Kenyas president William Ruto har avduket brutale innstrammingstiltak som utgjør milliarder av shilling, der Høyesterett bekreftet utplasseringen av Kenya Defense Forces (KDF) for å patruljere Nairobi og andre bysentre for å undertrykke sosial masseopposisjon. Flere landsdekkende protester er ventet denne uka.

Ruto signerte fredag lovforslaget Bevilgninger 2024 til lov, og instruerte finansdepartementet til «umiddelbart å utarbeide supplerende estimater for å redusere utleggene med mengden inntekter som var forventet generert av det avviste lovforslaget Finance Bill 2024». Lovforslaget som Ruto i forrige uke trakk tilbake var ment å samle inn $ 2,7 milliarder gjennom økninger av regressive skatter, inkludert omsetningsavgiften (moms).

Ruto planlegger å oppveie de nå forlatte skatteøkningene med massive kutt i sosiale utlegg, som vil ramme utdanning, helsetjenester, sosial velferd, boliger, infrastruktur og fylkesfinansiering. Fylkene fører tilsyn med delegerte funksjoner som primærhelsetjenester, førskoleopplæring, fylkesveier, offentlige arbeider og andre viktige tjenester som er avgjørende for lokal utvikling. 46 tusen lærerpraktikanter lovet faste stillinger etter forrige måneds tre-uker-lange streik vil bli berørt.

Disse handlingene viser at Rutos beslutning om å trekke tilbake budsjettlovforslaget var en taktisk tilbaketrekning som hadde som formål å demme opp for masseopposisjonen utløst etter hendelsene på Blodige tirsdag (25. juni) da politiet skøyt ned dusinvis av demonstranter mot innstrammingene på gatene i Nairobi og over hele landet. Millioner hadde den dagen tilsluttet seg protester over hele landet, som skar på tvers av stammeskillelinjene styringsklassen lenge har ansporet.

Minst 30 ble drept ifølge Human Rights Watch, og hundrevis ble skadet, da Ruto slapp løs represjon med skarp ammunisjon og tåregass mot stort sett fredelige demonstranter. Det nøyaktige antallet døde er fortsatt ukjent siden regjeringen tildekker omfanget av blodbadet, med familier som fortsatt leter etter deres savnede barn i byens likhus.

Det kenyanske politiske etablissementet er fast bestemt, med alle nødvendige midler, å påtvinge Kenyas arbeidere og slitere diktatene fra Det internasjonale pengefondet (IMF). IMFs målsetting er å pålegge massene hele byrden av Kenyas uforlignelige gjeldskrise. Dette inkluderer ytterligere skatte- og avgiftsøkninger, kutt i sosiale utlegg og privatiseringer – og alt med sikte på å betale tilbake utestående utenlandsgjeld og underbygge selskapsprofittene.

Ruto, støttet av borgerlige media, forsøker å framstille innstrammingene som populære. Avisa The Standard hevdet søndag: «Presidenten står fortsatt overfor en betydelig utfordring med å vinne innbyggernes støtte. Det forventes at han iverksetter ytterligere innstrammingstiltak, som kan inkludere å stanse planlagte renoveringer av State House, statens innkvarteringer og visepresidentens bolig og kontor, som alle anslås å skulle koste milliarder.»

Den politiske klassens overdådige utgifter, deriblant til luksusreiser, SUV-er for $ 60 000, sjenerøse per diem-utbetalinger, og Rutos mange chartrede flyvninger for å møte imperialistledere, er dypt misaktet. Ethvert kutt i disse postene vil imidlertid bare representere en liten brøkdel av det IMF krever og vil kun tjene til å gi politisk dekning for de brutale innstrammingene som skal pålegges arbeidere og landsbygdmassene.

Med disse tiltakene prøver Ruto å kjøpe seg tid, mens han bygger opp militær-politi-statsmaskina for å undertrykke masseopposisjonen. Fredag bekreftet Høyesterett KDFs utplassering på gatene mot demonstranter. Ruto utplasserte militæret kort etter en samtale med USAs utenriksminister Antony Blinken og dager etter at EU kunngjorde å besørge € 20 millioner ($ 21,4 millioner) i militærleveranser og annen støtte til KDF.

Forsvarsminister Aden Duale utvidet KDF-utplasseringen etter Høyestretts kjennelse, og kunngjorde at tropper ville bli utplassert i alle landets 47 fylker inntil «normalitet er gjenopprettet» og at hærens personell var bemyndiget å arrestere demonstranter.

Kenya vender raskt tilbake til sine politistatsrøtter etter uavhengigheten, under regimene til Jomo Kenyatta (1964 til 1978) og Daniel arap Moi (1978 til 2002). Selv disse regimene utplasserte aldri tropper mot ubevæpnede sivile protester. De siste ukene har det vært bortføringer av aktivister, bruk av skarp ammunisjon, snikskyttere på takene, nedsetting av internetthastigheten, nedstengning av sosialmedia, og anvendelse av statssanksjonerte væpnede bøller for å intimidere demonstranter.

