USA kan være på vei mot ei krise i landets obligasjonsmarked, og gjenskape det som rammet Storbritannia i september 2022 da finansmarkedene gikk i ustablititet etter at den kortvarige Liz Truss Tory-regjeringen foreslo store skattekutt finansiert av en økning av statsgjelda.
Krisa i Storbritannia, som krevde intervensjon fra Bank of England, hadde sine egne særegenheter knyttet til pensjonsfonds operasjoner. Men det kan godt ha vært en forsmak på ei langt større krise som kan oppsluke det amerikanske finanssystemet.
Dette scenarioet ble skissert av Phillip Swagel, direktøren for Kongressens budsjettkontor, Congressional Budget Office (CBO), i et intervju med Financial Times (FT) tirsdag. Han sa voksende amerikansk statsgjeld var på en «enestående» utviklingsbane og risikerte den typen krise som førte til sammenbruddet av Truss-regjeringen.
«Faren er, selvfølgelig, hva Storbritannia møtte med tidligere statsminister Truss, der politikere prøvde å gå til en handling, og så er det en markedsreaksjon på den handlingen,» sa han til FT.
Han sa USA «ikke er der enda», men advarte om at det kunne bli, med økningen av rentenivåene som øker kostnadene av betalinger for opp til $ 1 billion i 2026, og skaper betingelser for at obligasjonsmarkedene «svarer tilbake».
Swagel gikk ikke inn på detaljer om formen, men et «svar tilbake» kunne resultere i et nedsalg av statsgjeld, som fører til en økning i markedets avkastningsrentenivåer [når obligasjonsprisene faller, stiger avkastningsrentene, ‹yield›] og likviditetsproblemer.
CBO har sagt den føderale regjeringens gjeld ved slutten av fjoråret var på $ 26,2 billioner, tilsvarende 97 prosent av bruttonasjonalproduktet. Budsjettkontoret har forutsett betydelige økninger i årene som kommer, ikke minst på grunn av stigende rentenivåer.
Tilbake i februar sa CBO at det amerikanske budsjettunderskuddet var satt til stige med nesten to tredjedeler i løpet av det neste tiåret, fra $ 1,6 billioner til $ 2,6 billioner, med mye av økningen på grunn av høyere rentekostnader.
CBO sa rentebetalinger ville utgjøre rundt tre fjerdedeler av stigningen av underskuddene fra i dag og til 2034. Underskuddet som andel av BNP ville stige fra 5,6 prosent i 2024 til 6,1 prosent om et tiår, godt over gjennomsnittet på 3,7 prosent de 50 siste årene.
Den totale statsgjelda som andel av BNP ville neste år stige til over 100 prosent og ville nå 116 prosent innen 2034. CBO estimerer at selv om rentekostnadene på statsgjelda for tiden er omtrent lik militærutleggene, kan de stige til halvannen ganger større på et tiår.
Swagel bemerket at den forventede økningen av gjelda som andel av BNP ville føre den over nivåene som ble nådd under den andre verdenskrig, og advarte for at selv det som ser ut til å være små endringer i offentlige utlegg kunne få store effekter.
«Vi har potensialet for at noen endringer som virker beskjedne – eller kanskje starter beskjedne og deretter blir mer alvorlige – kan få overdimensjonerte effekter på rentenivåer, og derfor på det finanspolitiske utviklingsforløpet,» sa han.
Stigningen og stigningen og stigningen av statsgjeld har ført til en rask ekspansjon av det amerikanske finansmarkedet, der den kjøpes og selges. Dette markedet, grunnlaget for det amerikanske og globale finanssystemet, har utvidet seg til rundt $ 27 billioner, en økning på 60 prosent i løpet av de fem siste årene. Det er nå seks ganger større enn det var før den globale finanskrisa i 2008.
Det har vært en betydelig endring i markedets operasjoner. Tidligere var banker store aktører, men deres aktivitet har blitt kuttet ned, blant annet på grunn av reguleringer som ble innført etter finanskrisa – et eksempel på hvordan forsøk på å stabilisere systemet på ett område kan skape problemer på et annet.
Hedgefond har antatt en større rolle. Men deres aktivitet, spesielt i den såkalte basishandelen der de søker å gjøre seg profitter på den svært lille forskjellen mellom prisen på obligasjoner og prisen på deres futures, ved bruk av store mengder lånte penger, skaper bekymring blant regulatorer.
Veksten av USAs gjeld, kombinert med ustabiliteten i finanssystemet, begynner å reise spørsmål om dollarens rolle som den globale valutaen, hvis opprettholdelse er et eksistensielt spørsmål for USAs hegemoni.
Kredittratingbyrået Fitch fjernet i fjor USAs trippel A-rating med henvisning til bekymring over en «høy og voksende offentlig gjeldsbyrde». Moody’s har opprettholdt sin trippel A-rating, men har endret USAs utsikter fra stabile til negative.
Gullmarkedet peker i samme retning, med prisen på metallet, som i motsetning til fiat-valutaer, legemliggjør reell verdi i seg selv, har vært jevnt stigende de 16 siste månedene og har nådd rekordhøyder. En av årsakene er økte innkjøp av sentralbanker etter at frysingen av russiske sentralbankers eiendeler ved starten av Ukraina-krigen skapte bekymring for ethvert lands beholdning av dollar-eiendeler ikke kunne betraktes som hellige.
Swagel berørte dollarens internasjonale rolle i hans FT-intervju, og advarte at dens rolle som global reservevaluta, som gjør det mulig for den å operere med store underskudd, ikke alltid ville isolere USA fra markedspress dersom rentebetalingene øker.
«Vi må låne fra utlendinger, fordi utenlandsk kapital bidrar til å holde rentene lave i USA,» sa han. «Men det er to sider til det, ved at kontanter som strømmer utenlands [rentebetalinger på gjeld] betyr at vi mister nasjonalinntekt. På den annen side, det ikke å ha kapitalen som kommer inn for oss å låne – boy, det ville vært enda verre.»
I en generelt optimistisk tale nylig om tro og tillit til sentralbanker, pekte Agustin Carstens, lederen av Bank for International Settlements (BIS), paraplyorganisasjonen for sentralbanker, på hvor raskt en situasjon kan endre seg.
Perioder med tilsynelatende ro, sa han, er ofte da frøene til framtidige kriser blir sådd, og når finansmarkedene lukter svakhet, kan de bevege seg veldig raskt. Carstens minnet på ordene fra den avdøde tyske økonomen Rudiger Dornbusch: «Finanskriser tar mye, mye lengre tid å komme enn man tror, og så skjer de mye raskere enn man hadde trodd.»
Han refererte ikke til USA, men under betingelser der veksten av regjeringsgjeld er «enestående» og iboende uholdbar, kan det godt ha vært en tilslørt advarsel.
Ingen kan forutsi nøyaktig hvordan finansutviklingene vil utspille seg. Men én ting kan sies med sikkerhet. Som erfaringen fra 2008-2009 viste, ei krise i finanssystemet vil se en eskalering av angrepet på arbeiderklassen for å få den til å betale. Og intensiteten av det angrepet vil være proporsjonal med størrelsen på gjeldsberget.