I en 6 mot 3 kjennelse på fredag opprettholdt USAs Høyesterett Biden-administrasjonens hevding av ubegrensede myndighet til å separere gifte amerikanske statsborgere fra deres immigrantektefeller. Beslutningen legger til rette for en enorm eskalering av angrep på grunnleggende rettigheter.

Det som har blitt begått mot Sandra Muñoz og Luis Asencio-Cordero er en av utallige urettferdigheter som på daglig basis begås av amerikanske immigrasjonsmyndigheter.

Muñoz, en amerikansk statsborger, giftet seg i 2010 med Asencio-Cordero, opprinnelig fra El Salvador. Fordi Asencio-Cordero opprinnelig i 2005 hadde kommet inn i USA uten dokumenter, ble paret pålagt å gjennomgå en langtrukken og innviklet prosess for at han skulle oppnå lovlig immigrasjonsstatus.

Muñoz og hennes ektemann overholdt alle fristene og sjekket alle boksene, inkludert det nedverdigende forlangendet at de skulle bevise at deres ekteskap var «bona fide» eller ekte. Som en betingelse for å oppnå visum krevde imidlertid regjeringen at Asencio-Cordero i 2015 skulle reise tilbake til El Salvador for et intervju. Da han gjorde det nektet myndighetene å tillate ham å komme tilbake – og nektet å fortelle paret hvorfor.

Etter år med bittert omstridte rettstvister ble regjeringen endelig tvunget til å oppgi en grunn for å nekte Asencio-Cordero visum. Hans tatoveringer, hevdet tjenestemenn, var gjengrelaterte. Men som Muñoz og hennes advokater beviste i retten var mannen hennes aldri i en gjeng, han har ikke noe kriminelt rulleblad, og hans tatoveringer (deriblant katolske religiøse bilder, og et portrett av Sigmund Freud) har ingen plausibel forbindelse til noe som helst illegalt.

Regjeringens posisjon forble uendret gjennom Obama-, Trump- og Biden-administrasjonene. Asencio-Cordero har siden den gang blitt tvunget til å forbli i El Salvador, uten å kunne leve med hans kone eller være del av hennes daglige liv. Det var ikke før i 2022 at domstolen Ninth Circuit Court of Appeals endelig avgjorde at Muñoz’ rettigheter hadde blitt krenket av regjeringens nekting av å oppgi noen som helst grunn for så lenge å nekte ham visum.

Om ikke Biden-administrasjonen hadde tatt noen grep på det tidspunktet kunne familien nå ha vært gjenforent. I stedet tok Biden-administrasjonen det hevngjerrige skritt å anke domstolens kjennelse for å holde familien adskilt og forhindre enhver reduksjon av dens angivelige fullmakter til ikke å kunne utfordres over immigrasjon. Biden-administrasjonens begjæring til Høyesterett inntok de mest mulig autoritære standpunktene, som Høyesterett i dens beslutning fredag ratifiserte.

Muñoz-saken er signifikant fordi den presenterer Biden-administrasjonen i en åpen allianse med Høyesteretts republikaner-innordnede flertall. Resultatet av denne vanhellige alliansen er en beslutning så reaksjonær, både i dets umiddelbare innhold og dens implikasjoner, at den var gjenstand for en avvikende rettsoppfatning fra de tre demokrat-innordnede dommerne i mindretallet, deriblant Bidens egen utnevnte høyesterettsdommer Ketanji Brown Jackson.

Mange prominente rapporter i amerikanske media etter beslutningen fredag bagatelliserte dens betydning, og har presentert saken som et spørsmål om «tatoveringer» eller antydet at Asencio-Cordero, tross alt, er et gjengmedlem. Stikk i strid med disse misvisende rapportene handlet saken om hvorvidt regjeringen måtte gi Muñoz og hennes ektemann noen begrunnelse overhodet for å benekte ham visum. New York Times, et talerør for Biden-administrasjonen, rapporterte ikke beslutningen prominent i det hele tatt, sannsynligvis fordi det ville komme i konflikt med avisas bestrebelse for å promotere Bidens nylige valgmanøver som lover en begrenset vei til juridisk status for noen immigrantektefeller.

