Den lidende menneskeheten vil ha all rett til å spørre kunstnere og intellektuelle hva de sa og hva de gjorde under den grusomme israelske militæroperasjonen i Gaza, på Vestbredden, i Libanon og nå Iran.

Where Olive Trees Weep er en følsomt og rørende laget film om det palestinske folkets situasjon, filmet i 2022 på den okkuperte Vestbredden, regissert av Zaya og Maurizio Benazzo. Filmskaperne, henholdsvis bulgarsk- og italienskfødte, som bor i California, legger ikke skjul på deres utvetydige sympati for palestinerne. Dokumentarens objektivitet ligger i det faktum at den presenterer historisk og sosial sannhet.

Bildet av offisiell israelsk grusomhet som filmen presenterer gjøres desto mer gripende av vissheten om at situasjonen nå er uendelig mye mer forferdelig, med titusener slaktet i Gaza og hundretusener til, deriblant på Vestbredden, tvunget til å overleve under de mest avskyelige betingelser.

Dokumentaren behandler aspekter av den israelsk-palestinske situasjonen delvis gjennom kommentarene fra forskjellige intervjuobjekter, deriblant den palestinske journalisten og forskeren Ashira Darwish og aktivisten Ahed Tamimi, den ungarsk-canadiske legen og Holocaust-overlevende dr. Gabor Maté, den israelske journalisten Amira Hass og menneskerettighetsaktivisten Neta Golan, så vel som innbyggere på Vestbredden.

Opptakene i Where Olive Trees Weep av den truende, ruvende muren mot Vestbredden, av den endeløse rekka av israelske sjekkpunkter, av volden fra Israels forsvarsstyrker (IDF), av sionistbosettere i aksjon, av landet sultet på vann tilgjengelig for palestinerne, av ansiktene til barn og andre som lever under undertrykkelse, er mektige.

Intervjuobjektene diskuterer visse generelle spørsmål, staten Israels historie, dens karakter som en «settler-kolonibevegelse», dens ekspansjonistiske, aggressive politikk. Men filmens hovedvekt er på den daglige kostnaden av israelsk styre.

Darwish, en av filmens medprodusenter, er en sentral figur. Hun beskriver i detalj hennes oppvåkning til undertrykkelsens realitet. Where Olive Trees Weep åpner med denne bemerkningen, der Darwish beskriver en tidlig erfaring:

Jeg tror det skjedde på vei til skolen. Jeg ble på et tidspunkt fiket til av en soldat. Så det var en skikkelig fik, fordi den vekket meg på en måte opp til virkeligheten om hvor jeg egentlig er.

Darwish beskriver deretter hennes ulike arrestasjoner og overgrepene begått av israelske myndigheter. De gjentatte bankingene brakte henne til slutt på et palestinsk sykehus i Jerusalem, hvor

legen sa det er slutten, vet du, at 70 prosent av ryggraden min er borte, og det bare er et spørsmål om at de siste levende cellene dør. … Jeg var så sint over at de skulle få meg til det punktet å bli knust og lam.

Darwish forklarer hvorfor palestinere blir drevet til ekstreme handlinger:

Det er veldig enkelt! Du presser folk til det punktet! Det er ikke noe mer som skal til! … Det er en grunn bak det. Du må ha drept, lemlestet, smertet dem, deres familier, for å få dem til å komme til det punktet. Så ikke spør meg hvorfor de ønsker å komme til det punktet, hvor de ville bruke så mye hat og sinne og slippe det løs det på den måten. Spør meg hvor smerten kom fra, og jeg skal fortelle deg hvorfor folk handler.

Intervjuobjektene beskriver prosessen der palestinsk land på Vestbredden blir stjålet og tilegnet av det israelske regimet til fordel for de rabiat høyreorienterte settlerne. Én forklarer at myndighetene tar kontroll over landet

med all slags juridisk akrobatikk. De finner opp lover og så sier de at de implementerer i henhold til loven. Men lovene er i bunn og grunn lover for en okkupant og en kolonialistenhet. Og så for å vokte byttet, må de skape myten om sikkerhet, og de bosetter israelere på land som ikke er deres, og at de må beskytte israelerne. Og så trenger de mer land for å beskytte disse israelerne. Og fra tid til annen dreper de.

