Analyser av En verden i kaos fra Ei øy av ro

Denne talen ble holdt av David North, styreleder for World Socialist Web Site’s internasjonale redaksjonsråd, på øya Büyükada (Prinkipo), Tyrkia, søndag 25. august. Arrangementet, med tittelen «Analyzing a World in Chaos from an Island of Tranquility» [‹Analyser av En verden i kaos fra Ei øy av ro›], var Den andre internasjonale minnemarkeringen av Leo Trotskijs arbeid på Büyükada, under den første perioden av hans eksil fra Sovjetunionen, fra 1929 til 1933.

North ble invitert til å tale av Büyükadas ordfører Ali Ercan Akpolat, og sammen med ham i panelet var dr. Rıdvan Akın fra Galatasaray Universitet. Arrangementet ble moderert av Ulaş Ateşçi, et ledende medlem av Sosyalist Eşitlik Grubu (Socialist Equality Group) i Tyrkia. 160 personer deltok på arrangementet, der mange kjøpte litteratur og ble igjen for en spørsmål-og-svar sesjon etterpå.

Først, tillat meg å takke ordfører Ali Ercan Akpolat og hans administrasjon for å ha organisert og invitert meg til å tale ved denne Andre internasjonale Leo Trotskij-minnemarkeringen. Etableringen av denne minnemarkeringen som en årlig intellektuell begivenhet er av både historisk og enorm samtidsbetydning.

Büyükadas ordfører Ali Ercan Akpolat (til venstre) snakker med David North (til høyre) og Ulaş Ateşçi.

De fire årene Trotskij tilbrakte på Büyükada var blant de mest betydningsfulle i hans liv, og i det tjuende århundres historie. 1929, året da han kom hit, var året for Wall Street-krakket og begynnelsen av verdensdepresjonen. 1933 var året for Hitlers naziregimes tiltredelse til makten, en historisk katastrofe som førte til den andre verdenskrigen, Holocaust og slippingen av atombomber over Hiroshima og Nagasaki. Menneskeheten betaler fortsatt prisen for den tyske og den europeiske arbeiderklassens nederlag på 1930-tallet.

Trotskij definerte i 1938 den historiske epoken som kapitalismens dødspine. Som en konsekvens av den sosialistiske revolusjonens nederlag på 1930-tallet, som en konsekvens av stalinistiske svik i Frankrike, i Spania, og selvfølgelig i Tyskland selv, har dødspinen blitt langtrukken. Men aktuelle hendelser bekrefter Trotskijs historiske prognose. Nesten 80 år etter kollapsen av Hitlers Tredje rike og slutten av den andre verdenskrig, er vi vitne til gjenopplivingen av fascisme, bruken av genocid som et instrument i statspolitikk og eskaleringen av militære konflikter i retning av en nukleær tredje verdenskrig.

Dersom nedstigningen til barbari og sivilisasjonens selvutslettelse skal forhindres er det nødvendig at vi studerer fortiden og trekker fra det de relevante lærdommene.

Det er i konteksten av det tjuende århundres sentrale tragedie – fascismens seier i Tyskland – at Trotskijs år på denne øya opprettholder en så enorm historisk betydning. Det er velkjent at Trotskij skrev to av hans største litterære mesterverk under hans Prinkipo-eksil: hans selvbiografi, Mitt liv, og hans monumentale Den russiske revolusjonens historie.

Men Trotskijs største prestasjon mens han var på Büyükada var hans analyse av den utfoldende politiske krisa i Tyskland, hans bestrebelser for å varsle den tyske arbeiderklassen om faren reist av nazismen, og hans avsløring av de katastrofale politiske orienteringene som ble fulgt av Det tyske kommunistpartiet under Stalins rettledning. Begrenset til ei øy 1 600 kilometer fra Berlin forsto Trotskij med uovertruffen forutseelse både de uunngåelige konsekvensene av Stalins politiske orienteringer og hva som måtte gjøres for å forhindre nazistenes seier.

Leo Trotskij ved hans skrivebord i Prinkipo

Så tidlig som september 1930, mer enn to år før Hitlers seier, skrev Trotskij:

Fascisme i Tyskland har blitt en reell fare, som et akutt uttrykk for det borgerlige regimets hjelpeløse posisjon, sosialdemokratiets konservative rolle i dette regimet, og Kommunistpartiets akkumulerte maktesløshet til å avskaffe det. Den som benekter dette er enten blind eller en skrytepave.

