Masseforargelse over at Kenyas opposisjonsparti Azimio tilslutter seg Rutos «dialog»-initiativ

Krisa i den kenyanske styringsklassen ble intensivert denne uka der raseri brøyt ut blant ungdom og arbeidere etter beslutningen til opposisjonskoalisjonen Azimio la Umoja, ledet av millionæren Raila Odinga, om å slutte seg til president William Rutos «dialog»-initiativ.

I nesten en måned har Ruto utplassert politi for å angripe demonstranter som motsetter seg skyhøye levekostnader, ungdomsarbeidsledighet, skatteøkninger og subsidiekutt, med tåregass, overfall og skarp ammunisjon. Han tok det uforlignelige skrittet å utplassere Kenyas forsvarsstyrker på gatene, i tett koordinering med Washington og EU, som markerte første gang KDF har blitt brukt mot ubevæpnede demonstranter. Rutos administrasjon har også bortført aktivister og tidvis stengt ned sosiale medieplattformer.

Raila Odinga taler ved besøk til Peace Corps, 19. juni 2008 [Photo: US Government]

Det voldelige tilslaget førte til minst 41 døde demonstranter, med hundrevis flere såret, noen lemlestet for livet.

Til tross for hans symbolske støtte de siste ukene for demonstrantene mot innstramminger, har Odinga ført diskusjoner med Ruto bak lukkede dører. Han har nå blitt enig med presidenten om å innlede et seks-dager-langt multisektorielt forum, som skal starte neste mandag og avsluttes på lørdag, med siktemål å fremme en «nasjonal dialog».

Ledsaget av Ruto, visepresident Rigathi Gachagua, og forskjellige regjerings- og opposisjonsallierte som Kalonzo Musyoka, kunngjorde Odinga tirsdag: «Jeg er glad for å bekrefte at etter omfattende konsultasjoner og diskusjoner har vi blitt enige om at dialog er veien videre ut av krisa vi i dag står overfor i vårt land. Vi har blitt enige om å gi folket en mulighet til å bli hørt.»

Han fortsatte: «Vi ønsker at dialogen mellom regjeringen og ungdommene skal bli en veldig engasjerende samtale slik at vi håndterer fundamentale anliggender som angår vårt samfunn. De er mange, men like fullt løselige!»

Pressen snakker nå om diskusjoner for å danne en regjering av nasjonal enhet mellom Azimio og Ruto. Enten i eller utenfor regjeringen, opposisjonen slutter rekkene med Ruto som respons på det breie sosiale oppsvinget. Dette showet av enhet strekker seg også til Rutos mye foraktede utenrikspolitikk, inkludert Kenyas rolle som en «ikke-NATO»-alliert av USA, som er del av Washingtons bestrebelser for å kontrollere ressurser over hele Afrika i konflikten med Kina. Opposisjonen slutter seg også til Rutos støtte for det israelske genocidet i Gaza og bombingen av Jemen.

Ruto-Odinga-foreningen er designet for å pålegge harde nedskjæringer, skatteøkninger og privatiseringer som er krevd av bankene og den globale finanskapitalen, frontet av Det internasjonale pengefondet (IMF). Det er en melding til global finans, der den kom samme dag som Moody’s nedgraderte Kenyas kredittrating, som vil resultere i høyere rentenivåer for landet, og bare dager før IMF forventes å utsette godkjenningen av ny finansiering for Kenya under sitt midt- semesterprogram.

«Dialog»-farsen støttes av fagforbundet Central Organization of Trade Unions (COTU-K), som består av 36 fagforeninger som representerer over 1,5 millioner arbeidere. Generalsekretær Francis Atwoli erklærte at dialogen ville «bidra til å dempe de pågående demonstrasjonene og promotere sosial samhørighet».

Avgjørelsen til Azimio om å slutte seg til regjeringen har ført til en strøm av opposisjon som bekrefter at det voksende oppsvinget, til tross for dets begrensninger, utvikler seg utenfor styringsklassens offisielle partier og fagforeningene.

En X-bruker sa: «Den politisk klassen omgrupperer seg for å sikre egoistiske interesser gjennom et opposisjonelt håndtrykk. Men det vi ønsker å fortelle Raila Odinga er at de harmløse ungdommene ikke døde på gata for meningsløse dialoger. Raila, hvem er vi? Du er ikke vår leder.» En annen sa: «Raila, mens du går fram til en dialog, vennligst ikke involver oss. Diskuter dine private saker. Du snakker ikke på våre vegne.»

