Masseprotester brøt ut i onsdag mot president William Rutos drakoniske 2024-finanslov, innført etter ordre fra Det internasjonale pengefondet (IMF). Lovforslaget foreslår en ny runde med skatteøkninger og avgifter som vil øke prisene på basisvarer.

I Nairobi, hovedstaden, fant protester sted for tredje dag på rad, med demonstranter som ropte «Ruto må gå». Antiopprørspoliti avfyrte tåregass og brukte vannkanoner for å spre titusener, mange unge som protesterte for første gang, og samlet seg fredelig nært Nasjonalforsamlingen. Det skal ha blitt brukt skarp ammunisjon.

Demonstranter forsøkte å få tilgang til parlamentet og ble mobilisert gjennom sosialmedier som Instagram, Tik Tok og X/Twitter under emneknaggene #OccupyParliament og #RejectFinanceBill2024.

Titusener demonstrerte over hele landet, på tvers av stammeskillene som den kenyanske styringsklassen systematisk dyrker. Dette inkluderte Kisumu, landets tredje største by og en bastion for opposisjonen; Nanyuki, hvor den største britiske militærbasen i Øst-Afrika ligger; og Mombasa, kystbyen som er Øst-Afrikas hovedhavn. I Eldoret, en viktig bastion for Ruto, gikk hundrevis av unge mennesker ut i gatene og ødela Rutos trillebårsymbol for hans parti United Democratic Alliance.

Protester fant også sted i Lodwar, Kakamega, Kisii, Nakuru, Edloret, Nyeri, Meru og Kilifi.

Forslaget for en finanslov er et brutalt angrep på arbeiderklassen og landsbygdmassen, som allerede lider av skyhøye levekostnader som er forverret siden Covid-19-pandemien og NATO-krigen mot Russland i Ukraina. Den blir tvungent pålagt av en styringselite som tjener som nikkedukker for IMF. I april 2021 inngikk Kenya en avtale med IMF på $ 3,6 milliarder i bytte mot brutale innstramminger.

Ifølge en nylig undersøkelse utført av Infotrak motsetter 87 prosent av kenyanerne seg Rutos forslag for en finanslov. Den inkluderer heving av veivedlikeholdsavgiften, som vil føre til en økning av kostnadene for drivstoff og transport, og økning av importdeklarasjonsavgiften fra 2,5 til 3,5 prosent, som vil føre til høyere priser på importerte varer. Ruto-regjeringen håper å hente inn $ 2,7 milliarder, det største beløpet av ekstra statsinntekter hentet ut av arbeiderklassen og landsbygdmassene i Kenyas finanslovers historie.

Masseraseri har tvunget regjeringen til å trekke tilbake noen av de mest upopulære tiltakene, deriblant merverdiavgiften på 16 prosent på brød, innføring av en 2,5 prosent motorvognavgift, 25 prosent særavgift på matolje, en miljøavgift på produkter som anses som miljøskadelige – inkludert bleier, batterier, gummidekk, fjernsynsapparater og smarttelefoner – og en avgift på lokalt sammensatte motorsykler i et land med tre millioner boda-boda-sjåfører (motorsykkeltaxier).

Ruto har gjort det klart at han til tross for dette midlertidige tilbakeslaget vil fortsette å ilegge flere skatteøkninger og avgifter. Han er forpliktet til å øke skattene fra dagens 15 prosent til minst 20 prosent av BNP innen slutten av hans periode i 2027. Alternativer som diskuteres inkluderer ytterligere privatiseringer, kutt i helse- og utdanningsutleggene og trykking av penger for å stimulere inflasjon.

Torsdag ble finanslovforslaget vedtatt etter andre behandling i Nasjonalforsamlingen, med 204 stemmer mot 115. Lovforslaget går nå til komitéstadiet og en tredje behandling, før det sendes til Ruto for hans signering.

