Den første runden av Frankrikes president Emmanuel Macrons hastig utlyste nyvalg har skapt en fiasko for Macrons parti og har avslørt kapitalistetablissementets politiske råte. Hele 11 millioner mennesker, derav 57 prosent av Frankrikes manuelle arbeidere, stemte for Marine Le Pens nyfascistiske parti Nasjonal samling, Rassemblement national (RN), og dets allierte. Ni millioner stemte for Jean-Luc Mélenchons valgallianse Ny folkefront, Nouveau Front populaire (NFP), mens Macrons parti kollapset til 6 millioner stemmer.
Parti de l’égalité socialiste (PES), Frankrikes Socialist Equality Party, opponerer uforsonlig mot både nyfascisten Le Pen og bankmannen Macron, Frankrikes foraktede «president for de rike». PES tar imidlertid ikke til orde for støtte eller en stemme for Mélenchons NFP. NFP arbeider systematisk for å berøve arbeidere og ungdommer som opponerer mot både Macron og Le Pen deres stemmerett, og blokkerer for byggingen av en bevegelse i arbeiderklassen, ved å prøve å danne en regjeringsallianse med Macron.
RN-oppslutningen blant arbeidere uttrykker ikke massestøtte for politikken for genocid og krig, som den som ble gjennomført av RNs nazikollaborerende forfedre. Den gjenspeiler snarere, på en forvrengt måte, forargelsen og hatet mot Macron. Et overveldende flertall av det franske folket opponerer mot Macrons dype nedskjæringer av pensjoner og levestandarder, så vel som hans monumentalt hensynsløse oppfordring om å sende tropper til Ukraina for å føre krig med Russland, en atomvåpenmakt.
Arbeidere i de mindre byene og de rurale områdene der RN-oppslutningen er konsentrert, leter etter en måte å slåss. De deltok i «gul vest»-protester mot Macron i 2018 og 2019, og deltok i store antall i protestene i fjor mot hans pensjonsnedskjæringer.
At det er det ytre høyre som er i stand til å dra nytte av sosial og politisk misnøye skyldes at arbeidere systematisk i flere tiår har blitt forrådt av partiene til middelklassens pseudo-venstre og fagforeningsbyråkratiene.
Mélenchon og NFP tilbyr ikke arbeidere en vei for å bygge en massebevegelse i arbeiderklassen mot krig og fascisme. De trekker ikke politiske lærdommer fra hvordan fagforeningsbyråkratiene isolerte de «gule vestene» og utsatte dem for blodig politirepresjon, for deretter så avskyelig å stenge ned masseprotestene i fjor mot Macrons illegitime pensjonsnedskjæringer. De slåss ikke for å bygge en militant kampbevegelse av arbeidere på grunnplanet.
NFP arbeider i stedet for å kvele en slik kamp. Den slutter valgavtaler, valgkrets for valgkrets, for å danne en kapitalistisk koalisjonsregjering med Macron, der Mélenchon kan fungere som Macrons statsminister. Macron har allerede varslet, ved å true å påberope seg Artikkel 16 i Den franske konstitusjonen, som vil tillate ham å suspendere parlamentet og regjeringen og styre som en diktator, dersom en slik regjering går inn for politikk han anser å være uakseptabel for bankene.
Mélenchon forbereder ikke en kamp mot nyfascismen, ved likevel å gå til samtaler med Macron på dette grunnlaget. Han tillater RN å argumentere at «venstresiden» er Macrons medskyldige, og er bankenes impotente redskaper, og at franske arbeidere må støtte RN for å opponere mot Macron. Hele forløpet av fransk og europeisk politikk i det 21. århundre har vist at dette styrker det ytre høyre.
PES avviser argumenter om at en NFP-allianse med Macron er det beste som kan forventes, og at det ikke er støtte for en venstreorientert, revolusjonær politikk. Trotskij besvarte disse argumentene for lenge siden, da han kjempet for å grunnlegge Den fjerde internasjonale som det politiske alternativet til de stalinistiske, sosialdemokratiske og borgerlig-liberale kreftene i Folkefronten i årene 1934 til 1938. Der han snakket om faren for en bevegelse i retning fascisme i den store bondestanden Frankrike på den tiden hadde, og dens manglende støtte for de stalinistiske og sosialdemokratiske partiene, skrev han:
Det er falskt, tre ganger falskt, å påstå at det nåværende småborgerskapet ikke går til arbeiderklassepartiene fordi det frykter «ekstreme tiltak». Tvert imot. Det lavere småborgerskapet, dets store masser, ser i arbeiderklassepartiene bare parlamentariske maskiner. De tror ikke på deres styrke, heller ikke på deres kampevne, eller på deres beredskap denne gangen til å føre kampen til dens ende.
I dag er det tre ganger falskt å påstå at masser av arbeidere stemmer for RN fordi de motsetter seg en kamp mot kapitalismen. De har snarere flere tiår med lang og bitter erfaring av den arbeiderfiendtlige politikken ført av partiene i NFP. NFP – som bringer sammen big business-Sosialistpartiet, Parti Socialiste (PS), det stalinistiske Franske kommunistpartiet, Parti communiste français (PCF), det pabloistiske Nytt antikapitalistisk parti, Nouveau Parti anticapitaliste (NPA) og Mélenchons parti Ukuelige Frankrike, La France insoumise (LFI) – er ikke Folkefronten fra 1930-tallet.
