President Emmanuel Macrons utnevnelse av Michel Barnier til statsminister markerer et historisk sammenbrudd av fransk demokrati. Macron nektet å velge en statsminister fra Jean-Luc Mélenchons Nye folkefront, Nouveau Front populaire (NFP), som kom ut først i 7. juli-valgene. I stedet, etter syv uker med samtaler, utpekte han en høyreorientert minoritetsregjering som vil være Frankrikes første avhengig av ytre høyre-støtte siden det nazikollaborerende Vichy-regimet.

Ytre høyre-partiet Nasjonal samling, Rassemblement national (RN), har uttalt at det støtter Barnier, en talsmann for NATO-alliansen, for Den europeiske unions (EU) dype innstrammingstiltak og voldelige antiimmigranttiltak, inkludert et fem års forbud mot immigrasjon til Frankrike.

De enestående syv uker lange forhandlingene om den nye regjeringen hadde som mål å berøve velgerne deres stemmerett og pålegge politikk avvist av arbeidere i Frankrike og internasjonalt. Macrons oppfordring om å sende NATO-tropper til Ukraina for å slåss mot Russland møter 89 prosent motstand på tvers av Vest-Europa, og hans pensjonskutt som ble pålagt i fjor for å finansiere landets militæroppbygging konfrontert med massestreiker, blir avvist av 91 prosent av befolkningen. Likevel sluttet bankene og militær-politimaskina rekkene bak en ytre høyre-regjering for å tvinge krig og innstramminger på folket.

Det er kalt for protester mot regjeringen i dag, lørdag 7. september, og en eksplosiv klassekonflikt brygger mens Barnier forbereder et drakonisk sparebudsjett. Meningsmålinger viser at 57 prosent av franskmennene har mistillit til Barnier, og 74 prosent mener at Macron har ignorert valgene. For å bekjempe Macron-Barnier-regimet må arbeidere imidlertid trekke avgjørende politiske konklusjoner – framfor alt, om Mélenchons og NFPs fallitt, som har muliggjort Macron trekk.

Gjennom hele sommeren avsto NFP fra å mobilisere de millioner av arbeidere som stemte på NFP. Som Parti de l'égalité socialiste (PES) advarte, var ikke dannelsen av NFP av Mélenchons parti Ukuelige Frankrike, La France insoumise (LFI), big business Sosialistpartiet, Parti socialiste (PS), De grønne, Verts, og det stalinistiske Franske kommunistpartiet, Parti communiste français (PCF), et skritt framover, men ei felle for arbeiderne. Etter 7. juli-valgene skrev PES:

NFP svinger imidlertid skarpt til høyre i kjølvannet av valget, som produktet av valgalliansens egen bankerotte, opportunistiske valgstrategi. NFP inngikk en allianse med Macron mot RN, og trakk sine egne kandidater for å styrke Ensemble og Macron. Etter valgene har Mélenchon helt og holdent fokusert på forhandlinger med høyreorienterte krefter i kapitaliststaten, og gjentatte ganger bedt Macron om å utnevne ham til statsminister, hvilket Macron har nektet å gjøre.

Begivenhetene har bekreftet PES’ vurdering av Mélenchons strategis reaksjonære karakter. Ved å demobilisere arbeiderne og falskt promotere Macron som en demokratisk opponent av nyfascisme, kjøpte den Macron tid til få samlet en høyreorientert regjering basert på en de facto allianse mellom Macrons koalisjon Ensemble og RN.

Figurer som Mélenchon og organisasjoner som NFP tjener en bestemt funksjon: å besørge politisk dekke for statsapparatet og styringsklassen som bykser brått til høyre og for å blokkere arbeiderklassens uavhengige politiske intervensjon på dens eget program.

Mélenchon og NFP har deres motstykker i alle store kapitalistland: Jeremy Corbyn i Storbritannia, Die Linke (Venstrepartiet) i Tyskland, Bernie Sanders og Alexandria Ocasio Cortez i USA. I hvert tilfelle, rollen til disse figurene og partiene er å legge til rette for hele det politiske systemets videre forflytting til høyre.

En motoffensiv av streiker og protester i arbeiderklassen må forberedes og bygges, som mobiliserer venstreorientert sentiment mot denne illegitime presidenten og regjeringen. Den enorme, objektivt revolusjonære opposisjonen mot den eksisterende orden i arbeiderklassen må frigjøres fra det lammende grepet til NFP og dets allierte i fagforeningsbyråkratiene.

Meningsmålinger viste i fjor at et stort flertall av det franske folket støttet en generalstreik for å stanse Macrons pensjonskutt og få ned hans regjering, midt under eksplosivt raseri over undertrykkingen av protester da Macron innførte kuttene uten en gang en avstemming i parlamentet. Likevel avbrøyt fagforeningsbyråkratiene, støttet av Mélenchon, rett og slett streiker etter at rettsvesenet hadde gummistemplet kuttene. Dette banet vei for en videreført opptrapping av krigen og en akselererende dreining mot det ytre høyre i offisiell fransk politikk.

