Ett år etter starten av Gaza-genocidet intensiveres Israels grusomheter mot det palestinske folket. Det barbariske angrepet på Al-Aqsa Martyrs Hospital der flyktninger ble brent levende inne i deres provisoriske telt er del av en ny fase av etnisk rensing og masseslakt i det nordlige Gaza, mens Israel Defense Forces (IDF) lanserer bombeangrep på Vestbredden.

Angrepet på Gaza har allerede manifestert seg som en metastase i en regional krig, der Libanon er under et systematisk militært bombardement som har drept tusener. Iran blir nå målrettet av Netanyahus fascistregime med full støtte fra USA, som for første gang har utplassert tropper til Israel i forkant av forestående missilangrep mot iranske mål.

Den eneste responsen fra Storbritannias Stop the War Coalition (STWC) på denne massive eskaleringen har vært å forskanse seg på organisasjonens bankerotte og impotente appeller til Labour Party-regjeringen om å droppe støtten for Israel. Dette er innbegrepet av Jeremy Corbyn, som er de facto lederen for STWC.

Den 14. oktober utstedte Corbyn og hans gruppe på fire andre uavhengige MP-er, valgt i parlamentsvalgene basert på deres motstand mot genocidet i Gaza, en ydmyk appell til Labours utenriksminister David Lammy om å slutte å støtte Israels genocid.

Selv mens han tiltalter regjeringen som en medskyldig i krigsforbrytelser, appellerer Corbyns brev til krigsforbryterne på Labours parlamentariske benker om å «endre kurs og stå opp for vår felles menneskelighet».

Corbyn bønnfaller: «Regjeringen kunne ha stått opp mot Israel den dagen den ble valgt. Den kunne ha opponert mot genocidet i Gaza. Den kunne ha avsluttet militær, økonomisk og diplomatisk støtte. Den kunne ha forsvart likeverdig anvendelse av folkeretten.»

Som Corbyn vet meget vel, ingenting vil overbevise Labour-regjeringen om å gjøre noe slikt.

Men hans brev vedvarer med dette politiske narrespillet, og stiller ei liste med fem spørsmål til Lammy, som i hans rolle som skyggeutenriksminister i november i fjor beskrev israelske missilangrep på flyktningleirer som potensielt «juridisk berettiget».

Corbyns spørsmål inkluderer: «Hvilke røde linjer, om noen, må Israel krysse for at regjeringen skal avslutte sin diplomatiske og politiske støtte?», «Hva gjør regjeringen for å tilrettelegge for presserende rask de-eskalering og forhindre en omfattende regional krig?» og «Opponerer den britiske regjeringen mot genocid?»

Alle røde linjer ble krysset for måneder siden, og Labour-regjeringen trapper opp sin militære og logistiske støtte til Israels etniske rensing, inkludert etterretningsoverflyvninger i Gaza, og utplasserer militære styrker i Persiabukta og det østlige Middelhavet til støtte for luftangrep på Jemen, Libanon, Syria, Irak og Iran.

Starmers regjering ble formet gjennom en fem-år-lang kampanje for å utvise Corbyn og hans støttespillere fra Labour Party, fordømmelse av opposisjon mot sionisme og forsvar av det palestinske folket som «venstreorientert antisemittisme». Blairistene erklærte at Corbyns opposisjon mot NATO og atomvåpen gjorde ham «uegnet til å bli statsminister».

I løpet av denne heksejakta ble tusener utvist fra partiet eller de forlot det i avsky, mens Corbyn nektet å mønstre noen kamp mot hans høyreorienterte opponenter, og insisterte på at Labour skulle opprettholdes som ei «brei kirke». Dette endte med at han ble erstattet av Starmer som partileder og med Corbyns egen utvisning fra Labour Party.

Corbyn ble overrakt lederskapet av Labour ved to separate anledninger, med folkelig massestøtte. Hans politiske arv er en av nedverdigelse og kollapsen av Labours «venstre» til total ubetydelighet.