Og når palestinere gjør motstand, da er det kriger eller det de kaller operasjoner, militære operasjoner. Så sikkerheten er forklaringen på enhver av deres handlinger, eller for enhver av deres tanker. De sier: «Vi bygger muren for vår egen sikkerhet.» Muren er illegal under internasjonal humanitær lov, og overføringen av befolkning til de okkuperte områdene er også illegal under internasjonal humanitær lov. Og de sier: «Vi bryr oss ikke om internasjonal humanitær lov. Vi bryr oss bare om vår egen sikkerhet.»

Israel-kommentatorene og den Holocaust-overlevende Maté avkrefter påstandene om at støtte til den palestinske saken er synonymt med antisemittisme. Forskjellige stemmer observerer

Og når de vil, bruker de påskuddet om Holocaust. Men det er et påskudd. …

Og sannheten er at palestinerne har blitt undertrykt og myrdet og kontrollert og berøvet i flere tiår. Det er bare sannheten. Og det liker jeg ikke, som menneske.

Hva angår antisemittisme, det er bare en av de største, mest skadelige sammenblandingene av moderne ideologi. Jeg opplevde antisemittisme som spedbarn, jeg opplevde det som barn, jeg har sett det. Det har ingenting å gjøre med å støtte palestinske rettigheter, ingenting.

Ei av de israelske kvinnene forklarer, viktig, noe om traumet og tragedien som førte til jøders emigrering til Israel:

Mine foreldre var begge flyktninger etter den andre verdenskrigen og traumet ved å komme tilbake fra konsentrasjonsleiren og gettoen, til deres respektive land, Jugoslavia og Romania, som de aldri hadde til hensikt å forlate...

Men etter krigen, og etter å ha innsett at mange av deres jødiske venner og familie var blitt myrdet, tror jeg de følte et slikt vakuum eller et tomrom, som presset dem ut av deres land. Og igjen, de var ikke sionister og de planla aldri å komme til Palestina, aldri før det.

Ahed Tamimi er en av de modige palestinerne som blir intervjuet i Where Olive Trees Weep. Tamimi var tenåringen som ble arrestert og sendt i fengsel i åtte måneder i 2017 for å ha fiket til en israelsk soldat som hadde skutt hennes 15-år-gamle fetter i hodet på nært hold. Tamimi ble sammen med familiemedlemmer på nytt arrestert og trakassert etter den 7. oktober 2023.

Den følsomme, elegant utførte filmen konsentreres, som filmskaperne forklarer, om «smerten og lidelsen … okkupasjonens brutalitet». Selv om den etterlater mange politiske spørsmål ubesvart, må dokumentarens logikk føre til opposisjon mot det eksisterende politiske og økonomiske oppsettet, som har produsert helvetet i Gaza og på Vestbredden.

Under den første verdenskrigens slakting insisterte Rosa Luxemburg at bare med en sosial revolusjon kunne «hatet mellom folk, og slaveri rykkes opp med rota. … Sosialisme eller nedstigning til barbari!»

Vi snakket nylig med Zaya og Maurizio Benazzo på en videosamtale.

* * * * * * *

David Walsh (DW): Det er en veldig sterk, overbevisende film. Den besørger en oversikt over situasjonen – historien, masseutvisningen i 1948, de pågående utvisningene og landtyveri, de israelske bosetningene og settlerne, kolonialisme, fengsel, tortur, mange anliggender. Kan dere begge kanskje forklare hvorfor det palestinske spørsmålet er viktig for dere, og hvorfor dere bestemte dere for å lage denne filmen?