Den mer åpent fascistiske fløyen av det amerikanske politiske etablissementet, med Trump og republikanerne som spydspisser, responderte på kjennelsen med hoverende, løgnaktig og rasistisk oppildning, som feiret ekskluderingen av et «MS-13-gjengmedlem» fra landet.

Alliansen mellom Biden-administrasjonen og ytre høyre-flertallet i Høyesterett er nok en manifestasjon av den effektive koalisjonen som nå eksisterer mellom Biden-administrasjonen og Det republikanske partiet i Kongressen, basert på et felles program for krig i utlandet og angrep på demokratiske rettigheter hjemme. Dette inkluderer spesifikt massive militærutlegg til USA-NATO-krigen i Ukraina, forberedelser til krig med Kina, full støtte til Israels genocid i Gaza, et felles angrep på rettighetene til immigranter og flyktninger og undertrykking av streiker og protester i USA.

Det grunnleggende argumentet som fremmes av Høyesteretts kjennelse i Muñoz-saken er at alle rettigheter som ikke er spesifikt opptegnet i Konstitusjonen eller Bill of Rights, og som ifølge ytre høyre-flertallet ellers ikke er «dypt forankret» i nasjonal tradisjon, har ingen konstitusjonell beskyttelse. Den kristenfundamentalistiske høyesterettsdommeren Amy Coney Barrett, der hun skrev for flertallet, konkluderte på dette grunnlaget at «en statsborger har ikke en fundamental frihetsinteresse i at hennes ektefelle, som ikke er statsborger, blir tiltatt inn i landet.»

Høyesterettsdommer Sonia Sotomayor, der hun skrev for de tre dissenterende dommerne, kontret med en referanse til Obergefell vs. Hodges, 2015-kjennelsen som beskytter ekteskap av samme kjønn, som fastslår: «Retten til å gifte seg er fundamental i kraft av historie og tradisjon.» Enda viktigere, observerte Sotomayor, er flertallets tendensiøse logikk et avvik fra flere tiår med presedens, som baner vei for en enorm utvidelse av bestrebelsene for å svekke eller avskaffe andre grunnleggende demokratiske beskyttelser.

«Rettsoppfatningens rasjonale – at fundamentale rettigheter ikke eksisterer med mindre de er opptegnet tekstlig i konstitusjonen – utgjør en overhengende trussel mot retten til ekteskap, til privatliv, til å stemme, til prevensjon, og mye mer,» sa advokat Eric Lee, som representerte Muñoz ved muntlige argumenter for Høyesterett i april, som respons på kjennelsen. «Rettsoppfatningen baserer seg illevarslende på den eksplisitt rasistiske politikken med Kinesisk eksklusjon og på lovene National Origins Quota Acts for å rettferdiggjøre den absurde konklusjonen at en statsborgers rett til ekteskap ikke inkluderer retten til å leve med deres ektefelle.»

Uansett hvor noe som helst progressivt i amerikansk sosial og politisk utvikling har funnet refleksjon i en juridisk reform, er faktisk den reformen for øyeblikket under angrep. I dag markerer at det er nøyaktig to år siden Høyesteretts beslutning om å avskaffe retten til abort, en av ei rekke reaksjonære kjennelser som angriper demokratiske rettigheter over hele linja.

Denne rekka av kjennelser sammenfaller med en historisk korrupsjonsskandale i Høyesterett. Dommer Samuel Alito ble nylig avslørt for å ha heist politiske flagg på hans hjemsted assosiert med kuppforsøket 6. januar 2021, og en konspirasjon der dommer Clarence Thomas’ kone Virginia «Ginny» Thomas var implisert på det høyeste nivå.

