Kristalina Georgieva, lederen for Det internasjonale pengefondet (IMF), har levert en nedslående vurdering av den globale økonomien i hennes innledende tale forut for denne ukas møter, holdt sammen med Verdensbanken.

Hun begynte med å si at «vi bør hegne om de gode nyhetene» – at inflasjonsnivåene er på vei ned, i det minste på offisielle tall – fordi «vi har ikke hatt mye av det i det siste».

Selv dette ble dempet av observasjonen at selv om inflasjonsratene faller, de høyere prisene folk føler i deres lommebøker er her for å bli, og «familier er harme, folk har det vondt».

I det som har blitt en sentral bekymring for IMF i den nylige perioden, som følge av hevingen av globale rentenivåer siden 2022, rettet Georgieva oppmerksomhet mot de stigende nivåene av statsgjeld og nødvendigheten for handling for å få den ned.

Som alltid, dette ble uttrykt i begreper om nødvendigheten for å opprettholde en gradvis tilnærming for å promotere finanspolitisk konsolidering og forsøk på å opprettholde sosiale sikkerhetsnett, men ord kan ikke skjule deres essensielle innhold, som er å foreta vesentlige angrep på arbeiderklassen og noen av de fattigste menneskene i verden.

Georgieva sa IMFs prognoser pekte på «en utilgivelig kombinasjon av lav vekst og høy gjeld – ei vanskelig framtid».

De stigende nivåene for belåning betyr at en økende andel av statens inntekter blir brukt til å dekke rentebetalinger under betingelser med lavere vekst. IMFs Fiscal Monitor Report, som det ble utgitt et sammendrag av i forrige uke, sier at global statsgjeld er forventet å nå $ 100 billioner innen utgangen av inneværende år. Rundt $ 36 billioner av denne gjelda er i USA, hvor én av syv dollar brukes bare til å betale renteregninger.

Problemet strekker seg over hele verden der «finanspolitisk spillerom fortsetter å krympe», sa Georgieva. «Bare se på den skremmende utviklingen av rentekostnader-til-inntekter over tid. Vi kan umiddelbart se hvordan de tøffe utleggsvalgene har blitt tøffere med høyere gjeldsbetalinger.»

Og, fortsatte hun, «vi lever i dypt urolige tider» der militærutleggene godt kan fortsette å stige «mens bistandsbudsjettene faller stadig lenger bak utviklingslands økende behov».

I sin rapport for møtet advarte Verdensbanken for at den globale fattigdomsreduksjonen har «avtatt nesten til en stillstand» samtidig med økonomier skadet av pandemien og krig. Banken bemerker at fattigdomsnivået i lavinntektsland er «høyere enn før pandemien».

På toppen av bistandens oppbremsing bemerket Georgieva at større økonomier, drevet av «nasjonale sikkerhetshensyn ... i tiltakende grad tyr til industripolitikk og proteksjonisme som skaper den ene handelsrestriksjonen etter den andre». Handel kommer ikke til å være den vekstmotoren den var før, og situasjonen blir verre.

I 2019 var antallet av det IMF kaller «skadelige nye intervensjoner» for handel under 1 000. IMF har beregnet at dette antallet vil stige til mer enn 3 000 i 2024.

Georgieva insisterte at budsjetter må konsolideres som involverer «vanskelige valg» om hvordan man kan øke inntektene og gjøre utlegg «mer effektive» – alltid en eufemisme for busjettkutt – samtidig som man sørger for at «politiske handlinger blir godt forklart for å oppnå folkets tillit».

Under betingelser der arbeideres levestandarder har blitt hardt rammet av inflasjon og kutt i statlige tjenester og subsidier som allerede har funnet sted, kommer ikke det til å finne sted. Dette er grunnen til at det er diskusjon innen styringskretser rundt om i verden, inkludert i USA og andre store økonomier, om nødvendigheten for bruk av statsmakt for å påtvinge de økonomiske diktatene.

Når det gjelder «løsninger», innen rammeverket av den globale kapitalistøkonomien, pekte IMF-sjefen på framskritt innen teknologi, og sa at det er mye land kan gjøre som medlemmer av et integrert økonomisk fellesskap. Handels- og teknologikreftene har levert en «høyst verdifull grad av sammenkobling».

Så, uten å erkjenne det, løp hun rett inn i den nåværende epokens sentrale motsetning, intensivert i enorm grad de fire siste tiårene med globaliseringen av produksjon, mellom den integrerte verdensøkonomien og kapitalismens nasjon-stat-system.

Der integrering har funnet sted, sa hun: «Allikevel, vi lever i en verden av mistillit der nasjonal sikkerhet har steget til toppen av lista over bekymringer for mange land. Dette har skjedd før – men aldri i en tid med så høy økonomisk gjensidig avhengighet.» [utheving i originalen]

Det sentrale anliggendet her er ikke at denne «verden av mistillit» – mer nøyaktig karakterisert som en verden i krig og på vei til en tredje verdenskrig – har oppstått til tross for økonomisk gjensidig avhengighet. Heller, det er en konsekvens av nettopp den integreringen under kapitalismen.

Det er resultatet av intensiveringen av motsetningen mellom denne historisk progressive prosessen med det utdaterte nasjon-stat-systemet, som hver av imperialistmaktene, med USA i spissen, søker å løse ved hjelp av krig.

Motsetningen kan ikke løses under kapitalismen, med mindre verdenskrig anses som en «løsning», men bare ved å gå fram til en ny og høyere samfunnsform, internasjonal sosialisme.

Selvfølgelig, et slikt perspektiv, den eneste rasjonelle løsningen, kan ikke fremmes av lederen av IMF, en av den kapitalistiske ordens hovedforsvarere, og derfor fremmet Georgieva et totalt uoppnåelig perspektiv.

Hun sa at realiteten av «fragmentering» ikke måtte bli «en unnskyldning for ikke å gjøre noe for å forhindre en ytterligere oppsplitting av den globale økonomien», og at hennes appell på møtet ville være «å arbeide sammen, på en opplyst måte for å heve våre kollektive utsikter».

Et lignende, like bankerott, perspektiv preget en lederartikkel av Financial Times (FT) om IMF-Verdensbank-møtet. Der artikkelen bemerket 80-årsmarkeringen for opprettelsen av de to organene på Bretton Woods-konferansen i 1944, mot slutten av den andre verdenskrig, sa den at de hadde «fylt et tomrom hvor koordinering manglet».

Der IMF og Verdensbanken samler seg til det årlige møtet, konfronterer de et nytt sett av utfordringer som risikerer å omgjøre det som har blitt oppnådd.

Betingelsene av intensiverende handelskrig, en forverrende situasjon i utviklingsland, problemer med klimaendringer, sjokk fra krigene i Ukraina og Midtøsten, og økende gjeldsproblemer, sa FT, understreker hvorfor globalt samarbeid er en så «dyrbar vare» og at internasjonale problemer «krever internasjonale løsninger».

Den verden som konfronterte IMF og Verdensbanken i 1944 så veldig annerledes ut enn i dag, konkluderte FT, men «ånden der de ble smidd ved Bretton Woods forblir så viktig som noen gang».

Den global kapitalismens stadig dypere krise er ikke «åndelig». Den er materiell, forankret i objektive strukturelle motsetninger som stammer fra det private eierskapet til produksjonsmidlene og det utdaterte og reaksjonære nasjon-stat-systemet. Disse motsetningene kan bare løses ved framskritt til en ny og høyere form for globalt samfunn, det vil si, internasjonal sosialisme.