Ruto akkumulerte mesteparten av hans rikdom fra statssanksjonert korrupsjon, og startet hans politiske karriere for over tre tiår siden som en kjeltring for å terrorisere opposisjonen ansatt av den vestlig støttede diktatoren Daniel arap Moi. Han vant valget i august 2022 der han lovet en «nedenfra-og-opp»-økonomi og forsvar av «hustlers», det fattige flertallet av småsellere, mot «dynastiene», den velstående og politisk innflytelsesrike minoriteten som har regjert siden uavhengigheten for seks tiår siden.

Siden han ble valgt til president har Rutos regjering pålagt angrep som har inkludert en dobling av momsen på drivstoff fra 8 til 16 prosent; hevet skatter på mat, mobile pengeoverføringer, digitalt innhold og lønninger; økt trygde- og helseforsikringsavgiftene; og kuttet offentlig sysselsetting, så vel som å ta en avgift fra arbeidere i formell ansettelse for å finansiere «rimelige» boliger – en ny korrupsjonsordning.

Ruto har forsvart disse tiltakene, og hevdet at «virkemidlet for å løse gjeldsbyrden er å betale skatter og bli uavhengig for å utvikle nasjonen med våre egne penger, og til og med komme til det punktet hvor vi i stedet for å ta opp lån kan låne ut til andre nasjoner. Det er det utviklingsforløpet vi ønsker å iverksette.»

Dette er en svindel. Skatteøkningene er det pundet kjøtt IMF krever, som har støttet forslaget til finansloven, og uttalte at «myndighetene har tatt avgjørende skritt mot finanspolitisk konsolidering».

Rutos underdanighet til imperialismen ble stilt fullt til skue i Washington i forrige måned der han krøyp for USAs president Joe Biden, for å stille Kenya til dens tjeneste. Biden benevnte Kenya som en viktig ikke-NATO-alliert, den første i Afrika sør for Sahara, som vil tillate Nairobi å handle amerikanske militærteknologier og våpen i bytte mot å tilby kenyanske tropper som amerikansk imperialismes fotsoldater. Kenya sender allerede USA-trente antiterrorpolitienheter til Haiti, finansiert av Washington med $ 300 millioner, som har som oppgave å terrorisere befolkningen og forhindre flyktningestrømmer til USA og Canada.

Protestene de siste dagene synes stort sett å ha vært spontane, organisert gjennom sosialmedier. Ingen større partier har støttet dem. Dette gjenspeiler en utbredt offentlig fiendtlighet til alle de store partiene.

Symbolfigurer inkluderer antikorrupsjonsaktivisten Boniface Mwangi, som har promotert det bankerotte perspektivet å begjære parlamentsmedlemmer og styrke millionæren Raila Odinga, opposisjonslederen for Koalisjonen ett Kenya, Azimio la Umoja.

Som forsvar for at Odinga ikke har deltatt i demonstrasjonene, sa Mwangi: «Raila er også gammel. Dette har han gjort i over 40 år. Vi burde skamme oss over å kreve mer av Raila. Han har gitt hans beste. Dersom Opposisjonen har sviktet oss, er det fordi demonstrantene ikke har noen leder.»

Odinga samlet i fjor til massemotstand mot Ruto, og kalte periodisk for protester som en måte å avvæpne motstanden mot 2023-finansloven. Odinga, der han artikulerte interessene til den 0,1 prosenten av den kenyanske befolkningen (8 300 personer) som ifølge Oxfam besitter mer formue enn de nederste 99,9 prosentene (mer enn 48 millioner), var skrekkslagen av de utviklende arbeiderklassekampene, spesielt fra statsansatte, og avbrøyt dem.

«Det er bedre når det er kjente mennesker, som Sifuna og Raila [Odinga], som leder disse demonstrasjonene. Den dagen kenyanere tar på seg denne saken selv, vil det ikke være noen å kalle til forhandlingsbordet,» sa Edwin Sifuna, generalsekretær for Odingas parti, på høyden av fjorårets protester.

Rutos brutale politiundertrykking etterlot over 75 personer drept og hundrevis skadet, hovedsakelig av skarp ammunisjon.

