Kinas økonomiske framvekst og den påfølgende rivaliseringen mellom Beijing og Washington, som representerer verdens to største økonomier, utspiller seg på tvers av det ressursrike afrikanske kontinentet.
Kina har erstattet USA og Den europeiske union (EU) som Afrikas viktigste handels- og investeringspartner. Tidligere denne måneden dro topptjenestepersoner fra nesten alle Afrikas 54 land til Beijing for det treårige Forum for Kina-Afrika-samarbeid (FOCAC), der Kinas president Xi Jinping lovet $ 51 milliarder i investeringer gjennom kredittlinjer og kinesiske forretningsinvesteringer i Afrika over en treårsperiode. Han tilbød støtte til flere infrastrukturprosjekter og opprettelsen av minst én million arbeidsplasser. Xi sa at Kina var klar til å trappe opp samarbeid med Afrika innen industri, landbruk, infrastruktur, handel og investeringer.
Beijing-møtet følger opp utvidelsen av BRICS-blokka (Brasil, Russland, India, Kina og Sør-Afrika) til å inkludere to afrikanske land, Egypt og Etiopia, så vel som flere andre nye medlemmer.
Xi lovet en tredobling av antall infrastrukturprosjekter på tvers av kontinentet sammenlignet med de som ble lovet på det siste Forumet i 2021, med vekt på «små og vakre» ordninger basert på Kinas avanserte og grønne teknologier. Kina skal lansere 30 reine energiprosjekter, så vel som 30 infrastrukturprosjekter. Samarbeid om kjernefysisk teknologi og hjelp med kraftproduksjon og kraftoverføring var også tilbudt, for å hjelpe kontinentet til å industrialisere. Xi oppfordret til et Kina-Afrika-nettverk av land- og sjøforbindelser.
Han ga forsikringer om at Kina ville utvide sine ikke-ressursimporter fra Afrika, og gjentok et løfte om å utvide markedsadgangen for afrikanske varer, spesielt landbruksvarer, som for tiden konfronterer svært strenge inspeksjons- og karantenerestriksjoner.
Mens løftet om å investere $ 51 milliarder representerer en økning på 27,5 prosent fra det siste toppmøtet i 2021, var det mindre enn toppnivået på $ 60 milliarder som ble lovet i 2015 og 2018. Mye av denne reduksjonen var resultatet av fallet i infrastrukturlåneopptak, der Etiopia, Zambia og Kenya sleit med å betale tilbake lånene til store infrastrukturprosjekter som ble tatt opp i løpet av det foregående tiåret.
Forumet ble holdt samtidig med økende konkurranse fra USA og Europa, så vel som fra de såkalte «mellommaktene», Russland, India, Japan, Tyrkia, Saudi-Arabia og De forente arabiske emirater, om innflytelse i Afrika.
Det som står på spill er Kinas tilgang til Afrikas enorme mineralressurser, deriblant store oljereserver, diamanter, gull, sølv, uran, kobber, kobolt, nikkel og litium, som landet for tiden utvinner i Den demokratiske republikken Kongo (DRC), Zimbabwe, Botswana, og andre steder, så vel som etableringen av lokale raffineringsanlegg for råvarer og markeder for landets fornybare energi og høyteknologiprodukter.
Der USA og Den europeiske union (EU) pålegger høye tollmurer for kinesiske varer fokuserer Beijing på Afrika, ikke bare som et marked for sine høyverdieksporter – salget av elektriske kjøretøy til Afrika økte med 291 prosent i 2023 – men også som en produksjonslokalisering, og drar nytte av kontinentets lave lønninger, i et bud på å omgå de forhindrende tollbarrierene det konfronterer i de framskredne landene.
Kina ser på Afrika, med dets raskt økende befolkning forventet å nå 1,7 milliarder innen 2030 – en økning på rundt 400 millioner fra 2024 – som et viktig eksportmarked, mens kontinentets 54 stemmer i FN kan besørge landet ei motvekt til dominansen av amerikansk imperialisme.
Kinas handel med Afrika
Kinas handel med Afrika har vokst eksponentielt siden begynnelsen av 1990-tallet, spesielt etter at Kina ble med i Verdens handelsorganisasjon (WTO) i desember 2001, og oppmuntret den frie bevegelsen av kapital, mennesker og produkter i begge retninger, i den grad at Kina nå er i godt mål kontinentets største bilaterale handelspartner, og passerte USA i 2009.