Tyskland hadde den største, mektigste og mest politisk framskredne arbeiderklassen i Europa. Det var fødestedet til Marx og Engels, og landet hvis industrielle utvikling hadde gitt opphav, under marxismens påvirkning, til Det sosialdemokratiske massepartiet (SPD). Men SPD og praktisk talt alle de tilknyttede partiene i Den andre internasjonale forrådte i august 1914 programmet for internasjonal sosialisme da de støttet deres kapitalistregjeringers inntreden i det som ble den første verdenskrigen.

Grunnleggelsen av Den tredje internasjonale under lederskap av Lenin og Trotskij, i kjølvannet av Oktoberrevolusjonen i 1917, var målrettet for gjenoppbyggingen av revolusjonære partier basert på sosialistisk internasjonalisme. Det tyske kommunistpartiet (KPD) oppsto som den største seksjonen, utenfor Sovjetunionen, av den nye Internasjonale. Men partiets utvikling ble undergravd av ei krise av politisk lederskap. Mordet av Rosa Luxemburg og Karl Liebknecht i januar 1919, bare to uker etter grunnleggelsen av KPD, fratok partiet dets mest erfarne ledere. Problemet med lederskap ble forsterket av veksten av byråkratiet ledet av Stalin innen Sovjetunionen, avvisingen av programmet for sosialistisk verdensrevolusjon og adopteringen av det nasjonalistiske programmet «sosialisme i ett land».

Trotskij, lederen av Venstreopposisjonen innen Det russiske kommunistpartiet, motsatte seg denne fundamentalt nasjonalistiske revisjonen av det marxistiske programmet, som desorienterte de nye kommunistpartiene og førte til av seksjonene av Den kommunistiske internasjonale ble underordnet det sovjetiske byråkratiets nasjonale interesser.

Denne desorienteringen fant sitt mest katastrofale uttrykk i de politiske orienteringene til Det tyske kommunistpartiet (DKP). Konfrontert med framveksten av fascisme var KPDs essensielle oppgave å forene alle av arbeiderklassens krefter i en felles forsvarskamp. Under betingelser der arbeiderklassens lojalitet var splittet mellom to partier – SPD og KPD – var Kommunistpartiet forpliktet til å vinne tilliten til de millioner av arbeidere som fortsatt fulgte sosialdemokratenes ledelse.

Til tross for SPDs reformistiske karakter og partiets bitre fiendtlighet mot programmet for sosialistisk revolusjon, truet fascismens framvekst dets egen eksistens. Trotskij insisterte derfor på at KPD var forpliktet til å utnytte den objektive konflikten som eksisterte mellom SPD som en reformistisk arbeiderorganisasjon og nazistene. Men stalinistene, som benektet denne konfliktens eksistens, avviste alt samarbeid – selv for formålet om organisatorisk selvforsvar – med sosialdemokratene.

Trotskij utsatte stalinistenes ultravenstre-politikk – som definerte Det sosialdemokratiske partiet som «sosialfascistisk», og derfor, som nazistenes politiske tvilling – for knusende kritikk. Han oppfordret Kommunistpartiet til å forlate den selvdestruktive politikken om «sosialfascisme», og til å utstede en oppfordring til Det sosialdemokratiske partiet om en «forent front» mot nazistene. En avtale mellom de to massepartiene i arbeiderklassen, som holdt lojaliteten til millioner av arbeidere i Tyskland, hans oppfordring til forent handling, for kombinerte forsvarsaksjoner mot nazistene, insisterte Trotskij, ville skape en ugjennomtrengelig veisperring på Hitlers vei til makten. Forøvrig, det ville rydde veien for arbeiderklassen til å gå på offensiven mot det tyske kapitalistregimet og dets nazi-underordnede.

I desember 1931, i en artikkel med tittelen «For en arbeideres forente front mot fascisme», advarte Trotskij: «Tyskland går nå gjennom en av de store historiske timene som skjebnen til det tyske folket, Europas skjebne, og i en betydelig grad hele menneskehetens skjebne vil avhenge av i kommende tiår.»

Stalinistenes stupide og hensynsløse definisjon av Det sosialdemokratiske partiet som fascistisk hadde effekten av drastisk å nedtone faren reist av Hitlers genuine fascisme. Med en klarhet uten sidestykke i hans samtid, forklarte Trotskij fascismens spesifikke politiske rolle i styringsklassens kontrarevolusjonære arsenal. I hans artikkel «Hva nå?», publisert i januar 1932, skrev Trotskij:

I det øyeblikket det borgerlige diktaturets «normale» politi- og militærressurser, sammen med deres parlamentariske skjermer, ikke lenger er tilstrekkelig for å holde samfunnet i en tilstand av likevekt – kommer fascistregimets tur. Gjennom anvendelsen av fascismen setter kapitalismen i bevegelse massene av det forvirrede småborgerskapet, og grupper av det deklassifiserte og demoraliserte lumpenproletariatet; alle de utallige menneskene som finanskapitalen selv har ført til desperasjon og vanvidd. Borgerskapet krever av fascismen et grundig arbeid; når den først har tydd til metodene av borgerkrig, insisterer det på å ha fred i flere år … Når en stat blir fascistisk betyr det ikke bare at regjeringens former og metoder endres i samsvar med mønstrene satt av Mussolini —endringene i denne sfæren spiller til syvende og sist en mindre rolle — men det betyr, først og fremst og framfor alt, at arbeidernes organisasjoner utslettes; at proletariatet reduseres til en amorf tilstand; og at det skapes et administrasjonssystem som trenger dypt inn i massene, og som tjener til å frustrere proletariatets uavhengige krystallisering. Deri ligger nettopp fascismens essens.

Man kan 90 år seinere si, det er ingen større og mer presis definisjon av hva fascisme er, og om Trotskij ikke hadde skrevet noe annet i hans liv, disse ordene ville ha sikret hans politiske udødelighet.

I hans kritikk av stalinistenes politiske orienteringer understreket Trotskij at den essensielle kilden til deres feiltak var en nasjonalistisk orientering, som skilte kampen mot fascisme i Tyskland fra perspektivet for internasjonal sosialisme. Dette førte lederne av Det tyske kommunistpartiet, påvirket av det sovjetiske byråkratiets nasjonalistiske program for «sosialisme i ett land», til å fremme oppfordringen om en tysk «nasjonal folkets revolusjon» – som utvisket partiets eksplisitt proletariske orientering og tilpasset det til nazistenes sjåvinistiske agitasjon – i stedet for programmet for sosialistisk verdensrevolusjon. Der Trotskij avslørte dette falske perspektivet, skrev han:

Parolen om den proletariske foreningen av Europa er samtidig et svært viktig våpen i kampen mot vederstyggeligheten av fascistsjåvinisme, lokkingen av Frankrike, og så videre. Den mest misvisende, den farligste politiske orienteringen er den passive tilpassingen til fienden ved å male seg ut til å se ut som ham. Parolene om nasjonal fortvilelse og nasjonal galskap må motarbeides av paroler om internasjonal frigjøring. For dette må partiet renses for nasjonalsosialisme, der hovedelementet er teorien om sosialisme i ett land.

Selv da nazistenes styrke vokste jevnt og trutt nektet stalinistene å endre deres politiske orienteringer. Trotskij utstedte en lidenskapelig advarsel til den tyske arbeiderklassen:

Arbeider-kommunister, dere er hundretusener, millioner; dere kan ikke reise noe sted; det er ikke nok pass til dere. Skulle fascismen komme til makten, vil den ri over hodeskallene deres og ryggradene deres som en uhyrlig tanks. Deres frelse ligger i nådeløs kamp. Og bare en kjempende enhet med de sosialdemokratiske arbeiderne kan bringe seier. Skynd dere, arbeider-kommunister, dere har veldig liten tid igjen!

Trotskijs advarsler ble ikke aktet. Den 30. januar 1933 ble Hitler brakt til makten av en klikk av styringsklassens konspiratører uten at et skudd var avfyrt. I løpet av få dager, som Trotskij hadde forutsagt, lanserte nazistene deres terrorvelde mot arbeiderklassen og dens politiske organisasjoner og fagforeninger. Men langt fra å erkjenne det massive omfanget av nederlaget lidd av den tyske arbeiderklassen, erklærte det stalinistiske regimet i Moskva – som hadde diktert de politiske orienteringene som ble fulgt av den tyske satellitten – at politikken som var ansvarlig for nazistenes seier hadde vært korrekt.

Den kyniske og svikefulle unnvikelsen av Kreml-byråkratiet ledet av Stalin fra alt ansvar for den tyske katastrofen, betydde den effektive kollapsen av Den tredje kommunistiske internasjonale. Den 15. juli 1933, kort før han forlot Büyükada, utstedte Trotskij hans oppfordring om å bygge Den fjerde internasjonale. Han skrev:

En organisasjon som ikke er vekket av fascismens torden og som føyelig underkaster seg til slike opprørende handlinger fra byråkratiet, demonstrerer at den er død og at ingenting noensinne kan gjenopplive den. Det å si dette åpent og offentlig er vår direkte plikt overfor proletariatet og dets framtid. I alt vårt påfølgende arbeid er det nødvendig å ta som vårt utgangspunkt den historiske kollapsen av den offisielle Kommunistiske internasjonale.

