De nyligste beslutningene truffet i Berlin og Brussel om å outsource asylprosedyrer til regimer utenfor EU har som målsetting å tvinge flyktninger som håper på ei bedre framtid i Europa tilbake til land der de står overfor krig, vold, fattigdom og til og med død.

Da mannskapet på Nadir natt til mandag 17. juni mottok et nødanrop om hjelp, hadde de ingen anelse om den grufulle scenen de skulle møte. Den natta klarte sjøredningsmanskapet å redde 51 halvt druknede, utslitte mennesker fra en overlastet trebåt i drift sør for Lampedusa i Middelhavet.

På det nedre dekket oppdaget de likene av 10 unge menn. De hadde druknet i det overbelastede skroget, lammet av giftig bensindamp. To bevisstløse menn, alvorlig underkjølte og dehydrerte, ble stabilisert og reddet, sammen med de andre overlevende.

Mannskapet og deres motorseiler Nadir tilhører redningsorganisasjonen RESQSHIP e.V. Deres motto er «Beskytt mennesker – ikke grensene».

Ministerpresidentene i tyske delstatsregjeringer som 20. juni møtte kansler Olaf Scholz (SPD) i Berlin, forfølger det motsatte mål. På deres agenda var det en diskusjon om tiltak for å tillate føderale delstater å kunne deportere flyktninger til Afghanistan og Syria også for framtiden. Forøvrig var det på møtet diskusjon om outsourcing av asylprosedyrer til regimer utenfor EU. Det offisielle mottoet «Demme opp for irregulær migrasjon» betyr i klart språk: «La oss overlevere de som søker beskyttelse til deres bødler!»

Ministerpresidentene ble presentert for en rapport fra den føderale tyske regjeringen som spesielt fokuserte på potensiell outsourcing av asylprosedyrer basert på den britiske modellen (til Rwanda) eller den italienske modellen (til Albania). Rapporten kommer til den høyst tvilsomme konklusjonen at selv om slike umenneskelige prosjekter er ekstremt kostbare og langvarige, er de juridisk mulige (!), forutsatt at EU framskaffer de relevante reglene.

«Ute av syne, ute av sinn», kommenterte nyhetsmagasinet Der Spiegel. «Det synes bare å handle om hvordan Tyskland kan bli kvitt alle de uønskede hjelpetrengende menneskene. Det blir knapt snakket om integrering, språkkurs og faglige kvalifikasjoner. I stedet dreier det seg om hvordan Tyskland kan organisere flere deportasjoner og ideelt sett holde nye asylsøkere unna. Løsningen skal være enkel – asylprosedyrer langt utenfor våre grenser.»

Mer enn 300 organisasjoner, deriblant PRO ASYL og tallrike flyktningforeninger og sjøredningsmannskap, Leger Uten Grenser, Sentralforbundet for velferdspleie, Brød for verden, Foreningen av de forfulgte av naziregimet, Amnesty så vel som fagforeninger og kirkelige foreninger, protesterte mot møtet i Berlin i et åpent brev.

Ifølge brevet ville en slik generell deportering av flyktninger «føre til alvorlige overtredelser av menneskerettighetene». Brevet refererer til «elendigheten på greske øyer som følge av EU-Tyrkia-erklæringen». Den greske regjeringens og den greske kystvaktas umenneskelige behandling av flyktninger er godt dokumentert.

En nylig BBC-etterforsking av emnet er basert på ei rekke vitneberetninger. Ifølge disse beretningene ikke bare tolererte den greske kystvakta drukningsdøden av dusinvis av migranter, inkludert barn, over en periode på tre år, men forårsaket dem også bevisst. Ifølge rapporter fra flyktninger ble, for eksempel, minst ni mennesker bevisst kastet i vannet på åpent hav.

Totalt døde tilsynelatende minst 43 mennesker fordi medlemmer av den greske kystvakta tvang dem ut av landets territorialfarvann, noen ganger med våpen rettet mot seg.

Granskerne analyserte totalt 15 hendelser fra 2020 til 2023 for dokumentaren Dead Calm: Killing in the Med? I fem av sakene opplyste migrantene at greske tjenestemenn hadde kastet dem direkte på havet. I fire av tilfellene forklarte de at de hadde landet på greske øyer, men deretter ble tvunget til å forlate. I flere andre hendelser rapporterte flyktningene at de var blitt forlatt på gummibåter uten motorer, som deretter ble tømt for luft eller til og med punktert med vilje.

Følgende rapport ble gitt av en kameruner som landet på øya Samos i september 2021, og umiddelbart etter ankomst ble arrestert. Han sa: «Så snart vi hadde lagt til kai, kom politiet bakfra. Det var to politimenn kledd i svart og tre andre i sivile klær. De var maskerte, du kunne bare se øynene deres.» Sammen med en annen kameruner og en mann fra Cote d’Ivoire ble han raskt tatt ombord på en kystvaktbåt. De ble tatt med ut på havet hvor ble de skjøvet over bord.