Omtrent 25 prosent av Afrikas eksporter, først og fremst mineraler, drivstoff og metaller som er kritisk viktige for forsvarsteknologi, fornybar energi og elektriske kjøretøy, går til Kina, mens omtrent 16 prosent av kontinentets importer kommer fra landet. I 2023 var handelen med Kina mer enn dobbelt så stor som med India, kontinentets nest største enkelthandelspartner.
Den totale handelen med Kina nådde i 2023 rekordhøye $ 282 milliarder, eller 9,9 prosent av Afrikas BNP – opp fra mindre enn $ 200 milliarder, eller 7,8 prosent av Afrikas BNP i 2019, hovedsakelig på grunn av den økende etterspørselen etter mineraler, spesielt de som er kritisk viktige for overgangen til grønn energi. Kina forventer at det årlige handelsvolumet vil nå $ 300 milliarder innen 2035. Likevel, Afrikas handel med Kina er svært ensidig, og utgjør mindre enn 5 prosent av Kinas globale handel.
De syv første månedene av 2024 har det vært en økning på 5,5 prosent i handelen, hovedsakelig drevet av Afrikas eksport av råvarer. Kinesisk eksport til Afrika utgjorde $ 97 milliarder i samme periode, mens Afrika eksporterte varer verdt $ 69 milliarder, hovedsakelig råvarer, som gjenspeiler Afrikas langvarige mønster for handelsubalanser.
Mens disse tallene er relatert hele kontinentet, er det meste av Kinas handel med bare seks til åtte av Afrikas 54 land, deriblant Sør-Afrika, Nigeria, Egypt, Algerie, DRC og Angola.
Ikke desto mindre, sammensetningen av Kinas import fra Afrika er i endring, som forstyrrer relasjonene med de berørte landene. Beijing kjøper mindre olje fra Afrika, og bytter i stedet til Gulfen, Russland og andre steder i Asia. Angola så sin rangering som Kinas nest viktigste leverandør av olje falle til åttende plass i 2023. Sør-Sudan, Sudan og Nigeria har alle sett deres hydrokarboneksport til Kina falle med mer enn 60 prosent.
I stedet importerer Kina mineraler og begynner i tiltakende grad å foredle og prosessere dem lokalt. Kinesiske selskaper har åpnet prosesseringsanlegg i blant annet Zimbabwe, Nigeria og Marokko. Hva angår landbruksprodukter, typisk råvarer, har Kina begynt å importere hurtigfryste avokadoer fra Kenya, biff fra Namibia og kaffe fra Etiopia og Rwanda.
Også av voksende betydning er Kinas e-handelsplattformer, Kilimall, Tmall, JD.com og Kikuu, som besørger et virtuelt – og avgjørende – inngangspunkt, eller en digital markedsplass, for afrikanske leverandører til verdensmarkeder og deltakelse i de globale produksjonskjedene som afrikanske produsenter hittil stort sett har vært utelukket fra. Det er denne mangelen på tilgang til globale markeder som delvis har forårsaket at produksjonen i Afrika sør for Sahara har falt fra 18 prosent av BNP i 1981 til 11 prosent i fjor, der de fleste afrikanske land har forblitt fastlåst i kolonitype handelsrelasjoner der de eksportere råvarer og importerer ferdigvarer.
Kinas investering i Afrika
Beijing har også blitt kontinentets største investor, og besørget $ 191 milliarder fra 2006 til 2021, ofte i form av tilskudd, kreditter og lån for å finansiere store infrastrukturprosjekter, typisk under landets Belt and Road Initiative (BRI).
Landet har investert i 53 av Afrikas 54 land, for det meste i havneområder langs Afrikas kyster – 16 land i vest, åtte hver i nord og øst, og to i sør. Disse havneanleggene inkluderer Djibouti Port (Djibouti) hvor Kina har bygget sin første oversjøiske militærbase, Port Sudan (Sudan), Port Said-Port Tewfik (Egypt), Port Ain Sokhna (Egypt), Zarzis Port (Tunisia) og El Hamdania Port (Algerie).
Kina har brukt sine tilkoblingsprosjekter i Afrika (inkludert jernbane- og veilinjer) for å tilknytte sine industrielle (inkludert mineralbehandling) og energiprosjekter i innlandet til transportinfrastruktur, inkludert havneanlegg langs den afrikanske kystlinja.