Zaya Benazzo (ZB): En ting som var klart da vi dro dit. Vi ville lage en annen type dokumentar som virkelig deler den menneskelige historien, de individuelle historiene. Vi ville fortelle historien gjennom stemmene til menneskene vi møtte der. De palestinske stemmene.

Vi visste at vi ikke ville gjøre noe mot det en palestinsk person ville like. Og som et resultat, filmen er elsket av det palestinske samfunnet. De ærer virkelig dette. De har fortalt oss mange ganger, skrevet brev til oss og sagt: «Vi følte oss sett, vi følte oss hørt gjennom filmen. Vi følte at vi hadde et vitne som representerte oss på den rette måten.»

Det som brakte oss dit var [den canadiske legen] Gabor Maté og workshopen han gjorde med palestinske kvinner, som hadde blitt fengslet og torturert i israelske fengsler. Det var hovedhensikten med å dra dit, og når vi først var der, snublet vi over resten av historiene.

Vi kom over den ene historien etter den andre. Vi var der i tre uker, og vi sov knapt. Vi dro og vi filmet hver dag hva enn vi møtte. Vi ble introdusert til Tamimi-familien i Nabi Saleh, og vi dro dit to ganger til deres hjem.

Vi filmet den virkeligheten som ble vist oss. Da vi først ankom dit, ble vi intimiderte. Vi følte, hvem er vi til å fortelle denne historien? Disse menneskene har brukt deres liv på dette spørsmålet. Vi følte oss intimiderte av kompleksiteten. Men etter at du er der noen timer, ser du at det ikke er så komplekst; det er faktisk veldig åpenbart hva som finner sted.

Det er en okkupasjon. Det er en okkupant. Det er et sjekkpunkt nesten hver 20. kilometer som stiller deg spørsmål og avhører palestinske mennesker, som ofte blir skutt ved sjekkpunktene hvis de ikke gir det riktige svaret.

Maurizio Benazzo (MB): For meg personlig kan jeg gå god for hvert ord du nettopp har sagt. Jeg har vært involvert i det palestinske anliggendet siden 1970-tallet, i bølger, for å si det sånn. Jeg vokste opp i Italia, hvor det var en veldig sterk, pro-palestinsk bevegelse.

Men når du ankommer der, regionen, Vestbredden, det er utrolig, som ingenting du kan forestille deg. Du kan ikke forestille deg omfanget av urettferdigheten, på alle måter, inkludert de mest subtile. Jeg visste om undertrykkelsen. Jeg var veldig klar over den, men før du kommer dit, du kan ikke fatte hvor ille det er. Og dette var før den 7. oktober. Det har pågått i 75 år.

Vi oppdaget dette hver eneste dag. Det var derfor vi ikke sov, for vi kunne ikke. Hvordan kan du hvile i en slik situasjon av urettferdighet? Vi visste ikke engang om vi hadde en film, men vi ønsket å forstå mer. Det var så harmdirrende trist. Vi gråt hver dag av en eller annen grunn, fordi det kan ikke være mulig i denne dag og tid, slik blatant urettferdighet og grusomhet. Og nå er det mye verre.

Joanne Laurier (JL): Hvor filmet dere?

ZB: Vi var bare på Vestbredden. Så, Jeriko, Hebron, Ramallah, Nabi Saleh og Jordandalen.

MB: Vi ble definitivt ikke tillatt å være i Gaza. Faktisk, vi er ikke engang tillatt å være på Vestbredden heller.

ZB: Alle aspekter av palestinske liv er kontrollert. Hver bevegelse, all tilgang til vann og land, selvfølgelig. Vi dro til flyktningleirer nær Ramallah og også nær Betlehem. Lærerne fortalte oss at to til tre ganger i uka er det raid i leirene. IDF-soldatene kommer, og de bare bruker tåregass mot barna.

MB: Kan dere forestille dere? Dette er grunnskolebarn fra 6 til 11 år — to til tre ganger i uka kommer soldatene i en jeep opp til skolen og skyter tåregass gjennom vinduene? Hvordan rettferdiggjør du det? Hvordan tror du dette er normalt? «Vel, barna vil en dag, når de blir eldre, kaste stein på oss. Så vi skyter dem nå!»