Den tiår-lange undertrykkingen av klassekampen av partiene som utgjør NFP, lar RN demagogisk appellere til sosial harme på et reaksjonært, antiimmigrant grunnlag. Mélenchons promotering av populisme og nasjonalisme mot arbeidernes internasjonale klasseenhet mot kapitalisme bidrar også til å promotere RN som et tilsynelatende akseptabelt alternativ for arbeidere som er forbitret av forræderiet til PS, PCF og Mélenchon. Dette er legemliggjort av Mélenchons uttalelse fra 2022 om at han kunne fungere som statsminister under en nyfascistpresident.

Arbeiderklassen kan ikke forsvare demokrati og opponere mot kapitalistetablissementets voldsomme forflytning til høyre ved å prøve å påtvinge en NFP-regjering for å slutte avtaler med Macron og RN. Det må bygges en bevegelse i arbeiderklassen mot fascisme, imperialistkrig og kapitalisme, basert på en internasjonal kamp for arbeideres makt og for sosialisme.

Dette krever byggingen av kamporganisasjoner på grunnplanet i arbeiderklassen, uavhengige av fagforeningsbyråkratiene knyttet til NFP, rundt et genuint revolusjonært program. PES foreslår følgende krav:

Nei til imperialistkrig! Stopp krigen med Russland, demonter NATO, og trekk franske tropper ut fra Afrika og Midtøsten!

NATOs eskalering av krigen mot Russland, avvist av det overveldende flertallet av befolkningen, må stoppes. Militærbudsjettet Macron påla i fjor for å betale for den, finansiert av hans pensjonskutt, må oppheves. Frankrike må forlate NATO-militæralliansen som del av arbeiderklassens internasjonale kamp for å avvikle NATO og stanse imperialistkriger, inkludert Frankrikes kriger i landets tidligere koloniimperium i Midtøsten og Afrika.

Stopp Gaza-genocidet! Ingen rettsforfølgelse av motstandere av genocidet!

Arbeidere i Frankrike og internasjonalt må blokkere produksjonen og leveringen av våpen til det israelske regimet. Israelske tjenestepersoner som er siktet for genocid av internasjonale domstoler, så vel som franske og NATO-tjenestepersoner som er medskyldige i dette genocidet, må straffeforfølges. Rettsforfølgelsen av opponenter av Gaza-genocidet på grunn av beskyldninger om antisemittisme må opphøre, og arbeidere må opponere mot forsøk fra høyreekstreme krefter på å bruke deres støtte til det israelske regimets genocid til falskt å posere som venner av jøder og opponenter av antisemittisme.

Avskaff Frankrikes utøvende presidentskap!

Macrons lange historikk for voldelig undertrykking og massearrestasjoner som måretter streiker og protester viser at det utøvende presidentskapet er nervesenteret i den framvoksende politistaten. Den raske framveksten av det ekstreme høyre i sentrum av offisiell fransk og europeisk politikk avslører den klare og nåværende faren for at denne maskina utvikler seg til et fascistisk diktatur. Det utøvende presidentskapet må oppløses, sammen med Frankrikes opprørs- og militærpolitienheter.

Stopp forfølgelsen av flyktninger og immigranter! For arbeiderklassens internasjonale enhet!

Mobiliseringen av arbeiderklassen krever uforsonlig fiendtlighet mot borgerskapets forsøk på å splitte den ved å oppildne nasjonalisme. Arbeidere må slåss mot de fascistiske tiltakene som nå er utbredt over hele Frankrike og EU: Statsforbud og forfølgelse av immigranter, byggingen av masseinterneringsleirer for innkvartering av flyktninger, og ydmykende lover som forbyr islamsk religiøs bekledning, inkludert de som støttes av NFP.

Opphev Macrons pensjonskutt! Beslaglegg bankredningspakker! Milliarder for jobber og sosiale programmer!

Macrons illegitime pensjonskutt må oppheves, og arbeidere må avvise løgna at det ikke er penger til jobber og sosiale programmer. De billioner av euro av offentlige midler som finansaristokratiet de siste tiårene har plyndret i EU-redningspakker, må beslaglegges og brukes til å imøtekomme de sosiale behovene til den franske og europeiske arbeiderklassen. Dette krever mobiliseringen av arbeidere og framveksten av demokratiske grunnplanorganisasjoner på arbeidsplassene for å ta kontrollen over det økonomiske livet ut av hendene til finansmarkedene og politistaten.

For De forente sosialistiske stater av Europa!

De beste allierte til arbeidere i Frankrike mot krig, fascisme, genocid, innstramminger og kapitalisme er arbeidere over hele Europa og internasjonalt. Mens Barnier forbereder brutale innstramminger koordinert med andre EU-regjeringer, må den europeiske arbeiderklassen forenes politisk i en kamp mot innstramminger og kapitalisme.

Parti de l'égalité socialiste (PES), den franske seksjonen av Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale (ICFI), bygger et sosialistisk lederskap i arbeiderklassen, som må ha som sitt mål å erobre makten, avskaffelsen av de eksisterende statsinstitusjonene og etableringen av en arbeidernes stat, for å omorganisere sosialt og økonomisk liv på grunnlag av sosiale behov, ikke privat profitt.

Denne arbeiderklassens revolusjonære offensiv må utvikles som en europeisk og internasjonal bevegelse, for å erstatte den kapitalistiske Europeiske union (EU) med De forente sosialistiske stater av Europa.