Send inn deres støtteerklæringer til havnearbeiderne på østkysten ved å fylle ut skjemaet nedenfor. Alle bidrag blir holdt anonyme.

Der den fristløse streiken til 45 000 havnearbeidere på østkysten og Gulfkysten av USA torsdag går inn i sin tredje dag kaver logistikkselskaper med å omdirigere cargo til andre havner, i Mexico, Canada og på den amerikanske vestkysten.

En tre-dager-lang streik av 1 150 havnearbeidere ble nettopp avsluttet ved det store havneanlegget i Montreal i Canada, som er forventet å ha langsiktige konsekvenser.

Men der nødvendigheten for å mobilisere arbeidere over hele Nord-Amerika for å nekte å håndtere omdirigerte forsendelser beordrer fagforeningsbyråkratiene i hvert av landene deres medlemmer til å streikebryte mot den historiske streiken i USA.

Mirko Woitzik, global Intelligence-direktør for Everstream Analytic, forklarte: «Shippingrederier kan gå tilbake til en havne-hopp-strategi i den første uka av en mulig streik ved å la deres skip losse cargo ved å anløpe karibiske omlastingsknutepunkter som Freeport i Bahamas eller ved gateways i Mexico eller Canada.»

Som flere andre selskaper fortalte Scan Global Logistics deres kunder at de kunne vurdere «mexicanske ruter via Veracruz og Lázaro Cárdenas», to store havner henholdsvis på Mexicos øst- og vestkyst.

Trailerpublikasjonen OpenOTR indikerer: «I Mexico er Lázaro Cárdenas et annet strategisk alternativ for shippingredierier. Denne havna besørger et inngående jernbanealternativ via CPKC, og tilbyr ei direkte linje til Houston og Kansas City. Dette kan være spesielt nyttig for selskaper med sterke tilknytninger til det sørlige USA, eller de som ønsker helt å unngå overbelastningen av havner i USA.»

Arbeidere på havneanlegg, jernbaner, skip og trailere over hele Mexico og Nord-Amerika må motsette seg forsøkene på å tvinge dem til å streikebryte mot deres klassebrødre og -søstre! De må se kampen som en anledning til å slåss mot de transnasjonale selskapene. Akkurat som deres daglige arbeid er deres kamp objektivt internasjonal og må oppfattes og organiseres bevisst som det.

Et sentralt forlangende fra havnearbeiderne på østkysten og Gulfkysten er å ha trygge jobber mot automatisering, som utgjør en akutt trussel for arbeidere i alle sektorer og internasjonalt.

Trailersjåfører blokkerte i 2023 gjentatte ganger Veracruz, Lázaro Cárdenas og andre store havner i Mexico for å protestere mot arbeidsvilkårene, og pekte på potensialet for en internasjonal kamp.

Mens industripublikasjoner også advarer om overbelastning og høyere kostnader ved alternative havner, er nordamerikansk cargotransport tett integrert, og omdirigering av forsendelser svekker streiken kraftig.

Unitariseringen og databehandlingen av skipsfarten bidro til å drive fram globaliseringen av kapital, men selv mens dette fant sted responderte den amerikanske styringseliten på den fordoblede utfordringen fra økonomiske rivaler i Europa og Asia ved å integrere økonomiene i Nord-Amerika enda tettere, som ei startrampe for økonomisk og militær krig.

Mexicos egne første store industrier, gruvene og jernbanene, vokste ut av kapitalismens eksplosive utvidelse i USA etter den amerikanske borgerkrigens ødeleggelse av slavokratiet. Eierskapet og jernbanesystemet og havnenes linjer har forblitt fullstendig sammenkoblet.

Mexicos bestikkelige kapitalistelite, sammen med dens eget korporative fagforeningsapparat, har i løpet av det siste halve århundret bare vært altfor tilfreds med ytterligere å underordne seg amerikansk imperialisme og få privilegert tilgang til investeringer og markeder, og har besørget amerikansk og canadisk kapital garantier for at den ikke vil stoppe for noe for å besørge endeløs tilgang til billig arbeidskraft.

Ved sentrum av denne relasjonen er evnen til å «sikre forsyningskjeder», framfor alt mot enhver motstand fra arbeiderklassen.

Den angivelige «venstre»-regjeringen til president Andrés Manuel López Obrador (AMLO) og hans innkommende etterfølger Claudia Sheinbaum har forskanset seg på denne prosessen under rammeverket av den nye handelsavtalen USMCA, som trådte i kraft i 2020, og eksplisitt er rettet mot Kina.

AMLOs regjering bygde også et jernbane- og motorveisystem, Tehuantepec Isthmus Inter-Oceanic Corridor, som ble lansert i år og forbinder Stillehavet med Mexicogulfen (og Atlanterhavet) på det smaleste punktet i det sørlige Mexico, og prøver å konkurrere med Panamakanalen.