Rutos såkalte «dialog»-initiativ, kunngjort sist onsdag og som innebærer dannelsen av et nasjonalt multisektorielt forum med 100 medlemmer for å diskutere arbeidsledighet, gjeld og korrupsjon, er en hån. Denne «dialogen» ble dagen etter avslørt som et dekke for statsrepresjon og innstramminger, da politiet skjøt ned 3 demonstranter i Rongai, deriblant et barn, og tungt bevæpnede KDF-soldater patruljerte gatene i Nairobi i pansrede kjøretøy, Humvees og militære landcruisere. Aktivistene Alvina Wangui og Kevin Kori, som har frontet demonstrasjonene mot Rutos Finance Bill ble fredag bortført; deres oppholdssted forblir ukjent. Tidligere Nandi Hills-parlamentsmedlem Alfred Keter ble søndag bortført på høylys dag, etter hans kirkebesøk.

I kulissene samspiller opposisjonskoalisjonen Azimio la Umoja, ledet av millionæren Raila Odinga, med Ruto om hvordan best å få undertrykt opposisjonen, samtidig som den offentlig bekjenner symbolsk støtte for protestene.

Odinga dekket lørdag for Ruto, som han lenge har samarbeidet med i tidligere kenyanske regjeringer, og hevdet han har dårlige rådgivere. Odinga beskrev Rutos tale tirsdag kveld i forrige uke – der han berettiget massakren av ubevæpnede demonstranter, og fordømte dem som «forræderske» og «farlige kriminelle» som utgjorde «en eksistensiell trussel mot vår republikk» – som en «dårlig en, full av dunking på brystet, og skrevet av dårlige rådgivere.»

Odinga fortsatte: «Jeg fortalte ham at protestene ikke ville stoppe dersom du ikke kommer ut og snakker sterkt om det. Vi er på et ømtålig sted som et land, og alle som ikke er klar over det er tåpelige.»

Der han sto ved siden av Odinga lørdag gjentok nasjonalforsamlingens minoritetsleder Opiyo Wandayi hans kommentarer, og oppfordret Ruto til å implementere rapporten fra National Dialogue Committee (NADCO) før enhver ny angivelig folkelig konsultasjon. Odinga gikk på slutten av fjoråret sammen med Ruto for å få slutt på ei bølge av antiinnstrammingsprotester utløst av fjorårets statsbudsjett (Finance Bill 2023), som introduserte et batteri av skatteøkninger, subsidiekutt og andre innstramminger.

Odinga mobiliserte i fem måneder i fjor midlertidige protester med sikte på å holde det svulmende masseraseriet under kontroll av de borgerlige opposisjonskreftene han leder. Ruto-regjeringen responderte på dens side med tiltakende undertrykking. Demonstranter ble skutt og utsatt for store mengder tåregass, som resulterte i rundt 75 dødsofre. Odinga avblåste til slutt fjorårets antiinnstrammingsprotester da de truet å krysse med streiker av statsansatte, leger og lærere, og sa anliggender ville løses gjennom NADCO, som siden helt forutsigbart har blitt en død bokstav.

Ikke overraskende har Azimio heller ikke sagt noe om de nye IMF-dikerte innstrammingene. Opposisjonen har tidligere agitert mot Ruto-regjeringens «feilplasserte bevilgninger», en henvisning til topp-plasserte tjenestepersoners overdådige utgifter.

Opposisjonskoalisjonen har også trukket tilbake sine korte, midlertidige oppfordringer til Ruto om å trekke seg, som viste seg å være meget populære blant arbeidere og ungdom. Den ledende opposisjonsfiguren i Nairobi, senator Edwin Sifuna, krevde sist tirsdag, etter Rutos blodbad på Nairobis gater, presidentens fratredelse: «Hele landet har reist seg for å si at Ruto må gå. På dette tidspunktet vil ikke engang tilbaketrekkingen av lovforslaget være nok. William Ruto, trekk deg som president i Republikken Kenya.»

Sifuna har ikke gjentatt dette kravet, i håp om at Rutos dropping av skatteøkningene kan brukes til å avvæpne protestene og restabilisere det borgerlige styret.

Azimio la Umoja-koalisjonen har ingen grunnleggende forskjeller med Ruto-regjeringens økonomiske program og forsvarer de samme reaksjonære klasseinteressene. Odinga er, i likhet med Ruto, en millionær, der de bor få gater unna hverandre i det velstående nabolaget Karen i Nairobi. De er del av den 0,1 prosenten av den kenyanske befolkningen (8 300 personer) som ifølge Oxfam eier mer formue enn de nederste 99,9 prosentene (mer enn 48 millioner mennesker).

Fagforeningenes taushet indikerer at de er villige til å la Ruto pålegge innstramminger og utplassere tropper for å knuse protestene. Den sentrale organisasjonen av fagforeninger, fagforbundet COTU, som representerer 1,5 millioner arbeidere, har ikke sagt noe. Dens generalsekretær Francis Atwoli forsvarte beryktet Rutos Finance Bill 2024, før massakren tirsdag tvang ham til å snu og appellere til Ruto om å trekke lovforslaget.