Nå har opposisjonen tatt avstand fra protestene, selv om Odinga og noen seniormedlemmer har laget tweets til støtte.

Francis Atwoli, generalsekretæren i det største fagforbundet, Central Organization of Trade Unions (COTU), bestående av 36 fagforeninger som representerer mer enn 1,5 millioner arbeidere, har åpent støttet finansloven. Han sa kynisk at «folk blir skattlagt overalt, og dersom vi betaler skatt og pengene brukes riktig, vil vi unngå anliggendet å måtte låne penger. Det å låne penger gjør det veldig vanskelig for ethvert land å vokse.»

Atwoli har angrepet de fagforeningene innen hans paraplyorganisasjon som har opponert mot finansloven. Disse inkluderer blant andre fagforeninger i undervisnings- og helsevesenet – Kenya National Union of Teachers, Kenya University Staff Union, University Academic Staff Union, Kenya Medical Practitioners and Dentist Union, Kenya National Union of Nurses, Kenya Union of Clinical Officers og Kenya Union of Journalists.

Disse fagforeningene, som representerer millioner av arbeidere, har imidlertid nektet å kalle ut streiker for å stoppe lovforslaget fra å vedtas. I løpet av de siste årene har de jobbet for å isolere og slite ned streiker og opposisjon, slik at Ruto og hans forgjenger Uhuru Kenyatta har kunnet kutte lønninger og rettigheter.

Det stalinistiske Communist Party of Kenya (CPK) og det morenoistiske Revolutionary Socialist League (RSL) reiser aldri nødvendigheten av et sosialistisk perspektiv. I stedet insisterer de på at dette er en nasjonal kamp for «suverenitet» og demokrati, og presenterer feilaktig finanslovforslaget som et kenyansk anliggende med liten tilknytning til masseopposisjonen som finner sted globalt mot innstramminger og krig.

CPK, med ledere som i fjor forlot partiet og støttet Ruto, forsøker å kanalisere opposisjonen til det eneste kravet om å fjerne Ruto, samtidig som de promoterer illusjoner om at han vil være lydhør overfor protestene. De erklærer: «Vi vil utøve maksimalt press for å lede alle nødvendige prosesser for å fjerne Ruto fra embetet, og stille ham til ansvar for hans pågående forbrytelser,» før de legger til: «Veien framover for president Ruto, om han våger å ta den, er klar: Han må lytte til folket, imøtekomme deres behov, og handle med ærlighet og integritet.»

RSL, som støtter USA-NATO-krigen mot Russland i Ukraina under banneret av en kamp mot «russisk imperialisme» til forsvar for «demokratiet», har ikke lagt ut noen artikler eller uttalelser på deres X/Twitter-konto eller nettsiden til deres internasjonale tilknytning, International Socialist League – bare noen få tweets.

Arbeidere står overfor en politisk kamp ikke bare mot Ruto-regjeringen, men hele det politiske etablissementet som forsvarer kapitalisme og støtter innstramminger og krig.

Lignende erfaringer gjøres i Pakistan, der motstanden har vokst mot den brutale innstrammingspolitikken til statsminister Shehbaz Sharifs militærstøttede Muslimsk liga. I Argentina holdes det daglige protester mot den IMF-støttede klassekrigspolitikken under den argentinske fascistiske presidenten Javier Milei. På Sri Lanka er det voksende motstand mot det IMF-dikerte lovforslaget om økonomisk transformasjon, to år etter at president Gotabhaya Rajapakse midt under masseprotester trakk seg og flyktet til Saudi-Arabia.

Ikke noe press kommer til å stoppe angrepene på levekårene. Det sentrale er ikke «flere protester», men kampen for et sosialistisk og internasjonalistisk perspektiv for å få slutt på kapitalistsystemet som setter profitt foran alt annet.

Arbeidere må samle de fattige i byene og på landsbygda og slåss for et sosialistisk perspektiv i enhet med deres motstykker internasjonalt. Ruto-regimet må erstattes med en arbeidernes regjering for å implementere sosialistisk politikk og avvise statsgjelda.