«Hvem er ‹Vi›?» postet en. «Vi er folket. Det er oss versus politikerne nå folkens,» la han til.

Cyprian kommenterte: «Raila Odinga er den største fienden til Gen-Z-bevegelsen. Han har vært bekymret hele tiden fordi det nå er klart at kenyanere kan forene seg uten ham, og sette hans forhandlingsmakt i fare.»

TheDragon sa: «Raila er vår fiende, akkurat som enhver annen politiker i Kenya, han spiller bare for hans egne interesser.»

Et anonymt brev som er breit sirkulert på sosiale media, sa: «Kjære Raila Doinga, din beslutning i dag, om å stå sammen med våre undertrykkere, bekrefter våre valg for ikke å ønske deg involvert i våre protester fra starten av... Vi vil IKKE tillate deg å kapre bevegelsen vår for å tilfredsstille din politiske grådighet. DU taler IKKE for oss, og i dag har du vist at du står sammen med tyvene og morderne. VI VIL IKKE BLI TYSTE ... Vi vil drenere denne sumpen med deg i den. Dette er ikke business as usual

Photoshoppede bilder som viser Odinga iført t-skjorta til Rutos UDA-parti ble spredt på X og Instagram.

En bruker, Japeth, sa: «Raila Odinga vil ikke kunne bruke det gamle manuset for å sabotere vår bevegelse. Denne gangen aksepterer vi ingen tiltak for å senke Gen Z-skuta.»

«Det gamle manuset» er en referanse til hvordan Odinga tradisjonelt har avsporet folkelige massebevegelser mot det kenyanske etablissementet. På 1990-tallet, midt under tiltakende motstand mot det forhatte vestligstøttede Moi-regimet, organiserte Odinga, til tross for at han i 1982 ble torturert av Moi, masseprotester bare for deretter å støtte Moi. Han slo sammen hans daværende parti Nasjonal utvikling med Mois forhatte parti KANU og fungerte som energiminister.

Etter at daværende president Mwai Kibaki stjal valget fra ham avbrøyt Odinga i 2007 masseopposisjonen og gikk inn i regjeringen som visestatsminister, selv om hans støttespillere hadde blitt skutt ned av Kibakis sikkerhetsstyrker. Ruto, den gang en alliert av Odinga, spilte en kriminell rolle, og pisket opp etnisk vold som han ble tiltalt for av Den internasjonale straffedomstolen (ICC). Over 1 300 mennesker døde, og minst 650 000 ble fordrevet i de mest voldelige etterdønningene av valg i Kenyas historie. Odinga skulle regjere med Kibaki i fem år, fram til 2013.

I 2018, etter et nytt omstridt valg året før, som involverte Uhuru Kenyatta, inngikk Odinga igjen en avtale.

I fjor mobiliserte Odinga tidvise protester mot Rutos 2023-finanslov, som var den første innstrammingen i form av subsidiekutt og skatteøkninger. Odinga hadde som mål å avvæpne opposisjonen, og avblåste dem til slutt når de truet med å krysse med streiker fra statsansatte, leger og lærere.

Et år seinere er betingelsene radikalt annerledes. Som styringsklassen er godt klar over, er Azimios og Odingas evne til å spille hans tildelte rolle betinget av at de har noen troverdighet i arbeiderklassen.

En studie utført av Jalale Getachew Birru for ACLED – en NGO som samler inn data om voldelige konflikter og protester i verden – viser at et vesentlig skifte har funnet sted i karakteren og ledelsen av Kenyas skatteprotester fra 2023 til 2024. I 2023 var det 140 demonstrasjoner organisert av Odingas Azimio og hans støttespillere mot Rutos skatteøkninger og subsidiekutt. Disse ble druknet i blod, med 75 dødsofre.

Som kontrast fulgte årets 45 demonstrasjoner identifisert fra februar til 21. juni – dette ekskluderer masseprotestene av millioner over hele landet den 25. juni – ungdomsledede kampanjer på sosiale medier med emneknagger som #OccupyParliament og #RejectFinanceBill2024. Deltakere i disse demonstrasjonene har, ifølge studien, inkludert «blant annet advokatforeninger, grupper av arbeidere og grupper av studenter».