López Obrador-administrasjonen arbeidet også hånd-i-hånd med [det føderale amerikanske fagforbundet] AFL-CIO og med fagforeningen Unifor i Canada for å sponse og legitimere et nytt fagforeningsapparat feilaktig kalt «uavhengig» for å erstatte det tradisjonelle, diskrediterte fagforeningsbyråkratiet i Mexico.

Én slik «uavhengig» fagforening er den mexicanske Order of Maritime and Dockworkers (La Orden), der generalsekretæren kaptein Antonio Rodríguez Fritz har forholdt seg taus om bruken av mexicanske havner for å svekke streiken i USA. Dette er tilfelle til tross for La Ordens tilknytning til International Organization of Masters, Mates & Pilots, som i likhet med havnearbeidernes fagforening International Longshoremen’s Association nå i streik i USA, tilhører AFL-CIO.

La Orden hadde i desember i fjor tilsyn med en 36-dager-lang streik for å vinne kontrakten ved Crosby Marine Services, hvorpå fagforeningen takket for støtten fra både López Obrador-regjeringen, så vel som AFL-CIO og dets Solidarity Center, det amerikanske byråkratiets internasjonale arm, nesten utelukkende finansiert av den føderale amerikanske regjeringen.

Kaptein Rodríguez baserer imidlertid hele hans persona for arbeidere på promoteringen av mexicansk nasjonalisme, og fordømmer til og med selskaper for å ansette utenlandske arbeidere. «De stjeler jobbene som en mexicaner kunne ha,» sa han under et forum i forrige måned. Han fokuserte også hans angrep på alle utenlandske operatører som seiler i mexicanske farvann som en trussel mot «nasjonal suverenitet».

Som et annet eksempel, Los Mineros, den såkalte «uavhengige» fagforeningen ledet av Napoleón Gómez Urrutia, en parlamentariker for AMLOs parti Morena, er tilknyttet fagforeningen United Steel Workers (USW) nord for grensa, og arbeider tett med Solidarity Center.

Los Mineros isolerte og solgte ut en 55-dager-lang streik i juli ved stålverket ArcelorMittal, det viktigste selskapet lokalisert i havna Lázaro Cárdenas. Arbeidernes hovedkrav om en rettferdig proittdeling ble ganske enkelt avvist gjennom vage løfter om en «revisjon».

Fagforeningsapparatet nekter å organisere en genuin internasjonal kamp fordi det betjener selskapene og amerikansk imperialisme. Fagforeningsbyråkratiet har i flere tiår respondert på globaliseringen ved å ivareta sine «egne» kapitalisters konkurranseevne, og har fullt ut integrert seg inn i kapitaliststaten og selskapsledelsen.

Dette ble tydeligst demonstrert av ordren fra de amerikansk havnearbeidernes fagforening International Longshoremen’s Association (ILA) om å fortsette å flytte militært utstyr brukt i det israelske genocidet i Gaza, den ekspanderende krigen i Midtøsten og USA-NATO-krigen mot Russland i Ukraina.

Denne manøveren understreker også hvor stor innvirkning arbeidere i Mexico, som produserer og transporterer mange av komponentene for den amerikanske krigsindustrien, kan ha i kampen mot den ekspanderende verdenskrigen mellom atomvåpenmakter, som truer en slutt på menneskelig sivilisasjon.

I et annet kritisk tiltak for å sikre forsyningslinjer har López Obrador gitt militæret tilsyn med all toll og alle havneanlegg i landet, med muligheten til å pålegge krigsrett mot eventuelle forpurringer.

Hans administrasjon opprettet også en Nasjonalgarde, som fikk dens militære karakter nedfelt i Konstitusjonen som hans siste handling i presidentembetet. Den har blitt utplassert mot migranter som en forlengelse av den amerikanske grensepatruljen, og har allerede blitt brukt til voldelig å rydde vekk demonstrerende lærere som blokkerte toglinja som forbinder Lázaro Cárdenas med USA.

Havnearbeidernes streik er en internasjonal, politisk og revolusjonær kamp som gjør det nødvendig å bryte med alle partier av det nasjonale borgerskapet, som Det demokratiske partiet, det canadiske New Democrtic Party (NDP) og det mexicanske regjeringspartiet Morena, som er iboende underordnet Wall Street og imperialisme.

Spørsmålet som med kraft oppstår fra denne internasjonale kampen er hvilken klasse som skal kontrollere de globaliserte produksjons- og distribusjonskjedene: Kapitalistklassen, på dens grunnlag av å maksimere profitt og tjene imperialistkrig på bekostning av levebrødet og livene til utallige arbeidere, eller arbeiderklassen, på grunnlag av å få slutt på fattigdom og kunne imøtekomme alle menneskelige behov.