USA og landets europeiske allierte er i økende grad bekymret for at tiltakene som så langt er truffet for å stoppe Kinas kontroll over den globale forsyningskjeden for kritiske mineraler er utilstrekkelige, som kompliserer USA-ledede forberedelser til krig.

Kina er den største enkeltforedleren av nesten alle kritiske mineraler, etter de siste 40 årene å ha fungert som neksus for global kapitalistisk produksjon. Kina har kontroll over tre fjerdedeler av verdens batterier for elektriske kjøretøy (EV), og landets elbilselskaper overgår nå Tesla i deres funksjon og pris.

For å bekjempe Kinas relative dominans innen kritiske mineraler og batteriteknologi, har både USA og EU vedtatt lover og tiltak for å stimulere innenlandsk produksjon, samtidig som de innfører tollsatser på kinesiske varer – eksempelvis et 100 prosent påslag på alle kinesiske elbiler i USA.

Disse tiltakene synes imidlertid i økende grad å være utilstrekkelige, og får et kor av den amerikanske og europeiske styringsklassens rådgivere til å øke deres innsatser betydelig.

En rapport fra Financial Times i forrige måned fant for eksempel at 40 prosent av prosjektene sponset av enten Bidens Inflation Reduction Act eller Chips Act har opplevd betydelige forsinkelser. Ifølge FT: «Selskaper sa at forverrede markedsbetingelser, oppbremsende etterspørsel og mangel på politisk sikkerhet i et valgår med store risikoer har fått dem til å endre deres planer.»

Delvis som respons på denne rapporten publiserte FT en redaksjonell uttalelse den 8. september som oppfordret USA og landets allierte til å gå til «samordnet handling på gruvedrift, raffinering og forskning» for å stoppe Kinas «kontroll over sektoren». Framfor alt oppfordrer den regjeringer til raskt og betydelig å redusere reguleringene nødvendige for nye store gruve- og raffineringsprosjekter for kritiske mineraler – to notorisk farlige og miljømessig giftige industrier.

FTs advarsel er bare den siste av ei rekke stadig mer panikkartede kommentarer og handlinger som kommer fra det amerikanske og europeiske finansielle og geopolitiske etablissementet.

Carnegie Endowment for International Peace advarte i februar i en større rapport at «NATO-militærer vil kunne møte mangler for kritiske mineraler, spesielt dersom spenningene mellom USA og Kina eskalerer.» Rapporten advarte at EU «importerer mellom 75 og 100 prosent av de fleste metaller unionen forbruker» og at ingen av landene har lagre.

Carnegie Endowment refererer ekstensivt fra historier om mineralforbruk under den andre verdenskrigen, og understreker at en ny krig av lignende proporsjoner er på horisonten, som krever mobiliseringen av enorme mengder verdifulle ressurser. Der de eksplisitt innrammer krigen som en NATO-USA-konflikt mot Kina, skriver de: «I en mulig USA-Kina-konflikt vil USA og andre NATO-land konfrontere økt risiko for mineralmangler.»

Det internasjonale energibyrået (IEA) lanserte også i februar i år et program som utforsker muligheten for å holde kritiske mineraler i en strategisk nødforsyning, lik hvordan organisasjonen og flere andre land har en strategisk petroleumsreserve. Byrået drives av Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling (OECD) – en USA-ledet, euro-amerikansk økonomisk koalisjon fra den kalde krigen.

Senter for strategiske og internasjonale studier (CSIS) lanserte i april 2024 sitt eget initiativ, Project on Critical Minerals Security. Det nye prosjektet framhever «fornemmelsen av hast for å øke USAs sikkerhet for disse kritiske input-faktorene» blant hele styringsklassen, både i Det demokratiske og Det republikanske partiet.

Wall Street Journal erklærte i mai at «Kina vinner mineralkrigen», og uttalte at «vestlige forsøk på å gjøre en bulk neglisjeres.» I en nyere artikkel av samme WSJ-forfatter, bekymrer de seg: «Amerikas krigsmaskin opererer på sjeldne jord-magneter. Kina eier det markedet.»

Politico rapporterte i august at Biden-administrasjonen vurderte et nytt program for å «støtte opp» amerikanske kritiske mineral-prosjekter, der disse bekymringene vokser. De rapporterte tiltakene ville skape en minimumspris for kritiske mineraler i USA, og betale differansen dersom prisene går under dette beløpet på det åpne markedet. Dette ville være en betydelig utvikling som får på plass en prisordning som går langt utover tiltak i olje- og gassmarkedet for å støtte opp om produksjonen.