Styringsklassen frykter at med mindre protestene blir avsluttet, vil en langt breiere politisk bevegelse som involverer arbeiderklassen bryte ut, og ikke bare i Kenya, men i hele regionen.

Wiper-partileder Kalonzo Musyoka er en veteranpolitiker, med ei merittliste som arbeider for Mois politistat som utenriksminister (fra 1993 til 1998), visepresident i Nasjonalforsamlingen (fra 1988 til 1992) og nasjonal organisasjonssekretær i KANU – det eneste lovlige partiet under Moi, da arbeidere, studenter og venstreorienterte motstandere av regimet ble drept og torturert. Han sto ved siden av Raila og advarte: «Hvis vi ikke er forsiktige vil vi alle bli kastet ut av Gen Z når de sier de har blitt myndige og de ikke lenger er morgendagens ledere.»

Odinga har alltid presentert seg selv som leder av den demokratiske fraksjonen av styringsklassen, en av hovedmennene som ledet landet gjennom dets «Andre frigjøring» på 1990-tallet til flerpartidemokrati, mot det vestlig støttede Daniel arap Moi-diktaturet (1978 til 2002). Men han har alltid vært en imperialismens nikkedukke, og har støttet USA-ledede imperialistintervensjoner i Somalia og Frankrikes intervensjon i Elfenbenskysten i 2011. Odinga er i likhet med Ruto del av den 0,1 prosenten av den kenyanske befolkningen (8 300 personer) som ifølge Oxfam eier mer formue enn de nederste 99,9 prosentene (mer enn 48 millioner).

I hans selvbiografi, The Flame of Freedom (2013), beskrev Odinga hvordan han kort før valget i 2007 var på audition for bankfolk og big business, og tok avstand fra faren Jaramogi Odingas tilknytninger til det sovjetiske byråkratiet som Kenyas første visepresident:

På grunn av min fars og min mangeårige støtte til rettferdig fordeling av nasjonale ressurser, hadde jeg ofte blitt beskyldt for å være venstreorientert antikapitalist [det sistnevnte en merkelig misforståelse om en mann som, i likhet med hans far før ham, lenge hadde vært involvert i privat næringsliv]. Det ble sagt at jeg som president ville reversere noen privatiseringer og gjøre radikale endringer i det kenyanske aksjemarkedet. Det sistnevnte hadde nok også en sammenheng med anklagen jeg hadde framsatt om at de omfattende profittene fra illegal narkotikahandel var pløyd inn i den nasjonale børsen. I midten av oktober besøkte jeg Nairobi-børsen for å tilby mine forsikringer om min støtte til dens fortsatte aktiviteter.

Der styringsklassen forenes ovenfra, må arbeiderklassen forene seg nedenfra og på tvers av landegrensene, for å bygge sine egne kamporganisasjoner for å forsvare sine grunnleggende demokratiske og sosiale rettigheter. Det må etableres grunnplankomitéer på hver arbeidsplass, i hver fabrikk og hvert nabolag, valgt demokratisk og uavhengig av fagforeningene og alle kapitalistpartiene, for å samle andre undertrykte mennesker og de fattige. I denne kampen kan arbeidere henvende seg til deres klassebrødre og -søstre i alle land som konfronterer lignende sosiale katastrofer.

Krisa reiser direkte spørsmålet om å bygge et internasjonalt revolusjonært lederskap som besørger et sosialistisk perspektiv til arbeiderklassen.

De bitre erfaringene fra det siste århundret og de to første tiårene av det 21. århundre har stadfestet Leo Trotskijs Teori om permanent revolusjon. I land med en forsinket kapitalistisk utvikling kan ikke borgerskapet lede kampen for sosiale og demokratiske rettigheter, og etablere uavhengighet fra imperialismen. Den oppgaven tilfaller den internasjonale arbeiderklassen, der den slåss for å velte kapitalismen, som del av den sosialistiske verdensrevolusjonen. Mot imperialismen må kampropet for arbeidere over hele regionen bli: For De forente sosialistiske stater av Afrika!

Vi oppfordrer arbeidere og ungdom til å slutte seg til oss og bygge seksjoner av Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale, verdenspartiet for sosialistisk revolusjon grunnlagt av Leo Trotskij.

Loading