Den amerikanske Kongressens budsjettkontor, US Congressional Budget Office (CBO), utstedte denne uka en oppdatering av sin prognose for veksten av offentlig gjeld som ble utstedt i februar, som viste at gjeldsnivået, allerede karakterisert av finansdepartementet og andre som «uholdbart», stiger raskere enn det hadde forutsett bare for fire måneder siden.

Ifølge den siste rapporten vil statsgjelda stige fra dens nåværende nivå, raskt på vei mot $ 35 billioner, til $ 56 billioner i løpet av det neste tiåret.

CBO oppjusterte også anslaget for 2024-budsjettunderskuddet fra $ 1,6 billioner til $ 1,9 billioner – en økning på mer enn 20 prosent.

Som andel av BNP vil gjelda øke fra nesten 100 prosent i 2024 til 122 prosent om et tiår, som betyr at gjelda vokser langt raskere enn det reelle økonomiske volumet. Rentekostnadene for å betjene gjelda, som nå nærmer seg $ 1 billion, vil innen 2034 stige til $ 1,7 billioner.

Michael Peterson fra Peter G. Peterson Foundation, ei tankesmie som lenge har vært en forfekter for utleggskutt, bemerket til New York Times i en kommentar til de siste dataene, en av de umiddelbare årsakene til eskaleringen.

«De skadelige effektene av høyere rentenivåer som nærer høyere rentekostnader for en enorm gjeldsbelastning fortsetter, og fører til ytterligere låneopptak. Det er definisjonen for uholdbart,» sa han.

Som respons på den initielle rapporten i februar fortalte CBO-direktør Phillip Swagel til Financial Times at USAs statsgjeld var på et «enestående» utviklingsforløp og kunne føre til den typen krise som oppslukte det britiske finanssystemet i september-oktober 2022, da den kortvarige Tory-regjeringen til Liz Truss foreslo store skattekutt for de velstående og selskaper, som skulle finansieres med gjeld.

Han sa USA «ikke var der enda», men at obligasjonsmarkedene kunne «slå tilbake» slik de hadde gjort i Storbritannia. Den muligheten har bare økt i løpet av de tre månedene siden intervjuet.

Anliggendet om det økende underskuddet vil bli gjenstand for ei rekke konflikter i Kongressen i oppløpet til presidentvalget, der demokratene og republikanerne vil forsøke å skylde på hverandre for den forverrede situasjonen, samtidig som de er enige om det essensielle anliggendet – at arbeiderklassen må fås til å betale.

Den sentrale planken for den republikanske plattformen er at skattekuttene under Trump-administrasjonen i 2017, som massivt kom konserner og de velstående til gode, må forlenges utover deres planlagte utløpsdato i 2025.

Deres hovedargument – basert på den såkalte Laffer-kurva, angivelig først utarbeidet av Arthur Laffer i 1974 på baksiden av en restaurantserviett, sammen med daværende stabssjef i Det hvite hus Donald Rumsfeld og hans stedfortreder Dick Cheney – er at skattekuttene skulle generere økonomisk vekst og dermed betales av dem selv av at statens inntekter økte.

Den teorien ble diskreditert under Reagan-administrasjonen, da skattekutt produserte stigende underskudd, så vel som i den siste perioden.

CBO estimerte i 2018 at skattekuttene ville generere nok inntekter via økonomisk vekst til å dekke bare 20 prosent av kostnadene. Men i forrige måned sa CBO-direktør Swagel at økonomiske studier hadde vist at deres effekter var enda mindre.

Biden har allerede sagt han vil forlenge noen av skattekuttene, mens Trump har sagt han vil forlenge dem fullt ut, med kostnadene for statinntektene anslått til å bli $ 5 billioner i løpet av de ti neste årene.

Selv om det kan være forskjeller hva angår skattekutt, stort sett i utkantene, er det grunnleggende enighet om nødvendigheten av å angripe pensjonsytelser og helsetjenester.

Hele det politiske etablissementets posisjon ble utlagt av New York Times, som i vesentlig grad fungerer som et talerør for demokratene, i avisas artikkel om CBOs reviderte estimat.

