Kenyas president William Ruto kunngjorde onsdag tilbaketrekking av 2024-finansloven, skrekkslagen av masseopposisjonen utløst etter Bloody Tuesday da politiet skøyt ned dusinvis av demonstranter mot innstrammingene på gatene i Nairobi.

Lovforslaget, diktert av Det internasjonale pengefondet (IMF), inkluderte skarpe skattehevinger for en befolkning som allerede konfronterer skyhøye priser for matvarer og drivstoff og en høy arbeidsledighet, samtidig med de styrende klassenes overflod og korrupsjon.

Protester mot finansloven har blitt forvandlet til en oppstand. Demonstranter målrettet ikke bare Rutos blodgjennomtrukne regime, men hele den 60-år-gamle strukturen etter uavhengigheten bakket opp av USA og NATO-imperialistmaktene.

Millioner protesterte på tvers av landet, i 37 av de 47 fylkene, og skar på tvers av stammeskillene. Anført av ungdommen ropte de ut «Avvis» og «Ruto må vekk».

Dagen endte med en massakre.

Ifølge Arbeidsgruppa for politireformer ble det registrert minst 53 døde og hundrevis skadde på grunn av skarp ammunisjon. I Githurai-området i utkanten av Nairobi ble 30 drept der politiet gikk til heftig skyting. De 23 andre dødsfallene fant sted i Nairobi og på tvers av landet.

Loading Tweet ...

Tweet not loading? See it directly on Twitter

Represjonen var brutal. For å finne en sammenlignbar forbrytelse begått av sikkerhetsstyrker på en enkelt dag, må man se tilbake til Kisumu-massakren i 1969, da president Jomo Kenyatta – Kenyas første statsleder etter uavhengigheten – beordret politiet til å åpne ild mot en folkemengde under hans besøk, som resulterte i flere titalls døde.

Tirsdagens slakting er en advarsel om karakteren av den USA-finansierte utplasseringen av kenyansk politi til Haiti, hvorav den første gruppa landet i den karibiske nasjonen i går, med oppgave å terrorisere befolkningen.

På sytten timer gikk Ruto fra å true demonstranter med massevold til å holde en forsonende tale og kunngjøre at han trekker lovforslaget.

Tirsdag kveld beskrev han protestene som «forræderske hendelser» ledet av «urostiftere av vold og anarki», og lovte å sette inn hele statsapparatet for å «sikre landet og gjenopprette normalitet». Han kunngjorde utplasseringen av Kenyas forsvarsstyrker for å støtte politiet i å intensivere undertrykkingen.

Dagen etter sa han: «Etter vedtaket av lovforslaget var landet vitne til utbredt uttrykk for misnøye med lovforslaget slik det ble vedtatt, som dessverre resulterte i tap av liv, ødeleggelse av eiendom og at konstitusjonelle institusjoner ble vanhelliget.» Der han sendte hans kondolanser til familiene til dem hans sikkerhetsstyrker slaktet, sa han han ville «avslå å signere lovorslaget».

Ruto ville i stedet engasjere seg «med vår nasjons unge mennesker for å lytte til deres problemer og bli enig med dem om deres prioriterte områder av bekymringer.» Han foreslo «et multisektorielt engasjement sammensatt av flere interessenter» i løpet av de to neste ukene for å diskutere «saker relatert til innholdet i lovforslaget, så vel som tilgrensende anliggender som er reist de siste dagene om nødvendigheter for sparetiltak og styrkingen av vår kamp mot korrupsjon».

Til tross for at noen deler av befolkningen anser dette som en seier har Ruto til hensikt å utarbeide den beste måten å pålegge IMF-innstramminger i samarbeid med opposisjonen Azimio la Umoja-koalisjonen og fagforeningsbyråkratiet ledet av fagforbundet Central Organization of Trade Unions (COTU).

Ruto kunngjorde at parlamentet, rettsvesenet og fylkesmyndighetene hadde blitt bedt om å samarbeide med finansdepartementet for å gjennomføre budsjettkuttene og innstrammingene for å sikre av «vi lever innen våre midler». Som den borgerlige pressen rapporterte ville avvisingen av lovforslaget åpne et inntektshull på Sh 200 milliarder ($ 1,5 milliarder), som resulterer i kutt i samme størrelsesorden i helse- og utdanningsvesenet og sosiale utgifter.

Ruto følger IMFs manuskript, som i januar advarte at til tross for «uroligheter [som] kan oppstå igjen i forbindelse med protester mot høyere levekostnader, må den kenyanske regjeringen heve flere skatter og valgprosesser» og «forbli forpliktet til reformer under programmet».

Ruto er nå avhengig av lojaliteten til opposisjonen og fagforeningsbyråkratiet.