Alle påfølgende hendelser skulle rettferdiggjøre Trotskijs oppfordring om en ny Internasjonale. Det stalinistiske byråkratiets politiske orienteringer antok en bevisst kontrarevolusjonær karakter. Den internasjonale arbeiderklassens interesser og kampen for sosialisme ble av Kreml-regimet underordnet de pragmatiske kalkylene av dets reaksjonære diplomatiske manøvrer med verdensimperialismens ledere. Massemordet av Gamle bolsjeviker og en hel generasjon av forkjempere for sosialisme under Terroren i årene 1936 til 1939 var av Stalin ment å demonstrere for imperialistmaktene at sovjetregimet hadde ugjenkallelig brutt med perspektivet for den sosialistiske verdensrevolusjonen. Forvandlingen av det stalinistiske regimet og dets tilknyttede partier til instrumenter for kontrarevolusjon fant sin kulminasjon i undertegnelsen av Stalin-Hitler-pakten for nøyaktig 85 år siden, den 23. august 1939. Ett år seinere, den 20. august 1940, ble Trotskij dødelig såret av en agent fra det sovjetiske hemmelige politiet, GPU.

Det er på sin plass at denne historien påminnes her vi møtes i dag. Som det står i tittelen på dagens begivenhet, det var fra denne øya av ro at Trotskij analyserte en verden i kaos. Vi påminner Trotskijs år på Büyükada i en tid der verden igjen går ned i kaos. Dette tildeler denne begivenheten en eksepsjonell betydning.

Publikumet i Büyükada.

Vi hyller ikke bare mannen som står ved siden av Lenin som den største marxistiske teoretikeren og revolusjonæren i det tjuende århundre. Vi anerkjenner den unike plassen Trotskijs politiske arv inntar i den dagsaktuelle verdenspolitikken.

Å beskrive Trotskijs politiske oppfatninger som bare «relevante» er en stor underdrivelse. Man kan ikke forstå de politiske motsetningene i den dagsaktuelle verden – som blant annet manifesteres i en verdensomspennende gjenoppblomstring av fascisme – uten en systematisk studie av Trotskijs skrifter. Hans teori om permanent revolusjon er like essensielt viktig for strategien og praksisen for internasjonal sosialisme – det vil si kampen for å sikre menneskehetens framtid – som teoriene til Einstein og Heisenberg er for forståelsen av det fysiske universet.

Innvendingen blir alltid reist – spesielt fra akademikere og utøvere av pseudo-venstre-politikken til den velstående middelklassen – at det er feil å tilskrive Trotskijs politiske arv en vedvarende samtidsbetydning. De hevder Trotskij fortsatt er en figur fra første halvdel av det forrige århundre. Åttifire år har gått siden hans attentat. Selve Sovjetunionen eksisterer ikke lenger. Vi lever i en helt annen verden. Den marxistiske vektleggingen, hevder de, på sentraliteten av arbeiderklassen og klassekampen – såkalt «klasse-essensialisme» – har blitt overgått av identitetspolitikk som prioriterer etnisitet, hudfarge og kjønn. Forsvaret av ideene og perspektivene assosierte med Trotskij – det vil si programmet for den sosialistiske verdensrevolusjonen – er «avgudsdyrkelse». Trotskij og trotskisme, forkynner de, er «irrelevant».

Dette er essensen i argumentet fremmet av en britisk akademiker, professor emeritus John Kelly ved Birkbeck College, University of London. Professoren har i løpet av de seks siste årene skrevet to bøker viet til å bevise trotskismens irrelevans. Det første bindet, med tittelen Contemporary Trotskyism, ble utgitt i 2018. Det andre bindet, med tittelen The Twilight of World Trotskyism, ble utgitt i 2023. Man kan spørre seg, hvorfor har professoren viet så mye tid og krefter til studiet av en bevegelse og en mann han anser for å være «irrelevant»? Hva er det med Trotskij og trotskistbevegelsen som har ført til at professor Kelly bruker så mye energi på å fordømme den?

Og hvorfor har Kellys to bind blitt utgitt av Routledge, blant de største utgiverne i verden, med årlige inntekter på mellom $ 50 og $ 100 millioner. Hvorfor bruker dette mektige kapitalistforlaget sine ressurser på å publisere bøker om en irrelevant organisasjon? Det burde også minnes om at Routledge i 2003 publiserte en biografi om Leo Trotskij. Jeg hadde den store ære å avsløre forfatteren, professor Ian Thatcher, som en intellektuelt prinsippløs bakvasker. Åpenbart, Routledges opptatthet av Trotskij indikerer at forlaget på ingen måte er overbevist om hans «irrelevans».

