I forkant av finansminister Rachel Reeves’ tale til Labour Party’s årskonferanse hadde bekymring vokst i styringskretser om regjeringen var for rett på sak i å utlegge sin agenda for brutale angrep på arbeiderklassen.

«Labour burde droppe undergang og dysterhetsmelding for en om økonomisk fornyelse,» var Guardian-økonomikorrespondent Richard Partingtons gode råd. «Starmer og Reeves må artikulere regjeringens formål», skrev John McTernan for Financial Times, og la til i samme artikkel: «Hvor er håpet?»

Som McTernan forklarer, Labours tilnærming har vært å argumentere at «‹ting vil bli verre før de blir bedre›, som blir hørt av velgere som at ting definitivt vil bli verre – de har bevis for det i behandlingen av pensjonister.»

Dette refererer til den stringente behovsprøvingen av godtgjørelser for drivstoff, som etterlater millioner av fattige eldre konfrontert med lammende kostnader eller en vinter uten oppvarming. Som et tegn på raseriet over dette tiltaket i arbeiderklassen, buet til og med Labour-konferansens delegater hørbart en beslutning om å utsette en avstemming om saken, tvunget av lederskapet, til onsdag.

Drivstoffkuttet fulgte en nekting av å skrinlegge det brutale tobarnstaket på bidragsutbetalinger.

Alt dette har blitt fulgt av ei rekke avsløringer om at Starmer, hans visestatsminister Angela Rayner og Reeves har hatt heller mer å være håpefulle for de siste årene, takket være donasjoner fra velbeslåtte oppbakkere. Bare én, multimillionæren lord Waheed Alli, har utrustet trioen (pluss Starmers kone) til en verdi av nesten £ 30 000 anvendt på klær, med £ 2 435 på briller for Starmer – tilsynelatende fortsatt ikke nok til å hjelpe ham å se hvor ille dette kan ta seg ut.

Labour-lederen har også mottatt £ 35 000 for fotballbilletter og gjestfrihet, pluss £ 4 000 for gjestfrihet på en Taylor Swift-konsert. Rayner har ansatt hennes egen personlige fotograf for en årskostnad på £ 68 000 av skattebetalernes penger.

Ikke noe av dette ble hjulpet av at Lisa Nandy, kulturministeren, fortalte media at Labour-ministrene nå skulle slutte å akseptere gratis klær for tusenvis av pund fordi «vi ikke vil at folk skal tro at vi lever veldig forskjellige liv enn dem».

Resultatet er et av de dårligste settene av meningsmålingtall for en ny regjering i britisk historie. Ifølge Ipsos er bare 22 prosent av folket «fornøyd» med Labours prestasjoner, og færre enn halvparten av Labour-velgerne – en femtedel av dem som angrer at de stemte på partiet. Bare en tredjedel av befolkningen mener partiet gjør en bedre jobb enn Conservative-regjeringen det erstattet.

Starmer er den minst populære på dette tidlige stadiet i hans premierskap av noen av hans forgjengere tilbake til i det minste David Cameron – med unntak av den uovertrufne katastrofen Liz Truss – med bare en fjerdedel av folk som fortalte meningsmåleren Ipsos at de følte at han gjorde en god jobb. Vel og merke, Camerons falt til slutt lavere, men etter det brutale innstrammingsbudsjettet for 2012; Reeves skal avsløre Labours første budsjett ved slutten av oktober.

En nyere Opinium-meningsmåling registrerer et 45-poeng-stup i Starmers personlige godkjenningsrating siden 19. juli (prosenten som godkjenner minus prosenten som ikke godkjenner). Den står nå på -26 prosent. Reeves har falt 36 poeng til rundt det samme nivået.

Dette kommer etter et valg som førte Labour til makten med bare en tredjedel av de avgitte stemmene, og den laveste andelen av stemmeberettigede i britisk etterkrigshistorie.

Som World Socialist Web Site skrev i kjølvannet av valget: «Sir Keir Starmer tar plass i spissen for en Labour-regjering på kollisjonskurs med den britiske arbeiderklassen. … Spørsmålet mange arbeidere og unge mennesker rundt om i landet vil stille seg, bare et par dager etter å ha tildelt Rishi Sunaks Toryer et uforlignelig valgnederlag, er: ‹Hvordan blir vi kvitt deres erstattere?›»

Med en allusjon til denne brønnen av sosialt sinne, advarte Jessica Elgot, politisk viseredaktør for Guardian, i forrige uke at folk hadde «stemt for politisk endring og forbedrede offentlige tjenester», med henvisning til oppfordringer om å være «håpefulle». McTernan skrev på tilsvarende måte at «Labours mandat i valget var å gjenopprette offentlige tjenester, ikke for enhver pris å gjenopprette de offentlige finansene», og spurte om en visjon om «hvordan ei bedre framtid ville se ut».