ZB: Vi har fortsatt mange flere historier der om andre kvinner som har sittet i fengsel, ikke bare Ashira [Darwish]. Men etter den 7. oktober var det ikke trygt for oss å dele og inkludere deres historier i filmen. Ikke trygt for dem, fordi de ville blitt arrestert. Ei av kvinnene vi intervjuet, hun har sittet i fengsel, og mannen hennes la ut et dikt på Facebook den 9. oktober. Han sitter fortsatt den dag i dag i fengsel. Hun vet ikke hva som skjer. Han bare forsvant, fordi han la ut et dikt på Facebook.

JL: Hva lærte dere som var nytt? Hvordan ble deres forforståelser endret ved å være der? Eller ble de endret?

MB: Ja, absolutt.

ZB: For meg, jeg var litt hjernevasket, tror jeg, til å frykte arabiske mennesker, til å frykte muslimer. Men i det øyeblikket vi kom dit, jeg følte meg mye tryggere å være på Vestbredden enn i Tel Aviv. Vi ble møtt med en slik raushet, en slik åpenhjertighet. Menneskene der er de vakreste menneskene jeg noen gang har møtt. Til tross for okkupasjonen og undertrykkelsen møtte de oss alltid med raushet, uten engang å vite hvem vi var.

MB: For å gi dere et eksempel. Vi filmet ved siden av muren, som det er ulovlig å gjøre. De forteller deg at etter syv minutter med en drone, vil de skyte den ned, fordi det er så lang tid det tar før de finner den. Så vi parkerte bilen og fløy raskt dronen. To minutter seinere kommer denne kvinna ut av huset i nærheten av bilen med et brett med kaffe. Hun spurte aldri, hvem er dere? Ikke et ord. Bare dere er parkert i nærheten av huset mitt, jeg burde gi dere kaffe. Vi drakk kaffen. Hun dro igjen med et smil. Vi fikk dronen vår, og vi dro. Hvor som helst ellers i verden ville folk først ha sagt hvem er dere? Hva gjør dere her? Og dette er én av hundrevis av historier. De er så sjenerøse.

JL: Ok, vi har hatt hendelsene det siste året. Netanyahu har gjort det klart at fra deres synspunkt er dette «Den endelige løsningen» av det palestinske spørsmålet. Nå går de selvfølgelig inn i Libanon. Hva føler dere om den nåværende situasjonen, etter å ha vært der og sett hvordan menneskene er? Hvilke konklusjoner har dere trukket fra det siste året?

ZB: Alt hva vi alle fryktet mest er nå virkeligheten. Selv Gabor Maté – da vi snakket under filmen – vil si at det kommer til å bli mye verre før vi kan se noe lys, og det er dette vi ser. Det har blitt så, så mørkt. Så akkurat nå tror jeg den langsiktige løsningen er veldig åpenbar, det er det de kaller «én stat».

Det er ingen annen vei til like rettigheter, land, vann, menneskerettigheter for alle mennesker der. Det er den eneste bærekraftige løsningen som kan bli langsiktig. Én stat. På kort sikt trenger vi bare å stoppe våpnene til Israel. USA må slutte å bevæpne Israel. Uten USA har ikke israelerne makt. Skattepengene våre utfører et genocid.

MB: Min personlige oppfatning er at det israelske samfunnet undertegner sin dødsdom med dette massemordet, fordi folkene ser det over hele verden. Alle har sett den forferdelige absurditeten, overgrepene, ignoreringen av menneskerettighetene. Det er så blatant.

Det er en dødsdom for staten Israel og for sionisme. Énstatsløsningen er den eneste løsningen. Da vil spørsmålet være, hvilken type «én stat»? Det er det viktig å diskutere. Men det første er å stoppe volden, før det blir til en tredje verdenskrig, som ville være verdens undergang.