Mange BRI-infrastrukturprosjekter, som jernbanen for $ 3,8 milliarder mellom Nairobi og Kenyas havneby Mombasa, økte forgjeldingen til land som allerede var dypt i hullet, og tvang Kina til å kutte ned på BRI-investeringene etter at flere land enten misligholdt eller sleit med å følge opp deres nedbetaling av gjeld. Ifølge Boston Universitys Global Development Institute falt verdien av nye lån til afrikanske land til rundt 0,15 prosent av afrikansk BNP i 2021, fra toppnivået på 1,2 prosent i 2016.
Kina godkjente i fjor lån til Afrika verdt $ 10,8 milliarder, i den første årlige økningen siden 2016, og signerte i februar en avtale med Zambia og Tanzania om å oppgradere TAZARA-jernbanelinja, bygget for flere tiår siden av kineserne, som transporterer kobber og andre kritisk viktige mineraler til Dar-es-Salaam ved Det indiske hav. Dette følger løfter i januar om å investere opptil $ 7 milliarder i joint venture-foretaket Sicomines som utvinner kobber og kobolt i DRC, og rundt $ 1,3 milliarder for en jernbane som forbinder Kano, Nigerias nest største by etter Lagos, og Maradi, den nest største byen i Niger.
Mens Xi kunngjorde Beijings intensjon om å utvide deres infrastrukturinvesteringer, forventes dette å ta form av ei rekke mindre prosjekter basert på Kinas avanserte og grønne teknologier, som deres $ 14 millioner Africa Solar Belt-program for å forsyne 50 000 afrikanske husholdninger, deriblant i Tsjad og Nigeria, med solar energi, og $ 50 millioner for en solar farm i Burkina Faso.
Xi kunngjorde også et vesentlig skifte: investering i industrialisering for å dra nytte av Afrikas lavtlønnsøkonomi, finansiert via selskaper i stedet for offentlige investeringer. Slike produksjonsfasiliteter er rettet mot Afrikas voksende middelklasse, så vel som globale markeder og forsyningskjeder for produkter basert på utnyttelsen av kontinentets enorme naturressurser.
Det er av avgjørende betydning at finansiering for industrialisering kommer i form av kinesiske yuan, ikke amerikanske dollar, som del av Kinas breiere skyv for å øke den internasjonale bruken av valutaen og dempe dollarens dominans. For tiden utføres nesten alle grenseoverskridende transaksjoner – handelsoppgjør, utviklingsfinansiering og utenlandske direkteinvesteringer – mellom Kina og afrikanske land i dollar.
Mens denne bruken av dollar integrerer disse landene inn i det globale finanssystemet, utsetter den dem for finansmarkedenes volatilitet. Siden januar 2022, da den amerikanske sentralbanken startet en serie rentehevinger, har afrikanske land sett deres valutaer svekke seg med gjennomsnittlig 19 prosent relatert til dollaren ettersom investorer flyttet til høyere betalende amerikanske statsobligasjoner og den USA/NATO-ledede krigen mot Russland i Ukraina presset opp kostnadene for deres kornimporter. Dette har økt deres gjeld, og kostnadene av å betjene gjelda.
Den kinesiske yuan er ikke satt til å erstatte dollaren som den fremste internasjonale handelsvalutaen, men Xis kunngjøring indikerer at den vil spille en økende rolle i handelsfakturering og oppgjør mellom Kina og Afrika. Dette initiativet finner sted samtidig som Afrika ruller ut sitt pan-afrikanske betalings- og oppgjørssystem (PAPSS), utviklet av African Export-Import Bank (Afreximbank), som lar afrikanske land gjøre opp deres intra-afrikanske handel (for øyeblikket svært lav) i lokale valutaer, en utvikling som Beijing oppmuntrer.
Beijing øker også bruken av bilaterale valutabytteavtaler – currency swap agreements – der Kinas sentralbank, People’s Bank of China (PBC), besørger yuan-denominert handelskreditt til lokale forretningsbanker i rundt 40 land, med flere i Afrika deriblant Nigeria, med siktemål å utvide bilateral handel så vel som å besørge nødhjelp til sentrale afrikanske land som er nært ved å misligholde deres lån. PBC har også støttet New Development Bank, en multilateral institusjon opprettet av BRICS-gruppa av land i Shanghai, med den hensikt å bruke medlemslandenes valutaer for utlån og internasjonale lån.
Bekymringer for potensielle vestlige sanksjoner, spesielt USA-ledet frysing av $ 300 milliarder av Russlands sentralbanks dollarverdier, som i vesentlig grad holdes i det europeiske banksystemet, sammen med andre finanssanksjoner, gir næring til Kinas forsøk på å begrense USAs finansielle dominans, via yuan-denominerte transaksjoner og landets støtte for PAPSS og lignende systemer andre steder.