Reeves gjorde imidlertid bare den minste endring av retorisk grep på mandag, og skrev i Times at «jeg har aldri vært mer optimistisk om vårt lands framtid,» ei linje som dannet grunnlaget for avisas flatterende forsidehistorie mandag, «Gode tider forut om vi griper dem, insisterer Reeves».

Labours forpliktelse for «investorsentiment», «styring som et pro-business parti» og «økonomisk stabilitet og å få grep om de offentlige finansene», som Reeves gjentok i den samme artikkelen, betyr at partiet ikke kan avstå fra å angripe ethvert hint av sosial reform, eller fra å true arbeiderklassen, i mer enn noen få setninger. «Vi kan ikke skattlegge og betale vår vei til velstand,» advarte finansministeren, og sa: «Ingenting av dette vil bli lett.»

Det var den samme historien med hennes konferansetale, som kombinerte sorgtung hoderysting over «nødvendigheten» av å foreta kutt side-om-side med hennes heading-løfte om «ingen tilbakevending til innstramminger». Dette ble kombinert med ytterligere forpliktelser til «økonomisk og budsjettmessig ansvarlighet» og hennes løfte at big business-profitter ikke ville bli berørt.

Den allestedsnærværende referansen til det «svarte hullet på £ 22 milliarder» som var igjen i statsfinansene etter Tory-partiet, fikk en tidlig omtale, der Reeves erklærte at «pengene var ikke der». Labour hadde blitt tvunget til å iverksette tiltak for å gjøre «de nødvendige innsparingene». Det å kutte godtgjørelsene for vinterdrivstoff var «den riktige avgjørelsen under de omstendighetene vi arvet», erklærte hun, mens hun beklaget at trippellåsen ville få statspensjonen til å stige med skarve £ 1 700 over parlamentets periode. Hun ville igjen måtte ta «vanskelige valg».

Tidligere samme dag nektet Reeves å bekrefte at hennes lovede «ingen tilbakevending til innstramminger» ville frita offentlige departementer fra reelle kutt, og sa til journalister at «de detaljerte departement-for-departement utleggene ville det bli forhandlet om». Totalt sett, hevdet hun: «Det vil bli reelle økninger i regjeringens utlegg i dette parlamentet» – som berettiget sviende nedskjæringer i dag med løfter om «syltetøy i morgen».

Finansministerens mest betydningsfulle bestrebelse for å vinne noe populær appell var basert på et løfte om å «få arbeid til å lønne seg». Hun var «stolt over å stå her som den første finansministeren på 14 år som har levert en meningsfull, reell lønnsøkning til millioner av offentlig ansatte».

Selv om dette var nok for Guardian til å hylle «en tale full av lidenskap og fotfeste, noe genuint rørende», avsa NHS-arbeidere deres egen dom innen timen da to tredjedeler av rekordhøye 145 000 stemmeberettigede sykepleiere avviste Reeves’ patetiske lønnsforhøyelse på 5,5 prosent – en liten brøkdel av deres reallønnskollaps over de siste årene. Hundretusenvis av lærere representert av National Education Union skal avsi deres dom over det samme tilbudet om ei ukes tid – nøyaktig en måned før høstbudsjettet.

Bare minutter inn i Reeves’ tale kom det høylytte protesterende utbrudd fra salen, der en ropte ut: «Vi selger fortsatt våpen til Israel, jeg trodde vi stemte for endring Rachel, klimasammenbrudd er på vår dørterskel.» Andre kunne høres rope «Fritt Palestina!» To av de unge utroperne ble med vold dratt ut fra konferanselokalet, den ene ble grepet rundt halsen, den andre ungdommen ble slått inn i en vegg.

Forsvarsminister John Healey, som talte til konferansen tidligere samme morgen, gjorde det klart at det ikke ville bli noe opphør i militære operasjoner til støtte for Israel eller for NATOs eskalerende krig mot Russland: «Vi vil kartlegge en kurs for å øke forsvarsutleggene til 2,5 prosent av BNP, et nivå ikke matchet siden 2010 da Labour sist var i regjering.»