DW: Vi vil hevde at den tredje verdenskrig, faktisk, har begynt. I Midtøsten, i Ukraina, i forberedelsene til krig mot Kina.

ZB: Det er vanskelig for meg å takle hva som skal til for å lege disse palestinske familiene. For det første, tusenvis av familier har blitt fullstendig utslettet fra planeten. Det er ingen igjen fra disse familielinjene. Så hvordan skal de overlevende noen gang finne kraften til å leges? Tilgivelse er uaktuelt, men traumet som går i generasjoner, det er det ingen som har en løsning på. Det kommer til å ta mange, mange, mange år...

MB: Generasjoner …

ZB: Generasjoner til helbredelsen kan begynne.

DW: Det er ingen røde linjer lenger. Genocid er akseptabelt.

ZB: Men mitt håp er at verden våkner, at flere og flere mennesker våkner til virkeligheten.

JL: Å, det tror jeg de gjør.

ZB: Sløret er vekk. Vi stirrer på virkeligheten og sannheten hver dag på våre telefoner. Det er ingenting lenger som kan skjule det.

MB: Dette er hva det amerikanske imperiet har gjort over hele verden siden den andre verdenskrig. Det er samme operasjon, bare nå har vi sosiale medier og alle ser det. Dette har vært den kolonialistiske normen, men med sosiale medier er det ikke lenger mulig å spinne det med PR.

DW: Kolonialisme har alltid vært voldelig og blodig. Selvfølgelig, vi har hatt Algerie og Vietnam, italiensk imperialisme i Etiopia på 1930-tallet. Brutale, brutale episoder. Men det er noe spesielt morderisk, forbrytersk og genocidalt ved denne krigen, utført med USAs medvirkning og, faktisk, rettledning, som faktisk bare kan sammenlignes med nazistene på noen måter.

ZB: Fra traumeperspektivet er det dette Maté vil hevde. Traumet som ikke ble helbredet i Europa ble eksportert til Palestina mot mennesker som ikke hadde noe med Holocaust å gjøre, men de mottok noe av det jødiske folkets traumer. De ble forfulgt. Palestinere er ofrene for Holocaust-ofrene.

Det var hva de gjorde så tidlig som i 1946, de brente palestinske landsbyer og brente mennesker slik det hadde blitt gjort mot dem i Tyskland og Øst-Europa. Det er det som nå skjer igjen i Gaza, og det har faktisk aldri stoppet.

JL: Det var ingenting sosialistisk eller progressivt ved sionismen. Den utviklet seg som en bevegelse rettet mot sosialisme og orientert mot kapitalistklassen i Europa og seinere Amerika. Det var en liten bevegelse. Den russiske revolusjonen snakket til de undertrykte, inkludert det jødiske folket.

DW: Ett av deres israelske intervjuobjekter, jeg kan ikke huske hvilket, snakker om hennes foreldre og det faktum at de ikke var sionister. De var ikke interessert i sionismen, men de dro tilbake til Romania og Jugoslavia. Deres venner var døde eller drept. De følte seg åpenbart isolerte. Det var en forferdelig situasjon og de ble presset av hendelser til Israel.

Sionismen skjøt fart på grunn av Holocaust og også desillusjon med Sovjetunionen og stalinismen.

ZB: Sionismen var en kolonial settlerbevegelse, og veldig rasistisk. Fordi det var mange jøder som bodde i Palestina i århundrer i harmoni med den muslimske og kristne befolkningen. De giftet seg, på tvers av trosretningene, og så opplevde de de europeiske sionistene som kom til landet. De, de arabiske jødene, ble annenrangs borgere. De fikk ikke lenger snakke arabisk. De ble behandlet som annenrangs borgere, av deres eget folk, av de europeiske jødene.

MB: Den ene tingen jeg vil legge til om denne krigens grusomme karakter er tilstedeværelsen av KI [kunstig intelligens], bruken av våpen som er fullstendig løsrevet fra menneskeheten. Nå flyr det droner rundt og skyter automatisk alt som beveger seg.