Kina prøver å restrukturere sin låneportefølje til de 25 afrikanske landene som IMF anslår er i eller i fare for å komme i gjeldsnød. Kinesiske kreditorer, offentlige og private, antas å eie rundt 13 prosent av denne gjelda. Kina er engasjert i restrukturering av gjeldsreforhandling og lettelser med flere land, deriblant Angola, Etiopia og Kenya. Kina og andre kreditorer har gått med på at Zambia skal betale tilbake sin gjeld over en lengre periode, samtidig som de avskriver $ 840 millioner. Beijing gir også kortsiktige lån til land i nød, med minst syv afrikanske land som mottar redningslån.
Washington har respondert med å beskylde Beijing for «gjeldsdiplomati» ved å lokke afrikanske land til å ta på seg betydelig gjeld som de sliter med å betale tilbake, slik at Beijing kan beslaglegge lukrative eiendeler.
Den amerikanske responsen
Washingtons sentrale bekymring er at de nye handelsrutene som bygges under BRI vil avlede handelen vekk fra USA og at Kinas økende økonomiske tyngde vil høyne landets politiske innflytelse, med Kinas tilgang til afrikanske havner som gir dets militære større maktprojeksjonsevne. Ikke desto mindre, til tross for sin bitre opposisjon mot BRI, med henvisning til bekymringer over gjeld og miljømessig bærekraft, har USA mislyktes med å komme opp med et tiltalende alternativ.
I fjor, etter tiår med avtagende innflytelse i Afrika og samtidig med voksende bekymring for Kinas økende kontroll over sentrale mineralressurser, signerte USA hundrevis av avtaler verdt $ 14,2 milliarder med afrikanske land i et forsøk på å motvirke Kinas økende innflytelse. De 547 handels- og investeringsavtalene var en økning på 67 prosent fra 2022 i både antall og verdi. I en landemerkeavtale, ansett som en seier for Washington over Kina og Russland i Afrika, vant et amerikansk selskap et bud på å bygge Ghanas første lille nukleære reaktor.
USA søker å rivalisere med Kinas BRI via G7s Partnerskap for global infrastruktur og investering (PGII) med «utviklings»-nasjoner som har som siktemål å distribuere mer enn $ 600 milliarder innen 2027. Landet deltar i et prosjekt på $ 10 milliarder for å finansiere Lobito-korridoren for å «lirke ut kineserne».
Prosjektet innebærer renovering og utvidelse av ei 1 300 kilometer lang jernbanelinje – som i stor grad ble ødelagt under den USA-provoserte borgerkrigen – som skal transportere kritiske mineraler fra det ressursrike DRC så vel som Zambias Copperbelt-provins til Angolas havneby Lobito, på Atlanterhavskysten. Det inkluderer utvidelse av Lobito havn og byggingen av solar energikraftverk og bruer rundt rurale samfunn. USA har annonsert en avtale som vil utvide Lobito-korridoren til å nå nikkelforekomster i Tanzania, utvide USAs tilgang til Afrikas kritiske mineraler, og potensielt skape den første øst-vestlige jernbaneforbindelsen i Afrika.
US International Development Finance Corporations lån på $ 1,2 milliarder til Lobita-prosjektet er bemerkelsesverdig fordi Angola en gang var en krigsskueplass under den kalde krigen og seinere ble den største mottakeren av Kinas lån i Afrika. Luanda skylder fortsatt rundt $ 17 milliarder av de $ 45 milliardene Angola lånte fra Kina, hovedsakelig i form av lån støttet av olje.
De fleste av DRC og Zambias mineraler transporteres for tiden via den kinesisk-finansierte jernbanen som forbinder Zambia og Tanzania (TAZARA-jernbanen) til Dar-es-Salaam i Det indiske hav, eller må fraktes på trailere til Angola til en langt større kostnad. Utviklingen av Lobito Atlantic Railway betyr at det i framtiden vil være et valg mellom eksport via Atlanterhavet eller Det indiske hav eller – for å si det i mer klare ord – mellom USA/Europa og Kina, selv om dette er tvilsomt siden kinesiske selskaper dominerer DRCs gruveregion og skal utføre oppgraderinger verdt $ 1 milliard på den konkurrerende TAZARA-jernbanen som har en forskjellig sporvidde.
Som et faktaark fra Biden-administrasjonen formulerte det, det politiske imperativet nå er å «utkonkurrere Kina på verdensscenen», og dette inkluderer Afrika, der temperaturen stiger i stormaktsspenningene over kritiske mineraler.