Han fortsatte: «De begynte med kameruneren. De kastet ham i vannet. Ivorianeren skreik: «Hjelp, jeg vil ikke dø», men snart var bare hånda hans synlig der kroppen hans sank i vannet. Sakte forsvant også hånda og vannet svelget ham helt.»

Øyenvitnet ble deretter tvunget i vannet med brutale slag – «Slag regnet ned på hodet mitt. Det var som om de slo et dyr» – men han var i stand til å svømme, og nådde den tyrkiske kysten, hvor likene av de to andre ofrene også ble funnet. De ble identifisert som Sidy Keita og Didier Martial Kouamou Nana.

Den greske kystvakta har avvist alle påstander om illegale tilbakeskyvinger. Men en tidligere senior kystvaktoffiser, som ble vist de dramatiske opptakene, sa i et ubevoktet øyeblikk (der han ikke var klar over at hans mikrofon fortsatt var slått på) at dette var «åpenbart illegal» praksis, en «internasjonal forbrytelse».

Han sa på gresk til en ledsager: «Jeg sa ikke så mye til dem, vel? Det er helt klart, er det ikke? Det er tross alt ikke kjernefysikk. Jeg vet ikke hvorfor de gjorde dette på høylys dag. Det er ... åpenbart illegalt. Det er en internasjonal forbrytelse.»

Forbrytelsene kan imidlertid ikke bare skyldes på den greske kystvakta eller dens regjering. De er den bevisste politikken til EU, i vesentlig grad bestemt av den tyske regjeringen. Ifølge all gjeldende lov er «tilbakeskyvinger» og «tilbaketrekkinger» høyst illegale, men i virkeligheten er det vanlig praksis å presse tilbake og overlevere migranter. Det er del av det «strategiske partnerskapet for å demme opp for irregulær migrasjon».

Tysklands og EUs politikere har arbeidet for slike tiltak i flere måneder. Med blant dem er Tysklands innenriksminister Nancy Faeser og EU-kommisjonens president Ursula von der Leyen, som arbeider tett med Italias høyreekstreme statsminister Giorgia Meloni. De har besøkt det ene autoritære regimet etter det andre for å rekruttere dem som territorielle dørvakter og fengselsvoktere. Enorme pengesummer kanaliseres fra Brussel og Berlin for å styrke disse landenes respektive sikkerhetsapparater.

Landene EU har inngått «migrasjonspakter» med inkluderer i tillegg til Tyrkia, også Egypt, Tunisia, Marokko, Mauritania, Nigeria, Senegal, Libanon og til og med Libya. EU har på lenge ikke holdt seg for god for å gi den libyske kystvakta økonomisk støtte, selv om dens metoder har blitt stemplet som krigsforbrytelser av FN-observatører og landets interneringsleirer anses å være «tilsvarende konsentrasjonsleirer».

Tunisia er også en EU-partner som mottar penger for landets tjenester som ei brutal dørvakt. Det er kjent at tunisiske sikkerhetsstyrker bortfører migranter til den libyske grensa og forlater dem midt i ørkenen uten mat eller vann. Bildet av 30-år-gamle Matyla Dosso og hennes seks-år-gamle datter Marie, som døde på denne måten, sirkulerte for et år siden verden rundt.

Ingen av disse morderiske forbrytelsene forhindrer tyske og europeiske politikere i å inngå enda flere avtaler, som ikke vil stoppe migrasjonen, men bare resultere i at stadig farligere og mer dødelige rømningsveier blir brukt.

Kort før Landtagsvalgene i delstatene Thüringen, Sachsen og Brandenburg har alle partier, inkludert Die Linke (Venstrepartiet) i Thüringen, overtatt deportasjons- og flyktningprogrammet til ytre høyre-partiet Alternative für Deutschland (AfD). Den 20. juni, av alle dager, på Verdens flyktningdag, diskuterte politikere fra Tysklands føderale regjering og delstatsmyndighetene hvordan de mer effektivt kunne deportere flyktninger og holde dem ute av Tyskland.

De 10 døde som på Nadir påtraff natt til mandag er bare noen av de hundrevis som de siste månedene har betalt med livet på den farlige seilasen over Middelhavet. Ifølge UNHCR druknet eller forsvant minst 3 760 mennesker i Middelhavet bare i 2023. I tillegg kommer de minst 868 personer som i fjor døde eller er meldt savnet på den enda farligere Atlanterhavsruta.

Til sammen er det 4 628 mennesker drept eller savnet, eller nesten 13 om dagen. «Antallet døde og savnede kan bare estimeres, og det nøyaktige antallet ofre vil for alltid forbli i mørket,» skriver UNHCR.