Bruken av KI har gjort krig enda mer steril, som er den historiske utviklingen av krigføring. Opprinnelig var det to personer som sloss ansikt til ansikt. Så var det pil og bue, så våpen, kanoner. Folk blir mer og mer adskilt fra menneskene de dreper. Nå, med KI, er separasjonen fullført.

DW: Men, som du sier, den andre siden av teknologien er at vi kan se dette også. Det kan ikke skjules.

JL: Hva er betydningen av landsbyen Nabi Saleh? Er det der Tamimi-familien bor?

ZB: Ja. Så den representerer en type palestinsk motstand, hele Tamimi-familien der. De har kjempet fredelig i flere tiår. Hver fredag har de en protest der barn, foreldre, alle kommer og synger. Så har du IDF-soldatene som noen ganger skyter, noen ganger dreper de mennesker ved disse fredelige protestene.

Nabi Saleh er på toppen av et fjell. Foran landsbyen ligger det en israelsk bosetting som har svømmebassenger, frodig vegetasjon og alt, for settlerne tar alt vannet. Nabi Saleh har ikke vann. Som vi sier i filmen, de har vann en gang i uka i 12 timer.

Hvert hus i landsbyen har en rivningsordre, som betyr at de en vakker dag kan komme med en bulldoser og rive ethvert hus i landsbyen. Nederst i landsbyen er det en barriere med et sjekkpunkt, og israelerne bestemmer når folk fra landsbyen kan dra og når de ikke kan dra. Noen ganger senkes barrieren og folket kan ikke forlate landsbyen på flere uker. Og det er ikke forutsigbart.

DW: Selvfølgelig er det en del av torturen. Det er en del av torturen og terroren.

MB: På flyplassen var vi sammen med sønnen vår, som er 21 år gammel, med mørkt hår og bulgarsk fornavn. Vi tre skulle forlate landet. Han hadde boardingkortet sitt, vi hadde våre. Etter at du har gått gjennom det som virker som syv sjekkpunkter, er det linjer å stå i, A, B, C osv. Vi står på ei linje, uten noen foran oss. Så vi sa til ham, kom og stå i køen vår. En soldat begynte å skrike til ham, du kan ikke gå dit! Jeg sa, å, kom igjen, vi er en familie, vi er tre. Hva er den store greia? Han sier: «Jeg kjenner disse menneskene, jeg burde skyte ham i kneet!»

Hva? Du skyter noen i kneet fordi han vil være sammen med familien sin, og gå gjennom et sjekkpunkt. På denne «demokratiske flyplassen» i det mest «demokratiske landet» i verden, administrert av den «mest moralske hæren» i verden. Kan dere forestille dere det?

DW: Dessverre, ja.

ZB: En ting til når det gjelder Tamimi-familien. Så Ahed ble arrestert i fjor. Jeg vet ikke om dere er klar over det, men 20. oktober [2023] la en hacker på Instagram ut noe på en falsk konto ved å bruke hennes navn, som tok til motmæle mot jøder. På dette påskuddet satte de henne i fengsel. Hun ble torturert mye verre enn forrige gang hun satt i fengsel, hun ble virkelig brutalt torturert.

Det samme med faren, som satt åtte måneder i fengsel. Han ble løslatt i begynnelsen av juni. Han var ugjenkjennelig. Dette var hans tiende gang i fengsel, og han sa at det er utenkelig hva de gjør akkurat nå. Selvfølgelig har vi hørt historiene, disse rapportene om hva som skjer der.

JL: De bruker vold mot unge mennesker over hele verden som protesterer mot genocidet. Universitetene innfører tiltak for å gjøre det ulovlig å protestere. Det er et globalt spørsmål. Palestinerne har blitt forfulgt i flere tiår, men nå er det ei enorm krise i kapitalistsystemet, som er grunnen til at de driver i retning av en tredje verdenskrig. Så hele den globale befolkningen, på en måte, står overfor en lignende situasjon.