Men som Muñoz-saken gjør klart kommer angrepet på grunnleggende rettigheter ikke bare fra den fascistiske republikanske fløyen av det politiske etablissementet. Joseph Kishore, presidentkandidaten for Socialist Equality Party, den eneste kandidaten som signerte en underskriftskampanje som krever at Asencio-Cordero blir hentet hjem, uttalte i en respons på rettskjennelsen på X: «Demokratene argumenterer alltid for at det er nødvendig å stemme på dem i hvert valg på grunn av betydningen av utnevnelser av høyesterettsdommere. Men Muñoz-saken viser at demokratene baserer seg på fascistdommerne for å støtte deres felles angrep på demokratiske rettigheter.»

For all den offisielle politiske retorikken om «frihet og demokrati» blir den svimlende udemokratiske karakteren av det amerikanske politiske oppsettet mer og mer åpenbar. All statsmakt er i hendene på et smalt sett av groteskt velstående individer og deres agenter og medskyldige. Isolert fra demokratisk ansvarlighet av Valgdelegatkollegiet, Electoral College, og lover om tilgang til å komme på stemmeseddelen som praktisk talt er umulig å tilfredsstille, gjør de alt i deres makt for å forhindre folkelig opposisjon mot deres styre fra å komme til uttrykk.

Hver av statens institusjoner er infisert med diktatoriske konsekvenser av endeløs krig og ekstreme nivåer av sosial ulikhet, fra Kongressen av millionærer, til det massive militær-politi-apparatet, til det utøvende presidentskapet. Sistnevnte var i fokus for et forsøkt fascistisk kupp for bare tre-og-et-halvt år siden, anført av Trump, den presumptive kandidaten til Det republikanske partiet i 2024-valget. Biden er i mellomtiden fokusert på å støtte et genocid i Gaza og eskalere USA-NATO-krigen med Russland i Ukraina, med de mest katastrofale konsekvenser, helt bak befolkningens rygg.

Høyesterett, den regjeringsgreina som er mest isolert fra demokratisk ansvarlighet, er stablet med politiske ytre høyre-operatører. Alle de ni dommerne er utnevnt for livstid og på den nåværende dommerbenken ble de fleste utnevnt av presidenter som tapte folkets avstemming. Det er ingen ankemulighet for domstolens beslutninger, og som nyere erfaringer har gjort klart er det ingen fungerende mekanismer for å adressere rettsvesenets utbredte korrupsjon eller dets nekting av å følge logikk eller etablert presedens.

Høyesterett avsa i 1857, kort før utbruddet av borgerkrigen, dens beryktede kjennelse i Dred Scott-saken. Dred Scott, en slave, hadde gått til sak for hans frihet med den begrunnelse at han hadde levd i områder der slaveri var illegalt. Av alle mulige grunnlag for å avgjøre saken valgte Høyesterett de mest reaksjonære beveggrunnene man kan tenke seg, og erklærte at Scott som slave ikke var en statsborger, at han ikke hadde noen konstitusjonelle rettigheter, og dessuten at Kongressen ikke hadde noen rett til å begrense slaveri i territoriene.

Dred Scott-avgjørelsen ble ikke omgjort av noen selvkorrektur fra Høyesteretts side. Den ble «overstyrt» av en revolusjonær kamp som mobiliserte masser av mennesker, som kulminerte med avskaffelsen av slaveriet og frigjøringen av 3,5 millioner mennesker.

Velgergrunnlaget for forsvar av demokratiske rettigheter er arbeiderklassen, i USA og over hele verden. Det er ikke gjennom appeller til et korrupt og diskreditert politisk system, men gjennom utviklingen av klassekampen, at autoritarisme og diktatur vil og må motarbeides.

Logikken i disse kampene er arbeiderklassens erobring av makten, eksproprieringen av oligarkene, opprettelsen av genuine institusjoner for deltakende demokrati og etableringen av demokratisk kontroll over det sosiale og økonomiske liv. Av disse grunner er forsvaret av demokratiske rettigheter uatskillelig fra kampen for sosialisme.