Den sa de stigende kostnadene for Social Security og Medicare «fortsetter å veie tungt på nasjonens finanser, sammen med stigende rentenivåer, som har gjort det dyrere for den føderale regjeringen å låne enorme pengesummer.»

Og lengere ut, bare for å sikre at poenget ikke gikk tapt, sa artikkelen at «kampene over skatt og utlegg vil finne sted i en tid da landets finanspolitiske bakteppe blir stadig mer dystert. En aldrende befolkning fortsetter å tynge USAs alders- og pensjonsprogrammer, som står overfor langsiktige mangler som kan resultere i reduserte pensjonsytelser og medisinske rettigheter.»

Bemerkelsesverdig, der det gjenspeiler de to partienes enighet, var det ikke et ord i artikkelen om en av hovedårsakene til eskaleringen av underskuddet – økningen av amerikanske militærutlegg til rekordhøye nivåer.

Slik er den giftige tilstanden av det som går for å være offisiell politikk, anliggendet om underskuddet vil uten tvil bli overskygget av påstander om at immigranter, inkludert dem som er papirløse og blir kalt «illegale», på en eller annen måte trekker ned de amerikanske statsfinansene.

CBO-vurderingen viste løgna i den giftige påstanden, og viste at nye immigranter forventes å betale nesten $ 1 billion i skatt mer enn de forbruker av føderale myndigheters rettigheter.

Anliggendet av det amerikanske underskuddet er på ingen måte en innenlandsk bekymring. Det har vesentlige internasjonale konsekvenser, fordi den amerikanske dollaren, grunnlaget for det globale finanssystemet, er den nasjonale valutaen til det som i hovedsak er en bankerott imperialisttstat, der den gjennom krig forfølger sin pådriver for globalt hegemoni.

Stilt overfor det som utgjør ei eksistensiell krise vil den amerikanske staten søke å løse den ved en krig på to fronter: Mot arbeiderklassen hjemme, og gjennom intensiveringen av en allerede langt framskreden global krig – i Midtøsten, mot Russland, og mot det den anser å være sin viktigste rival, Kina.

På den finansielle fronten har den raske eskaleringen av USAs gjeld allerede ført til at alarmklokkene ringer.

Det internasjonale pengefondet (IMF) sa i sin Fiscal Monitor Report utgitt i april, at de massive amerikanske underskuddene hadde underbygd inflasjon og reist «betydelige risikoer» for den globale økonomien.

IMFs sjeføkonom Pierre-Olivier Gourinchas sa i hans presentasjon av pengefondets World Economic Outlook-rapport at, i tillegg til kortsiktige risikoer for den desinflasjonære prosessen, økte underskuddet «langsiktig finanspolitiske og finansielle stabilitetsrisikoer for den globale økonomien» og at «noe må gi etter».

Tilbake i februar, da CBO la ut sin vurdering av USAs budsjettposisjon, bemerket FT-skribent Chris Giles at på tvers av Europa og i USA opererte regjeringene deres budsjetter i en «fantasiverden», som om i et eventyr der noe magiske dukker opp, og alle lever lykkelig i alle deres dager.

Han påpekte at potensielle amerikanske låneopptak var rundt «50 prosent høyere enn det som ble foreslått av den tidligere britiske finansministeren Kwasi Kwarteng i hans ‹mini›-budsjett for 2022, som blåste det britiske obligasjonsmarkedet i været».

CBO-tallene var bekymringsfulle nok om de ble tatt for pålydende, men det kunne de ikke fordi de hadde vært «vedvarende for optimistiske de siste årene», der deres anslag var basert på eksisterende amerikansk politikk, inkludert den usannsynlige antakelsen at Trump-skattekuttene ville utløpe ved slutten av 2025.

«Men kanskje den største fantasien av dem alle», konkluderte han, «er forventningen at noe vil skje for å løse uholdbare budsjetter uten ei krise. Det er langt større sannsynlighet for at vi fortsetter å rote videre, og late som at ting er nesten OK inntil noe sprekker. Problemet er at finanssystemet vil bryte sammen og det vil ikke bli noen lykkelig slutt.»