Så de kommer ikke til å være isolert for alltid. Jeg likte transformasjonen som Ashira gjør, hun snakker om hennes mors ikke-vold og protester der alle sang, og så videre. Jeg kan ikke forestille meg hvordan hun overlevde det som i utgangspunktet er en brukket ryggrad, takket være mishandlingen hun ble utsatt for. Men i alle fall, hun sier hun ikke lenger tror på ikke-vold.

MB: Absolutt. Som vi sa, dette er lakmustesten for menneskeheten. Det som skjer er virkelig ute i det åpne. Som dere sa, det er ikke flere røde linjer. «Hvem som helst» kan gjøre alt de vil ustraffet. Enhver regjering, så lenge den har nok makt bak seg. Og det er forferdelig. Det skjer der, det skjer her, det skjer overalt.

Dette er kapitalistsamfunnets siste gisp fordi det er åpenbart at det amerikanske imperiet svikter.

ZB: Et år etter begynnelsen av genocidet ser du fortsatt mainstream media fullstendig hjernevasket av den israelske propagandaen, måten de rapporterer om hva som skjer der den dag i dag.

JL: De tar parti for imperialismen. Amerikansk imperialisme må omorganisere Midtøsten. Den må omorganisere Asia. Det er en bankerott makt hvis overlevelse avhenger av militæret. Deres sønn har vokst opp uten å vite annet enn at USA er i krig, i Midtøsten og andre steder.

MB: Og forresten, de tapte dem alle tilsynelatende.

DW: Ja. Hver av dem har vært en katastrofe. Hver katastrofe fører til en større katastrofe. Og nå foreslår de å føre krig i Iran med 100 millioner mennesker? Det er et element av galskap, men det er åpenbart en veldig farlig galskap.

MB: Og, på den annen side, det var noen som viste oss børstallene. Lockheed Martin-aksjen gikk opp 625 prosent de 12 siste månedene, siden den 6. oktober.

DW: La meg stille dere et spørsmål om traumer. Åpenbart, som kvinna sier i filmen deres, det ikke «post-traumatisk» fordi det pågår fortsatt. Hva er deres oppfatning av konsekvensene av massetraumer, spesielt dens innvirkning på unge mennesker?

ZB: Det ble gjort en studie i Gaza for 10 år siden eller så. Nittifem prosent av barna ble da diagnostisert med en slags traumatisk respons. Så nå, med det disse menneskene gjennomgår, det disse barna er vitner til, det er hinsides enhver måling av traumer vi kan forestille oss. Når du ser ansiktene og kroppene til disse små barna i Gaza skjelve, de kan ikke takle det permanente stresset, så kroppene deres prøver å frigjøre det, men det er umulig fordi det ikke er et øyeblikks trygghet.

Så dette er hinsides noe vestlig psykoterapi eller psykologi har sett, eller kan forstå. Vi gjør tre ting med eventuelle inntekter som kommer fra filmen. Vi planter oliventrær på Vestbredden. Så langt har vi plantet 1 500 trær og Ashira holder også workshops med barn og mødre på Vestbredden, og med folk fra Gaza som ble sittende fast der.

I tillegg holder vi workshops for barn og mødre i Egypt, de som var i stand til å rømme fra Gaza. Så det er det, støtten som kan tilbys gjennom å komme sammen, ha forskjellige terapeutiske modaliteter og lære hvordan man i utgangspunktet regulerer nervesystemet. Dette er det lille vi kan gjøre.

MB: Så i 2015, 95 prosent av barna i Gaza var traumatiserte. Ti år seinere, gjett hvem som krysset grensa den 7. oktober? Hvordan kan du forvente å bringe fred til et slikt område? Det er forferdelig. Hva forventer du av en ung gutt i dag uten håp om å kunne jobbe, studere, reise, uten mat – og alle i hans familie har blitt drept? Hva tror du han kommer til å gjøre neste gang?