En Early Day Motion fremmet av Richard Burgon 8. oktober understreker denne utraderingen. Forslaget gjør ikke noe annet enn å støtte en tannløs FN-resolusjon som krever en slutt på Israels illegale okkupasjon av Palestina og et forbud mot britisk militærbistand til Israel. Det fikk støtte fra bare 51 MP-er. Av disse var bare 22 fra Labour Party. Ytterligere 11 MP-er som sitter som uavhengige stemte til støtte for forslaget, seks av dem enten utvist fra Labour Party (i Corbyns tilfelle) eller suspenderte (Burgon, John McDonnell, Zarah Sultana, Apsana Begum og Ian Byrne) for å ha stemt mot forskjellige høyreorienterte politiske retningslinjer.

Som ytterligere vitnesbyrd om utraderingen av «venstresiden», da Burgon fremmet et lignende forslag i fjor mens Toryene var i embetet, sikret det støtte fra over 90 MP-er.

Corbynistenes parlamentariske pantomime har bare én genuin impuls: Å mønstre en påstand om at en kamp finner sted, når det ikke er noen kamp i det hele tatt mot denne Labour-regjeringen og dens aktive støtte til genocid og krig.

Corbyns overordnede oppdrag har vært å forhindre et politisk brudd med Labour, der han eksplisitt og gjentatte ganger har opponert mot enhver oppfordring til et sosialistisk masseparti mot det. Ikke et eneste av MP-ene som er utvist eller suspendert av Starmer har våget å ta opp kampen og utfordre regjeringen. De er alle skapninger av dette pro-imperialisme partiet, som søker å opprettholde sin dominans over arbeiderklassen.

Det er langt over tid for å avslutte søket etter politiske kimærer. Ingen avtale kan sikres fra Labour for å få slutt på genocidet. Labour, som var en søyle i NATO siden etterdønningene av den andre verdenskrig, utviklet seg gjennom det 20. århundre i takt med de dypeste kravene fra britisk imperialisme. Partiets reformistiske politikk, som ble forkastet for flere tiår siden, ble alltid fremmet med det overordnede målet å forhindre framveksten i arbeiderklassen av revolusjonær opposisjon mot kapitalismen.

Millioner av arbeidere og ungdommer har marsjert for å få slutt på genocidet, og det store flertallet ser på Labour Party som en fiendtlig styrke og erkjenner at det trengs et nytt parti. Men denne erkjennelsen må forvandles til den bevisste kampen for sosialisme. Corbyn nekter å oppfordre til et nytt masseparti for sosialisme – ikke fordi tiden enda ikke er moden, men fordi det ville vinne stor folkelig støtte.

Prisen for utsettelsen av kampene for et slikt parti er ødeleggelsen av Gaza, masseslaktingen av palestinerne, en ekspanderende regional krig støttet av USA og Storbritannia målrettet mot Iran – med hundretusener allerede døde i NATOs stedfortrederkrig i Ukraina mot Russland – og den alltid tilstedeværende faren for en eskalering til atomkrig.

Innen Storbritannia er Labours høyreorienterte politikk, partiets nasjonalistiske trommevirvler, masseinnstramminger og forfølgelsen av immigranter og flyktninger, drivstoff for framveksten av det ytre høyre. Alle grusomhetene fra det 20. århundre blir reist på nytt.

Hvor skal dette nye partiet komme fra? Ikke fra corbynistene eller pseudo-venstre-gruppene som følger patetisk i hans kjølvann. Socialist Equality Party uttaler entydig: Et slikt parti må bygges nå, som forener arbeiderklassen internasjonalt mot genocid og verdenskrig, og kobler dette til kampen mot innstramminger og utradering av demokratiske rettigheter. Vi oppfordrer alle arbeidere, ungdommer og studenter som er enige i denne kampen om å slutte seg til SEP og bidra til å bygge det nødvendige lederskapet i arbeiderklassen i kampen for sosialisme.