Streiken til 45 000 havnearbeidere som startet tirsdag er en vesentlig milepæl i en voksende offensiv av arbeiderklassen. Streiken har stengt ned 36 havner på øst- og Gulf-kystene, deriblant store havneanlegg som New York-New Jersey, Houston, Savannah og Charleston.

Arbeidsnedleggelsen er del av et voksende landsdekkende opprør. Havnearbeidere har sluttet seg til 33 000 Boeing-arbeidere som har vært i streik i mer enn to uker etter deres avvisingen av en utsalgskontrakt, sammen med tusener flere luftfartsarbeidere ved Textron og Eaton. Alt i alt, minst 85 000 arbeidere er i streik i USA på strategisk sentrale arbeidsplasser.

Dette er del av en global bevegelse. Canadiske havnearbeidere i Montreal har lansert en 72-timers streik, som reiser utsiktene til en bevegelse over hele kontinentet.

Denne streikebølga har brutt ut bare uker før presidentvalget i november, der fagforeningsbyråkratiet vanligvis håndhever et de facto streikeforbud.

Offisiell politikk, drevet av stadig mer desperate forsøk på å styrke amerikansk kapitalismes posisjon, lodder dybdene gjennom massive militære eskaleringer i Midtøsten og mot Russland. Trump-valgkampen representerer en betydelig bestrebelse for å etablere et fascistdiktatur i USA.

Men en helt annen, progressiv sosial kraft kommer fram i opposisjon: arbeiderklassen. Streikebølga reiser både den presserende nødvendigheten, så vel som muligheten, for en uavhengig klassebevegelse rettet mot det kapitalistiske profittsystemet som helhet.

Betingelsene havnearbeidere slåss mot er universelle, fra den profittdrevne likegyldigheten til sikkerhet, stagnerende og fallende reallønninger og massivt overarbeid. Framfor alt slåss havnearbeidere for å forsvare deres jobber mot nye former for automatisering. Disse blir gjort til våpen av selskaper over hele planeten for å redusere hele seksjoner av arbeiderklassen til fattigdom. Bare i USA har titusenvis av arbeidsplasser allerede blitt ødelagt i år på denne måten i bilindustrien, ved UPS, i teknologisektoren og på andre arbeidsplasser.

Havneanleggene har lenge vært sentrale i styringsklassens bruk av arbeidsbesparende teknologier for å slette arbeidsplasser. Innføringen av containerisering som startet på 1960-tallet ødela ikke bare titusenvis av havnejobber, men reduserte massivt shippingkostnadene. Det var også instrumentalt for globaliseringen av kapitalistproduksjon og en stadig større sammenkobling av en voksende internasjonal arbeiderklasse. I et annet sosialt system ikke dominert av profitt ville denne teknologiske utviklingen blitt brukt til å lette arbeidsbyrden og skarpt forbedrede levestandarder.

Det pågår en kamp om hvem som kontrollerer disse nye teknologiene: arbeiderklassen eller selskapseliten. En kommentar i går i den Jeff Bezos-eide Washington Post advarte nervøst at havnestreiken bare er «en tidlig kamp av godt betalte arbeidere mot avansert automatisering. Det vil kommer mange flere.»

Streiken er også del av et voksende opprør mot pro-selskap fagforeningsapparatet, som har brukt flere tiår på å hjelpe til med å tvinge innrømmelser ned strupen på arbeidere, og som er fullstendig forbundet med kapitaliststaten. Den nåværende streikebølga begynte med en massiv avvising av et forsøkt utsalg ved Boeing av International Association of Machinists-byråkratiet, som arbeidere avviste med slående 95 prosent.

Dette har seriøst komplisert forsøkene fra byråkrater over hele landet for å pålegge deres egne utsalg. Til tross for alt av International Longshoremen’s Associations harme og vulgære retorikk, har byråkratiet blitt kastet ut i ei krise. Den reelle drivkraften i denne streiken er ikke fagforeningspresident Harold Daggett, men grunnplanet.

Streiken er også et slag for Bidens Hvite hus. I årevis har den selvdefinerte «mest pro-arbeider presidenten i USAs historie» brukt byråkratiets tjenester for å blokkere eller begrense streiker og pålegge kontrakter som gir grønt lys for sletting av jobber og pålegging av lønninger under inflasjonen. Det hvite hus anser også byråkratiet som sentralt for å forberede hjemmefronten for krig, oppsummert i Bidens nylige erklæring at [fagforbundet] AFL-CIO er hans «innenlandske NATO».