I mellomtiden har forskjellige vestlige grønne teknologiselskaper i år gått konkurs, eller vist tegn på økonomisk nød. Dette inkluderer det svenske batteriselskapet Northvolt, som mistet en stor kontrakt med BMW på grunn av forsinket utvikling av selskapets gigafabrikker, og tre store amerikanske solenergiselskaper, TitanSolar, SunPower og Sunrun.

Bekymringene i USA og Europa om å «tape mineralkrigen» er resultat av minst tre sentrale problemer deres styringsklasser står overfor.

For det første, prosjektene de prøver å starte – nye gruveoperasjoner, raffinerings- og produksjonsprosesser for mange milliarder dollar – er massive, langsiktige investeringer som ofte tar minst et tiår for å komme i produksjon. Det å bygge disse store prosjektene krever tid og sikkerhet for at kostnadene vil bli betalt tilbake.

For det andre, Kina har store kostnadsfordeler i forhold til disse dyre nye prosjektene. Nye produsenter av mineraler vil ha en svært utfordrende tid i konkurransen med Kina, når landet har vært episenter for mineralraffineringen i flere tiår, og generelt har lavere lønninger og miljøreguleringer. Nyligst har denne kostnadsfordelen blitt reflektert i den betydelige nedgangen i 2023 og 2024 i prisen på mange kritiske mineraler. For eksempel har litium falt mer enn 80 prosent. Disse prisene forblir riktignok – knyttet til det globale finanssystemet og all dets spekulative aktivitet – volatile.

For det tredje, og viktigst av alt, det er motstridende tidshorisonter i det USA-ledede forsøket på å motvirke Kinas dominans av denne sektoren. Mens USA og EU trenger tid, minst 10 år, for å sikre seg nye robuste forsyninger av kritiske mineraler i tilfelle krig, frykter USA at jo lenger de venter med å gå til krig med Kina, jo større kan Kinas evne bli til å utvikle mottiltak til avansert amerikansk missilteknologi.

Disse kombinerte faktorene legger press på amerikanske politikere for å finne andre kilder til kritiske mineraler så raskt som mulig.

Som WSWS tidligere har forklart, dette presset informerer USA-NATO-stedfortrederkrigen med Russland, sentrert rundt Ukraina. De geostrategiske fordelene ved dødelig å svekke Putins regime og til slutt bryte opp Russland i mindre stater inkluderer kontroll over landets enorme ressurser. Dette ville (1) ytterligere isolere Kina ved å frata landet dets mest mineralrike geostrategiske partner, mens (2) det ville tilføre USA-NATO store mengder hydrokarboner, diamanter, nikkel, platinagruppemetaller, sjeldne jordmetaller, niobium, kobolt og grafitt – alle allerede under aktiv produksjon. Ukraina inneholder også store potensielle forekomster av litium.

Kina har på sin side begynt å vise sin geostrategiske kontroll over kritiske mineraler.

Nyligst har Kina innført restriksjoner på antimon, et stort sett ukjent kritisk mineral som brukes i pansergjennomtrengende ammunisjon, militær optikk og solcellepaneler. I fjor lanserte Beijing lignende restriktive tiltak for gallium, germanium og grafitt – alle som Kina kontrollerer det meste av den globale forsyningen av. Disse tiltakene ble iverksatt som respons på amerikanske restriksjoner på salg av avanserte halvlederbrikker til Kina – et forbud som det ser ut til at kinesiske virksomheter stort sett har vært i stand til å omgå.

Restriksjonene på antimon, som ble innført tidligere denne måneden, har ført til en dobling av prisen på globale markeder.

Denne utviklende konflikten over kritiske mineraler understreker den enorme faren reist av en krig mellom USA og Kina.

Mens teknologiske framskritt holder løfte for å oppmuntre til en rask overgang til fornybar energi – nødvendig for å stoppe global oppvarming – truer sammenbruddet av kapitalistiske økonomiske og politiske relasjoner med å kaste menneskeheten ut i en blodig malstrøm. Det amerikanske militæret, og dets NATO-allierte, sløser bort dyrebare ressurser, arbeidskraft og oppfinnsomhet på nye metoder for å drepe. I stedet for å jobbe internasjonalt for å stoppe krig og dele ressurser i en kollektiv innsats for å stanse miljøkatastrofe, forbereder kapitalistiske nasjonstater seg for krig.