På den tiden arbeidet trotskistene i massebasen til arbeiderklassepartiene innen Folkefronten, og gikk inn i Léon Blums sosialdemokratiske Franske seksjon av arbeidernes internasjonale, Section française de l'Internationale ouvrière (SFIO). Til tross for Blums bitre fiendtlighet mot trotskistene ledet Folkefronten på den tiden initiativ som militsen TPPS (Alltid beredt til å tjene) for å forsvare arbeiderbevegelsen mot fascistangrep. I SFIO fant trotskistene et publikum blant arbeidere som var sympatisk innstilte til Sovjetunionen og som ble tiltrukket av vesentlige sosiale reformer foreslått av SFIO, som åttetimersdagen og betalte ferier.
NFPs sosiale base er imidlertid en allianse mellom det imperialistiske borgerskapet og velstående pseudo-venstre-sjikt fra middelklassen i akademia og fagforeningsbyråkratiet. NFPs valgprogram oppfordrer til eskalering av krigen med Russland, til «den nødvendige leveringen av våpen» og «å sende fredsbevarende styrker» til Ukraina. NFP godkjenner og støtter Macrons politistat, og oppfordrer til «vedlikehold av alle militære politienheter» og til styrkingen av Frankrikes etterretningstjenester.
NFP stiller den breit foraktede tidligere PS-presidenten François Hollande som en kandidat. Hollande, den første franske presidenten som offentlig inviterte nyfascister til Elysée-presidentpalasset, hånet beryktet arbeidere som ikke har råd til tannbehandling som «de tannløse». Hollande var en skamløs fiende av arbeiderklassen og appellerte i 2012 til bankfolk i London om å finansiere hans presidentvalgkamp ved å si: «I dag er det ikke flere kommunister igjen i Frankrike. Venstresiden liberaliserte økonomien og åpnet markeder for finansiering og privatisering. Det er ingenting å frykte.»
Det NFP legger fram er ikke et perspektiv for klassekamp, men for en kapitalistregjering som vil kollidere med arbeiderklassens masseopposisjon. NFPs rasjonalisering av denne politikken – argumentet at Macron, med hans innenriksminister Gérald Darmanins politistatsmaskin som er proppfull av nyfascister, vil tjene som en skanse mot nyfascisme – er ei politisk løgn.
Det må trekkes lærdommer fra presidentvalgskrisa i 2002, da kollapsen av oppslutningen for det innstrammingsorienterte Sosialistpartiet (PS) førte til en andre valgrunde mellom den høyreorienterte kandidaten Jacques Chirac og nyfascisten Jean-Marie Le Pen. Masseprotester brøyt ut mot tilstedeværelsen av en nyfascist på stemmeseddelen, og det falske valget velgerne ble presentert. Der millioner marsjerte i gatene oppfordret Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale (ICFI) til en aktiv politikk for å slåss for en arbeiderklasseboikott av valgene. Den oppfordret
enhver organisasjon som søker å forsvare arbeiderklassen til aktivt å føre kampanje for en boikott av presidentvalget den 5. mai. Ingen politisk støtte til verken Le Pen eller Chirac! Mobiliser den franske arbeidende befolkningen og ungdommen mot dette falske og antidemokratiske «valget». …
Hvorfor en boikott? Fordi det er nødvendig å benekte dette falske valget enhver legitimitet; fordi det er nødvendig å etablere ei uavhengig politisk linje for arbeiderklassen; fordi en aktiv og aggressiv boikott ville skape de beste forutsetningene for de politiske kampene som vil oppstå i etterkant av valgene.
PS, Mélenchon, PCF og pabloistene avviste alle denne politikken. Der de støttet Chirac som en forsvarer av demokratiet overlot de effektivt til nyfascistene kappa av opposisjon mot det politiske etablissementet. Denne katastrofale politikken med å omfavne kapitalistpolitikere som demokrater har ført til over to tiår med massiv vekst av det ytre høyre. Dens repetisjon av NFP i dag, der den inngår en valgallianse med Macron, vil bare ytterligere styrke Le Pen.
Krig og fascistisk reaksjon kan bare stoppes ved å mobilisere arbeiderklassen i Frankrike, på tvers av Europa og internasjonalt, i kamp mot kapitalismen. Den vil ikke bli stoppet ved valgurnene. Det som blir satt i bevegelse, uansett utfallet av Macrons hastig utlyste nyvalg, er en eksplosiv konfrontasjon mellom arbeiderklassen og det politiske kapitalistetablissementet.
Denne kampen kan imidlertid bare føres ved å bygge en bevegelse nedenfra, blant arbeidere på grunnplanet, og uavhengig av NFPs byråkratier. Det politiske grunnlaget for en slik kamp er kampen ført av ICFI og dens franske seksjon, PES, mot folkefrontisme og pseudo-venstre og i et forsvar av trotskismens arv og kontinuitet, og i kampen for internasjonal sosialistisk revolusjon.