ILA-byråkratiet har lovet å fortsette å flytte militært utstyr gjennom de streikede havneanleggene. Disse blir brukt i Israels USA-støttede genocid i Gaza og utvidende krig mot Iran, og for å støtte en stedfortrederkrig mot Russland som truer menneskeheten med nukleær utslettelse. Biden har utstedt en uttalelse som klandrer «utenlandske» shippingrederier for å provosere fram streiken, i et forsøk på å avlede oppmerksomheten fra Wall Street og amerikansk kapitalisme.

Men utbruddet av streiker mot forsvarskontraktøren Boeing og på havnene, samtidig som amerikansk imperialisme eskalerer sine kriger i Midtøsten og mot Russland, viser at bestrebelsene for å undertrykke klassekampen med appeller til amerikansk nasjonalisme og militarisme begynner å bryte sammen. Bidens forsøk på å bruke fagforeningsbyråkratiet for å pålegge hans program har i økende grad diskreditert begge i arbeiderklassens øyne.

Det er fordi de samme profittinteressene bak imperialistkrig – kampen for kontroll over råvarer, markeder og bassenger av billig arbeidskraft – står bak krigen mot arbeidernes jobber og levestandarder hjemme. Uansett hvem som vinner presidentvalget, begge partier er forpliktet til å få arbeiderklassen til å betale for disse krigene.

Biden hevder han ikke har noen intensjon om å bruke en Taft-Hartley-forordning for å tvinge fram en slutt på streiken, men tverrparti-streikeforbudet på jernbanene i 2022 beviser at regjeringen er grundig forberedt på å bruke makt for å stenge ned streiken dersom den ikke er i stand til å få den under kontroll gjennom fagforeningsbyråkratiet.

Det sentrale spørsmålet havnearbeidere står overfor er utviklingen av deres streik til en breit anlagt uavhengig bevegelse av arbeiderklassen. De konfronterer spesielt to presserende oppgaver: For det første, å tvinge fram demokratisk kontroll over deres egen kamp, inkludert kontroll over alle framtidige kontraktsforhandlinger og evnen til å motsette seg beslutninger som bryter med deres vilje; og for det andre, etableringen av reelle kommunikasjonslinjer med grunnplanarbeidere på tvers av hele landet og rundt om i verden.

Dette krever utviklingen av streikekomitéer på grunnplanet, bestående utelukkende av betrodde arbeidere og uavhengige av ILA-byråkratiet. Boeing-arbeidere har allerede tatt dette skrittet, som også jernbanearbeidere og andre på tvers av bransjer rundt om i verden. Gjennom Den internasjonale arbeideralliansen av grunnplankomitéer – International Workers Alliance of Rank-and-File Committees (IWA-RFC) – er de i stand til å koordinere og samarbeide med arbeidere over hele verden.

ILA forsøker allerede å sette havnearbeidere i karantene ved tungt å politiovervåke streikevaktene og sosialmedia. I mellomtiden slår Daggett og ILA-byråkratene seg sammen med deres kolleger på vestkysten fra International Longshore and Warehouse Union (ILWU), som tvinger deres medlemmer til å være streikebrytere ved å håndtere omdirigert cargo.

Streikende havnearbeidere må bryte gjennom kystskillet og knytte seg til arbeiderne på vestkysten, som støtter deres kamp. De må også rekke ut til jernbanearbeiderne, som slåss mot nye utsalgskontrakter, som er sentrale for planene om å flytte omdirigert last tilbake til østkysten.

De må også rekke ut til arbeidere på tvers av hele Nord-Amerika og verden forøvrig for å forhindre at last blir omdirigert til Mexico og Canada. I fjor blokkerte mexicanske trailersjåfører havnene, og arbeidere sør for grensa er ivrige etter å bli med deres fettere i nord for å slåss mot de multinasjonale selskapene, som undertrykker dem alle.

I opposisjon til ILA-byråkratiets støtte for USAs kriger for global dominans må grunnplanarbeidere ta aktive tiltak for å stoppe krig. Spesielt må de ta i akt oppfordringen fra de palestinske fagforeningene, som har oppfordret arbeidere over hele verden til å stanse genocidet ved å nekte å håndtere militære forsendelser til Israel.

Havnearbeidere er i en kamp ikke bare mot havneoperatørene, men et helt sosialt system – kapitalisme, som er basert på utbytting og ulikhet. Mot den kapitalistiske styringsklassen må arbeiderne kontre med deres eget politiske program – sosialisme, basert på overføringen av politisk makt til arbeiderklassen, avskaffelsen av profittmotivet og opereringen av samfunnet for menneskelige behov.