USAs beslutning om å levere Israel våpen til en verdi av $ 20 milliarder, én dag etter kunngjøringen av utplasseringen til regionen av ei andre hangarskipangrepsgruppe, markerer et ytterligere skritt i retning av en Midtøsten-krig. Støttet av hele styringsklassen er Biden-administrasjonen fast bestemt på å føre en katastrofal konflikt målrettet mot Iran, som den anser som én front i et globalt utbrudd av imperialistvold mot sine rivaler, som bare kan stoppes av den uavhengige politiske mobiliseringen av det internasjonale arbeiderklassen.
Dette er den ufravikelige konklusjonen som må trekkes fra en gjennomgang av innholdet i våpensalget. Etter i over 10 måneder å ha tilrettelagt for Israels genocid i Gaza, planlegger Biden-administrasjonen å levere over 50 F-15-jagerfly, avanserte mellomdistanse luft-til-luft-missiler, 120 mm tanksammunisjon, høyeksplosive morterer og taktiske kjøretøy. Leveringen av hele flåten av kampfly forventes å ta fem år å fullføre.
Fra et reint militært synspunkt er det ingen tenkelig bruk for et så enormt arsenal i Gaza, som allerede er bombet til fillebiter og der Hamas-krigere på det meste besitter rudimentære kortdistanseraketter som sjelden setter noen mål i Israel i fare. Israels presserende behov for slike våpen gir bare mening i konteksten av framskredne forberedelser mot mer sofistikerte motstandere, som Hizbollah-militsen i Libanon og Iran selv, som har kapasiteten til å skyte ned israelske fly og angripe landet direkte med langtrekkende missiler.
Som Joseph Kishore, presidentkandidat for Socialist Equality Party (SEP), forklarte i en uttalelse som fordømte våpensalget,
Det er en uhyggelig undertekst til Pentagon-kunngjøringen. Israel har allerede ubestridt luftoverlegenhet i regionen. Det eneste formålet med dette våpensalget er å erstatte forventede tap i en krig med Iran og landets allierte, som kan bryte ut når som helst. Biden-Harris-administrasjonen ønsker å sikre at Israel kan fortsette å pulverisere folket i Midtøsten uten å miste et taktslag.
Forut for det siste våpensalget var det umiskjennelige tegn på at Washington ønsker en regionsdekkende krig. Fra begynnelsen av Israels genocid i oktober i fjor har amerikanske tjenestepersoner gjort det klart at deres tilslutning til den «endelige løsningen» av det palestinske spørsmålet er forbundet med planer om å bekjempe Iran, en sentral alliert av Russland og Kina i Midtøsten.
Etter at Israel bombet Irans konsulat i Damaskus i april, som drepte syv høytstående medlemmer av Den iranske revolusjonsgarden, bidro amerikansk og annet NATO-militærutstyr til å avverge Irans gjengjeldelsesangrep mot Israel med droner og missiler. Israels siste opprørende provokasjon, likvideringen av Hizbollah-kommandanten Fuad Shukr i Beirut og Hamas’ politiske leder Ismail Haniyeh i Teheran innen timer etter hverandre i slutten av juli, fikk Washington til å kunngjøre våpenavtalen for $ 20 milliarder og umiddelbart å innvilge Israel $ 3,5 milliarder fra bistandspakka på $ 14 milliarder vedtatt av Kongressen i april, for å kjøpe USA-produserte våpen. I tillegg opphevet Biden-administrasjonen en tre-år-lang våpenembargo mot Saudi-Arabia, Irans erkerival i regionen.
Med iranske tjenestemenn, deriblant landets øverste leder Ali Khamenei, som har bekreftet deres rett til å gjengjelde Israels attentat på Haniyeh, egger Biden-administrasjonen Teheran til å lansere et angrep som så kan brukes til å rettferdiggjøre ytterligere eskalering.
Amerikanske og israelske politikere legger ikke lenger skjul på det faktum at Iran er et angrepsmål. Under hans tale til en fellessesjon av Kongressen i juli proklamerte Netanyahu åpent hans intensjon om å føre krig i allianse med amerikansk imperialisme mot Iran, som han mottok stående applaus for fra begge partier. «Hvis dere husker én ting, én ting fra denne talen, husk dette: Våre fiender er deres fiender, vår kamp er deres kamp, og vår seier vil være deres seier,» erklærte han til overveldende jubel. «Iran forstår at for virkelig å utfordre Amerika, må landet først erobre Midtøsten ... Men i hjertet av Midtøsten, stående i veien for Iran, er ... staten Israel.»