Det Kelly, og dem som ham, ikke kan tåle er trotskistbevegelsens troskap til et revolusjonært perspektiv. Han trekker fram Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale, som jeg er tilknyttet, for den mest bitre kritikk. Selv om professor Kelly og jeg aldri har møttes, beskriver han meg som «et ubeskjedent og arrogant individ»; og protesterer iherdig mot Den internasjonale komitéens definisjon av trotskisme som «det 21. århundres marxisme».

Professor Kelly fordømmer overskriften på Nyttårsuttalelsen som ble publisert på World Socialist Web Site i januar 2020: «Tiåret for sosialistisk revolusjon innledes.» Som respons skrev Kelly:

Hermetisk forseglet i deres doktrinærisme og fiendtlig innstilt til genuin empirisk gransking eller teoretisk innovasjon, er den ortodokse trotskismens organisasjoner dømt til for alltid å gjenta slagordene og politikken fra det tjuende århundres første kvartal, overbevist om at disse ideene og bare disse ideene holder nøkkelen til deres nært forestående transformasjon til revolusjonære massepartier som vil lede leninistisk-type angrep på kapitalistmakt rundt om i verden. [The Twilight of Trotskyism, s. 97]

Programmet fremmet av professor Kelly går faktisk tilbake til det siste tiåret av det nittende århundre, til arbeidet til Eduard Bernstein som satte seg fore – i Tyskland på 1890-tallet – å forvandle SPD til et parti for sosiale reformer. Med ord nesten identiske med dem brukt av Kelly i dag, hevdet Bernstein at det revolusjonære programmet til Marx og Engels var utdatert, at kapitalismens motsetninger var mottagelige for reformer, at konflikter mellom kapitaliststater kunne løses uten å henfalle til krig, og at arbeiderklassens levestandarder stadig ville bli forbedret. Sosialisme ville ikke oppnås gjennom revolusjon, men gjennom den gradvise reformen av kapitalistsamfunnet. Men hendelsene i det tjuende århundre – de to verdenskrigene, bruken av atomvåpen og fascismens barbari og relaterte former for masserepresjon – tilbakeviste Bernsteins utopiske forestillinger.

Eduard Bernstein

Professor Kelly mislykkes i å identifisere de nye parolene, de politiske orienteringene og ideene – overlegne dem som Trotskij og Lenin har fremmet – som skal vise arbeiderklassen veien videre samtidig med verdenskapitalismens eskalerende krise.

Professor Kelly beskylder trotskistene for å være likegyldige til empirisk gransking. Men det er den emeritterte professoren – som skyfler rundt i en behagelig pensjonisttilværelse med varme tøfler på føttene og ei nattlue av ull trukket ned over øynene – som synes ikke å legge merke til de stadig tydeligere tegnene på verdenskapitalismens nedstigning til kaos og barbari. Han skriver: «Ideen at den reformistiske epoken er ved en slutt og at verdenspolitikken er redusert til et enkelt binært valg – sosialisme eller barbari – er konseptuelt naiv og empirisk feilaktig.» [78]

Nå som vi nærmer oss midtpunktet av 2020-tallet, har hendelsene hatt en tendens til å rettferdiggjøre Kellys latterliggjøring av Den internasjonale komitéens prognose for fem år siden? Hva har vært den dominerende tendensen i verdenskapitalismens økonomiske, sosiale og politiske strukturer siden begynnelsen av det nye tiåret? Dersom professor Kellys kritikk av trotskistisk «doktrinærisme», blind for den dagsaktuelle verdens realiteter, er korrekt, ville han måtte demonstrere, med relevant empirisk dokumentasjon, at de siste fire til fem årene har vært vitne til en organisk styrking av verdensøkonomien, en reduksjon av sosial ustabilitet – det vil si en reduksjon av klassekonflikt – og både en nedgang i globale geopolitiske spenninger og borgerlige demokratiske institusjoners økende vitalitet.

En undersøkelse av tilstanden til den moderne kapitalismens økonomiske, sosiale og politiske strukturer rettferdiggjør faktisk trotskistbevegelsens analyse. På alle områder dominerer krise over stabilitet. Tiåret begynte med utbruddet av en pandemi som feide over hele verden og førte til minst 27 millioner «overtallige dødsfall», og som fortsatt ikke er brakt under kontroll. Dens globale herjing fortsetter. Jeg leste i dag en rapport som avslører at bare i USA har det siden 2020 vært 1,1 milliarder tilfeller av Covid. Antall dødsfall så langt i år er opp 20 prosent fra fjoråret. Men politikken til styringselitene er å ignorere pandemien, og å late som om den ikke lenger er et anliggende for bekymring. Den samme likegyldigheten kjennetegner deres reaksjon på global oppvarming. Alle problemene i det moderne massesamfunnet, som krever en global løsning, er underordnet den sosialt irrasjonelle og destruktive jakten på selskapers profitt og akkumuleringen av fråtsende nivåer av personlig rikdom.