Han gjorde det under påskudd av å forsvare kenyansk kapitalisme. «Kenya er et knutepunkt for økonomiske aktiviteter i denne regionen, og det må vi beskytte for enhver pris,» erklærte Atwoli. «Vi må støtte presidenten og regjeringen, for å sikre at dette landet forblir fredelig.»

Flere protester er ventet denne uka. Middelklasseaktivister sirkulerer nå ei anonym liste over krav med tittelen «Våre krav som ikke er til forhandling til diktator Ruto og hans grådige regjering». Den kombinerer populære arbeiderklassekrav med middelklassens antikorrupsjonsanliggender og forlanger mindre regjeringsreformer.

Blant andre krav forlanger den å avskaffe de offentlig finansierte kontorene til 1. og 2. dame og å omdirigere midler til å ansette lærere og ansatte; skroting av boligavgiften; avskjedigelse av korrupte tjenestepersoner; tilbakekalling av parlamentsmedlemmer som er «skurker» (korrupte); reduksjon av MP-ers lønninger til en leges; ansettelse av flere lærere og leger; gjeninnføring av skolematprogrammet; og Rutos umiddelbare fratredelse for å ha «solgt landet til IMF og Vesten».

Spesielt forlanger lista tilbakekalling av det kenyanske «antiterrorist»-politiet utplassert til Haiti, hvor de har blitt sendt som en USA-finansiert leiesoldatstyrke, for å terrorisere den haitiske befolkningen, for å forhindre migrasjon til USA og forhindre krisa i Haiti fra å destabilisere den breiere karibiske regionen, som Washington anser som sin bakgård.

Den oppfordrer også til «en skikkelig revisjon av statsgjelda». Arbeidere og ungdommen må advares: det er ingenting å revidere. Arbeidere og ungdommen skal ikke ofre deres arbeidsplasser, lønninger og sosiale vilkår for at imperialismen og finanskapitalen kan fortsette å plyndre landet.

Begivenheter har bevist at Ruto påtvinger imperialismens og IMFs diktater, og at opposisjonen konspirerer for å samarbeide med ham for å undertrykke masseopposisjonen. Den kenyanske kapitalistklassen og dens politiske representanter er fullstendig ute av stand til å imøtekomme noen som helst av arbeidernes og de fattiges presserende sosiale behov. Ingen mengde appeller eller press vil få dem til å gi opp deres rolle som klienter for USAs og EUs imperialistmakter, som de ser til for å forsvare deres privilegier, eller til å avstå til massene noe av profittene og de enorme landområdene og rikdommen de har plyndret.

Begivenhetene i Kenya peker på den presserende hasten for at arbeidere og ungdommen baserer deres kamp på Trotskijs Teori om permanent revolusjon, som forklarer at i de tidligere undertrykte kolonilandene er det bare arbeiderklassens kamp om makten som kan fremme kampen mot imperialismen og sikre genuin nasjonal frigjøring og demokratiske og sosiale rettigheter for arbeidere og slitere. Det betyr å forene arbeiderklassen på tvers av stammeskillelinjer og på tvers av landegrenser i en kamp for sosialisme.

Utbruddet av klassekamp i Kenya blir næret av ei global kapitalistkrise og er del av en voksende motoffensiv fra den internasjonale arbeiderklassen. Denne krisa har blitt framskyndet av den globale Covid-19-pandemien, den USA-ledede NATO-stedfortrederkrigen mot Russland i Ukraina, og Washingtons handelskrig og militærstrategiske offensiv mot Kina, som raskt eskalerer i retning av en global konflikt mellom atomvåpenbestykkede stater. Disse betingelsene byr næring til en kraftfull revolusjonær bevegelse av arbeiderklassen, ikke bare i Kenya, men på tvers av Afrika og hele verden.

I nabolandet Tanzania, kiswahili-talende som Kenya, streiket handelsmenn i Dar es Salaams Kariako-distrikt, et populært markedsområde i landet og et av de travleste i hele regionen, i forrige uke mot økte skatter. På den andre siden av kontinentet, i Nigeria, truer oljearbeidere med en fristløs streik på grunn av lønninger og privatiseringsplaner for landets største oljeraffineri; bygningsarbeidere truer å streike på grunn av permittering av 30 000 arbeidere; og helsetjenestearbeidere legger ut på en syv-dager-lang streik.

Reaksjoner på sosialmedia fra Uganda, Tanzania, Nigeria, Ghana, Sør-Afrika og Sør-Sudan uttrykker beundring for masseoppstanden i Kenya og trekker paralleller til regjeringenes lignende IMF-innstrammingstiltak, angrep på demokratiske rettigheter og bruk av statsrepresjon.

Hovedoppgaven er å gi denne bevegelsen, som har utviklet seg til en fullverdig oppstand, politisk og programmatisk retning ved å bygge seksjoner av Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale i hvert land.