Francis Atwoli, i to tiår generalsekretær for fagforbundet COTU, arrangerte onsdag en pressekonferanse der han oppfordret «Hans eksellense presidenten til å suspendere finansloven, og utnevne en granskingskommisjon for å undersøke kravene til generasjon Z, unge menn fra millenial-generasjonen og andre kenyanere. Jeg må fortelle kenyanere at dersom landet går under, vil det ikke gå ned bare med Ruto, det vil gå ned med alle. Og som jeg har sagt før, det er bedre å ha en dårlig regjering enn ikke å ha en. Fordi anarki er det verste enhver kunne oppleve.»

Hans reaksjon er nok en indikasjon på at fagforeningene fungerer som en industripolitistyrke for regjeringen og big business. De vil ikke opponere mot Rutos dødelige vold og innstramminger. Atwoli insisterte snarere: «Kenya er et knutepunkt for økonomiske aktiviteter i denne regionen, og det må vi beskytte for enhver pris. Vi må støtte presidenten og regjeringen, for å sikre at dette landet forblir fredelig.»

Opposisjonen ledes av millionæren Raila Odinga og har ingen fundamentale forskjeller med Ruto-regjeringens økonomiske program. Odingas bekymring er at den nåværende regjeringen ikke skal være i stand til å gjennomføre de nødvendige innstrammingene i møte med stigende motstand.

Odinga, som har vært praktisk talt taus i ei uke siden protestene startet, reagerte på Rutos represjon med oppfordringer om «en ny start og dialog» med opposisjonen. Han har fått sin vilje.

Kalonzo Musyoka – lederen av partiet Wiper, som er en del av Odingas koalisjon, og som regelmessig fungerer som talsperson for koalisjonen Azimio la Umoja – uttalte at ‹det er ikke for seint for Ruto å avvise finanslovforslaget og sende det tilbake til parlamentet for dets tilbaketrekking.›

Ruto, Kalonzo og Odinga har i flere tiår arbeidet innen det kenyanske politiske etablissementet, noen ganger til og med innen samme parti og regjering. De bor alle i det velstående nabolaget Karen i Nairobi, del av det Oxfam rapporterte som 0,1 prosent av befolkningen (8 300 personer) som besitter mer formue enn de nederste 99,9 prosentene (mer enn 44 millioner mennesker).

Odinga har viet hans karriere til å avspore massebevegelser av arbeidere, ungdommer og deler av middelklassen mot det kenyanske etablissementet. På 1990-tallet, midt under voksende motstand mot det forhatte regimet til det vestlig støttede Moi-regimet, valgte Odinga, til tross for at han i 1982 ble torturert av Moi, å støtte ham. Han slo sammen hans daværende Nasjonale utviklingsparti med Mois forhatte parti KANU, og tjente som hans energiminister.

I 2007, etter at daværende president Mwai Kibaki stjal valget fra ham, kalte Odinga av masseopposisjonen og gikk inn i regjeringen som andre statsminister, selv om hans supportere hadde blitt skutt ned av sikkerhetsstyrkene. Volden etter valget resulterte i over 1 200 døde og fordrev en halv million mennesker. Ruto, den gang en alliert av Odinga, spilte en kriminell rolle, og pisket opp etnisk vold som han ble tiltalt for av Den internasjonale straffedomstolen (ICC).

I 2017, etter et nytt omstridt valg som involverte Uhuru Kenyatta, inngikk Odinga igjen en avtale midt under utbredt raseri. I fjor mobiliserte han nølende protester mot Rutos 2023-finanslov for å avvæpne opposisjonen, før han til slutt avbrøyt dem da de truet med å krysse med streiker fra statsansatte, leger og lærere.

Kalonzo, som Ruto, startet hans karriere under Mois politistat og var utenriksminister (1993-1998), visepresident i nasjonalforsamlingen (1988-1992) og nasjonal organisasjonssekretær for KANU, det eneste lovlige partiet under Moi, der arbeidere, studenter og venstreorienterte opponenter mot regimet ble drept og torturert.

Ruto håper å deaktivere masseoppstanden. Protester var imidlertid forventet på torsdag, da hundretusener av brukere har støttet emneknaggene #Resign #RejectingFinanceBill2024 #Resignation #RutoMustGo #Roadtostatehouse på Twitter/X.

Den kenyanske styringsklassen er skrekkslagen. Som Business Daily onsdag bemerket: «Demonstrasjoner i Kenya har vanligvis blitt mobilisert av politiske ledere som har vært i stand til å forhandle forlik og maktdelingsavtaler [med henvisning til Odinga], men de unge kenyanerne som deltar i de nåværende protestene har ingen offisielle ledere og har blitt stadig dristigere i deres krav».

Visepresident Rigathi Gachagua arrangerte i går en pressekonferanse, der han sa: «Vennligst, jeg formaner dere som en far, vær så snill, mine sønner og døtre, kom med en kunngjøring og avbryt protesten.»

Internasjonalt ble det i går uttalt, som tidligere innenriksminister Sheikh Rasheed fra Pakistan, hvor lignende IMF-tiltak blir implementert, sa: «De vet ikke at filmen som nå går i Kenya også kan gjentas i Pakistan. Forbered dere på det, nasjonen vil gjøre dere ansvarlige... den vil ikke vente på noen leder.»