Til tross for den enorme utviklingen av teknologi raver det globale finanssystemet på randen av kollaps. I løpet av det halvannet siste tiåret var det to ganger i USA nødvendig med massive og enestående nivåer av statlig intervensjon – i 2008 og 2020 – for å avverge økonomiske katastrofer. Resultatet har vært statsgjeldas stigning til uholdbare nivåer.

USAs offentlige gjeld var i 2007 på $ 9 billioner, et svimlende tall. Innen slutten av 2023 hadde gjelda steget til $ 34 billioner. Fordelt på befolkningen på 330 millioner mennesker, står hver amerikaner i gjeld for $ 104 000. Denne inflasjonsspiralen er uholdbar. Gjelda skal betales tilbake. Dette krever en massiv intensivering av arbeiderklassens utbytting. Men dette kan ikke oppnås demokratisk eller fredelig. Som i det tjuende århundre, styringselitene er tvunget til å søke en vei ut av krisa gjennom krig og fascisme.

USAs føderale gjeld [Photo: Federal Reserve Economic Database]

Da jeg talte i fjor ved Den første Trotskij-minnemarkeringen, den 20. august 2023, sa jeg:

Vi konfronterer i dag nøyaktig den situasjonen som er beskrevet av Trotskij i grunnlagsdokumentet til Den fjerde internasjonale, som han skrev i 1938 bare ett år før utbruddet av den andre verdenskrig: ‹Foruten en sosialistisk revolusjon, og det i den neste historiske perioden, truer en katastrofe hele menneskehetens kultur.›

Har det siste årets hendelser underbygget denne advarselen? Seks uker etter at vi møttes i Büyükada i fjor, den 7. oktober, fant oppstanden av Gaza-beboere sted mot den israelske statens undertrykkelse. Den israelske staten utnyttet oppstanden – som i seg selv var den uunngåelige konsekvensen av dens uopphørlige fornektelse av det palestinske folkets grunnleggende demokratiske rettigheter – for å starte en genocidal krig. Etter 10 måneder av krig ligger Gaza i ruiner.

Det totale dødstallet, ifølge en studie utført av det autoritative magasinet The Lancet, er rundt regnet 180 000. Det kan til og med være høyere. Men selv om det israelske fascistregimets forbrytelser har forferdet verdens befolkning forsvares dets handlinger av enhver imperialistregjering. USA har besørget og fortsetter å besørge Israel bombene og artilleriet som brukes til hver uke å drepe tusenvis av palestinske menn, kvinner og barn. Under slagordet «Israel har rett til å forsvare seg» sanksjonerer imperialistregimer bruken av genocid som et legitimt instrument for statlig politikk. Midt i dens grusomheter ble Netanyahu, den israelske Hitler, invitert til å tale til en fellessesjon i Den amerikanske kongressen, som er den høyeste ære som kan tildeles en utenlandsk leder.

Israels nedstiging til barbari rettferdiggjør prognosen Trotskij kom med i 1940. Der han opponerte mot sionistprosjektet advarte han: «Forsøket på å løse det jødiske spørsmålet gjennom migrasjonen av jøder til Palestina kan nå sees for hva det er, en tragisk hån av det jødiske folk.» Dette reaksjonære sjåvinistprosjektet har nå moralskt involvert den israelske befolkningen i en forbrytelse av historisk omfang. Etterkommerne av ofrene for genocid har blitt utøverne av genocid. Den israelske arbeiderklassen og ungdommen må rive seg løs fra sionismens reaksjonære ideologi og politikk. Ordene skrevet av Trotskij for 84 år siden har fått en brennende umiddelbarhet: «Aldri har det vært så klart som det er i dag at det jødiske folkets frelse er uatskillelig knyttet til omveltingen av kapitalistsystemet.»