Netanyahu diskuterte en krig over hele Midtøsten i et møte bak lukkede dører dagen etter med visepresident og den demokratiske presidentkandidaten Kamala Harris, som åpnet hennes orientering for pressen etterpå med uttalelsen: «Så, jeg hadde nettopp et oppriktig og konstruktivt møte med statsminister Netanyahu. Jeg fortalte ham at jeg alltid vil sørge for at Israel er i stand til å forsvare seg, inkludert mot Iran og Iran-støttede militser, som Hamas og Hizbollah.»
Amerikanske imperialiststrateger håper gjennom krig å fundamentalt omstrukturere Midtøsten i Washingtons interesser, på bekostning av deres rivaler. Det å eliminere Teheran-innordnet Hizbollah i Libanon og skyve iranske styrker ut av nabolandet Syria ville undergrave det pro-iranske Assad-regimet og åpne opp russiske styrker ved deres eneste middelhavsflåtebase i Tartus for direkte angrep. Washington håper også gjennom krig å undergrave Kinas tiltakende innflytelse i regionen, som vist av deres mekling av en våpenhvile mellom Iran og Saudi-Arabia i fjor, og landets voksende økonomiske tilstedeværelse.
Men disse forhåpningene er vrangforestillinger. Amerikansk imperialisme har allerede i løpet av tre tiår med uavbrutt krig drept millioner av mennesker over hele Midtøsten og Sentral-Asia, og lagt hele samfunn øde. Ødeleggelsene av Irak, Afghanistan, Libya og Syria gjorde ingenting for å snu den amerikanske imperialismens bratte økonomiske tilbakegang vis-à-vis dens konkurrenter, men forverret stormaktskonflikter. En ny krig ville derfor raskt utvikle seg til et direkte sammenstøt mellom stormaktene av en global skala.
Disse tidligere katastrofene fungerer akselererende snarere enn som ei bremse på amerikansk imperialismes utløsing av nye militære eventyr. Washingtons besluttsomhet for å provosere fram fullskala krig med Iran er uatskillelig fra deres globale strategi for verdenskrig, som de anser som det eneste levedyktige virkemiddelet for å beholde deres hegemoni mot både rivaler og nominelle «allierte».
I tillegg til Midtøsten, som blir ansett som en avgjørende front i denne krigen på grunn av regionens høye konsentrasjon av energiressurser og dens geostrategiske betydning for kontroll over Europa og Asia, er Washington i krig med Russland i Ukraina og forbereder seg på en med Kina i regionen Indo-Stillehavet.
På et tidligere stadium i denne prosessen forklarte Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale (ICFI) at «ingen del av kloden er utenfor amerikansk kapitalismes interesse», der ICFI skrev i sin 2016-uttalelse Sosialisme og kampen mot krig: «Hvert kontinent og hvert land er sett gjennom prismet av amerikansk imperialismes økonomiske og geopolitiske interesser. Den amerikanske styringsklassen er fokusert på utviklingen av en strategi for å kontre enhver reell og potensiell utfordring.»
Denne omfordelingen av verden involverer alle imperialistmaktene i Nord-Amerika, Europa og Japan. Den oppstår fra verdenskapitalismens uløselige motsetninger: Den mellom globalisert produksjon og oppdelingen av verden i antagonistiske nasjon-stater, og den mellom produksjonens sosiale massekarakter og dens konsentrasjon i noen få private hender. Den eneste løsningen åpen for imperialistene er å kaste menneskeheten ut i barbariet av en global brannstorm, selv om dette reiser utsiktene for kjernefysisk armageddon.
De samme kapitalismens motsetninger driver arbeiderklassen inn i revolusjonær kamp. Arbeidere rundt om i verden er opprørte over Gaza-genocidets barbari og hykleriet til dets imperialistforsvarere, og over styringsklassens pådriver for å legge hele tyngden av militarisme og krig på arbeidernes rygg, gjennom lønnsnedskjæringer og innstramminger. Den presserende oppgaven er å forene disse kampene til en global antikrigsbevegelse ledet av arbeiderklassen, på grunnlag av programmet for sosialistisk verdensrevolusjon, da imperialistkrig bare kan stoppes ved å få slutt på kapitalistsystemet den er forankret i.
Dette gjør det nødvendig å bygge et sosialistisk og internasjonalistisk masseparti av arbeiderklassen. Det partiet er Socialist Equality Party i USA, og andre nasjonale seksjoner av ICFI over hele verden.