har aldri kalt for en generalstreik. … Jeg kan ikke fortelle dere hva vi vil gjøre den 8. juli, vi vil komme sammen og treffe den mest mulig kollektive beslutningen.»

NATO-eskalering mot Russland vil provosere fram en eksplosiv opposisjon. Men disse begivenhetene er en presserende advarsel: En bevegelse mot krig og diktatur kan bare bygges nedenfra, der den mobiliserer grunnplanets arbeidere uavhengig av, og imot byråkratiene.

Midt i verdenskapitalismens dødelige krise kreves det framfor alt byggingen av Parti de l'égalité socialiste (PES), den franske seksjonen av Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale (ICFI), som den trotskistiske opposisjonen mot Den nye folkefronten. Akkurat som det ikke kan være noen sosialisme uten demokrati, vil det ikke være noe demokrati uten arbeidernes kamp for sosialisme i Frankrike og internasjonalt.