Da vi møttes i fjor hadde NATOs stedfortrederkrig i Ukraina mot Russland allerede pågått i 18 måneder. Krigen har ikke bare fortsatt et år til; den eskalerer til det punktet som truer utbruddet av en fullskala nukleær krig. USA og NATO har gjort det klart at det ikke er noen «røde linjer» som de ikke er beredt til å krysse. I løpet av de tre siste ukene har Ukraina – ved bruk av våpen og andre ressurser besørget av USA og NATO – invadert russisk territorium. Ikke siden 1944 har imperialiststyrker okkupert Russland. På hvilket tidspunkt, er man tvunget til å spørre, vil Putin-regimet konkludere med at det ikke har noe annet valg enn å gjengjelde, ikke bare mot Ukraina, men også mot landets sponsorer, USA og NATO? Det ville være en global katastrofe.

En ødelagt russisk tanks ligger i en veikant nær Sudzha, Kursk-regionen, Russland, fredag 16. august 2024. [AP Photo]

Gaza-genocidet og NATO-Russland-konflikten er de nåværende fokuspunktene i en global kamp som setter menneskehetens overlevelse i fare. Kilden til denne konflikten er forankret i det eksisterende nasjon-stat-systemets uforenlighet med realiteten av et globalt sammenkoblet verdensøkonomisk system. Innenfor rammeverket av kapitalismen finnes det ingen annen løsning på denne grunnleggende motsetningen enn krig. Det eneste levedyktige alternativet til verdenskrig er sosialistisk verdensrevolusjon.

Hvis, som professor Kelly hevder, kapitalismens onder kan løses med reformistiske massasjer og fotbad, hvorfor er vi vitne til gjenoppblomstringen av fascisme over hele verden? Melonis Brødre av Italia, Le Pens Nasjonal samling i Frankrike, AfD i Tyskland, Vox i Spania og Trumpismen i USA eksemplifiserer denne tendensen. Disse organisasjonenes og bevegelsenes vekst stammer imidlertid ikke på dette tidspunktet fra massestøtte for opprettelsen av et nazi-lignende regime. Fascistene utnytter heller frustrasjonen som oppstår fra de tradisjonelle partienes likegyldighet til forverrende sosiale betingelser. Fascistene, promotert i media og finansiert av seksjoner av milliardæroligarkene, retter denne frustrasjonen mot angrep på immigranter, som i dag tjener, slik jødene gjorde på 1930- og 1940-tallet, som syndebukker for kapitalismens onder.

I kapitalismens og verdensimperialismens bastion stavrer det amerikanske demokratiet under tyngden av ei krise som det eksisterende politiske systemet ikke har noe progressivt svar på. Kuppforsøket den 6. januar 2021, ledet av president Trump, markerte et kritisk vendepunkt i amerikansk historie. Påstanden «Det kan ikke skje her» – dvs. at Amerika aldri kunne bli fascistisk – ble knust av den dagens hendelser. Arrangøren av kuppet unnslapp ikke bare straff. Han er igjen presidentkandidaten til Det republikanske partiet. I løpet av den siste uka ga president Biden, i et øyeblikk av klarhet, følgende uttalelse:

Donald Trump sier han vil nekte å godta valgresultatet dersom han taper igjen. Tenk på det. Han lover et blodbad dersom han taper, med hans egne ord. Og at han vil være en diktator på dag én, med hans egne ord. Og forresten, the sucker mener det. Nei, jeg tuller ikke. Enhver annen som tidligere hadde sagt det, du ville tro han var gal, du ville tro det var en overdrivelse, men han mener det.

Denne advarselen ble gitt av den sittende presidenten. Biden uttalte eksplisitt at USA er helt på randen av å bli en politistat. Ikke mindre bemerkelsesverdig enn selve uttalelsen var, for det første, at Biden ikke uttalte hva han ville gjøre for å forsvare demokratiet dersom Trump forsøkte et nytt kupp; og for det andre, at Bidens advarsel knapt ble rapportert i media. Tausheten uttrykte den amerikanske styringsklassens likegyldighet for å bevare demokratiet. Faktisk er det en voksende konsensus blant de styrende oligarkene, i USA men ikke bare der, faktisk i land over hele verden, om at deres interesser, nasjonalt og internasjonalt, er uforenlige med demokrati. Styringselitene er fullstendig klar over at det svimlende nivået av sosial ulikhet provoserer fram voksende folkelig raseri, og at angrepene på levekårene påkrevd av imperialistmilitarisme vil føre til en enorm opptrapping av klassekonflikter. Styringsklassens vending til fascisme er et forsøk på å forebygge og undertrykke, med vold, den politiske radikaliseringen av arbeiderklassen og dens vending til sosialisme.

Teorien om permanent revolusjon slår fast at i den imperialistiske epoken er kampen for demokrati og forsvaret av essensielle demokratiske rettigheter uløselig knyttet til kampen for sosialisme. Fascismens nederlag krever etableringen av arbeidernes makt og omveltingen av kapitalistisk eierskap og kontroll over produksjonsmidlene. Mens det ikke kan være noen sosialisme uten demokrati, er bevaringen av demokrati umulig uten sosialisme.

Til slutt, professor Kelly avslutter The Twilight of World Trotskyism med følgende tiltale: «Etter mer enn åtti år med trotskistisk aktivitet, uten revolusjoner, massepartier eller valgseire i sitt navn … har trotskistbevegelsen blitt ei blindgate for sosialister.» Av all kritikken rettet mot Den fjerde internasjonale, dette er den mest stupide og mest vulgære.

Kritikken fjerner den revolusjonære prosessen fra enhver objektiv historisk og politisk kontekst, og antyder at trotskistbevegelsen har operert i et politisk vakuum. Den konfronterte verken ugunstige objektive betingelser eller klassefiender med enorme ressurser til deres rådighet.

Kelly nevner ikke kreftene som ble utplassert av kapitaliststaten og dens agenter i arbeiderbevegelsen – fagforeningsbyråkrater, sosialdemokratiske reformister, stalinister, anarkister, borgerlige nasjonalister – for å motvirke innflytelsen fra trotskistbevegelsen. For å si det rett ut, Kelly selv, med hans reformistiske banaliteter og kynisme, er ett av instrumentene anvendt av kapitalistklassen for å undergrave veksten av revolusjonær politikk blant arbeidere.

David North signerer kopier av hans bok The Logic of Zionism etter hans tale i Büyükada.

Testen av et revolusjonært parti er ikke hvorvidt det er i stand til, til enhver tid og uavhengig av objektive betingelser, å lede en vellykket revolusjon. Snarere, det avgjørende kriteriet er hvorvidt partiet kjempet for politiske orienteringer som var basert på en korrekt analyse av den objektive situasjonen og fremmet arbeiderklassens interesser.

Siden trotskismen først oppsto som en distinkt politisk tendens i 1923, i opposisjon til den byråkratiske degenereringen av Bolsjevik-partiet og sovjetstaten, har den tilegnet seg enorm politisk erfaring. Den ble tvunget til å arbeide «mot strømmen» – under ugunstige betingelser der arbeiderklassen ble ledet og villedet av stalinistiske og sosialdemokratiske massepartier. Men riktigheten av Den fjerde internasjonales perspektiv og program har blitt bekreftet av historien.

I 1938, i en tale som feiret grunnleggelsen av Den fjerde internasjonale, forutså Trotskij at de historiske hendelsenes test ikke ville etterlate av de kontrarevolusjonære byråene «en stein på den andre». Det ble bevist sant.

De stalinistiske massepartiene av «den reelt eksisterende sosialismen» har blitt knust og diskreditert. Det sovjetiske byråkratiet oppløste Sovjetunionen. De sosialdemokratiske partiene, som ikke kan skilles fra de tradisjonelle borgerlige partiene, fremmer ikke lenger en agenda for reform av kapitalismen, enn si etableringen av sosialisme. Den ene etter den andre, blir organisasjonene som hevder å ha oppdaget en ny vei – som Podemos i Spania eller Syriza i Hellas, Rosa-bølga i Latin-Amerika – diskreditert av hendelsene. Den ene etter den andre blir forkjemperne for en «tredje vei» til fred og velstand, som verken krever klassekamp eller sosial revolusjon, avslørt som enten impotente svindlere, som Corbyn, eller skumle politiske kriminelle som den tidligere statsministeren i Storbritannia, Tony Blair.

Den fjerde internasjonale er et parti av historie. Det ble grunnlagt for å gjennomføre til slutten den essensielle oppgaven i epoken av kapitalismens dødspine: Avsluttingen av kapitalistisk undertrykking gjennom den sosialistiske verdensrevolusjonen. Det er sant at kampen for sosialisme har vist seg mer komplisert og langtrukken enn det som opprinnelig ble forutsett av Marx og Engels. Men lovene for sosial utvikling som ble avdekket av den materialistiske historieoppfatningen, og motsetningene i den kapitalistiske produksjonsmåten analysert i Das Kapital, har ikke blitt overgått. Epoken av sosialistisk verdensrevolusjon som begynte i oktober 1917 er ikke over.

Objektive hendelser driver den internasjonale arbeiderklassen, som fortsatt er den viktigste revolusjonære kraften i samfunnet, inn i en stadig mer bevisst kamp mot kapitalismen, og derfor, i retning av trotskisme, det 21. århundres marxisme.

Loading