Stevnet som ble holdt for den republikanske presidentkandidaten Donald Trump i Madison Square Garden i New York City søndag kveld avslørte det åpne ansiktet av en politisk bevegelse som får en stadig mer åpent fascistisk karakter.
Mediekommentatorer har, helt relevant, brukt begrepet fascisme for å beskrive bevegelsen Trump bygger. Men, der de identifiserer visse av fascismens karaktertrekk – deriblant tradisjonelle valgmetoders underordning til vold og trusler, ekstrem nasjonalisme og xenofobi – utelukker de dens mest essensielle innhold, kapitalistisk kontrarevolusjon.
Noen kommentatorer bemerket som respons på stevnet i Madison Square Garden at det sannsynligvis ville koste ham stemmer. Det er ingen tvil om at oppvisningen i New York vil provosere fram avsky blant breiere deler av befolkningen og ikke bare blant dem som er direkte målrettet av Trumps fascistiske skitt.
Trumps plan for makt er imidlertid ikke basert på formelle valgprosedyrer, men på metodene for borgerkrig. Trump og republikanerne opererer på grunnlag av en fascistspilleplan.
Dette var åpenbart i det som ble sagt søndag kveld. I New York City, verdens mediehovedstad, slengte republikanske talere rund seg rasistiske antiimmigrantbemerkninger. En taler omtalte Puerto Rico, forfedrehjemland til rundt 6 millioner amerikanere, deriblant 1 million New Yorkere, som ei «flytende øy av søppel». Trump-rådgiver Stephen Miller skreik at «Amerika er for amerikanere og kun amerikanere», et slagord som er en direkte oversettelse fra nazimantraet, «Deutschland ist nur für Deutsche», som ble brukt for å rettferdiggjøre massemordet av jøder i Holocaust.
Trump, for hans del, proklamerte at med hans seier «slutter migrantinvasjonen av vårt land og gjenopprettingen av landet vårt begynner», og at valgdagen ville bli «frigjøringsdagen». Troper av «nasjonal gjenfødelse» som overvinner «utenlandsk forurensning» har lenge vært gjengs i fascistbevegelser. Den republikanske plattformen inkluderer et løfte om å samle sammen og deportere 11 millioner menn, kvinner og barn, en bragd som bare kan oppnås gjennom en politistat. Skissert i Madison Square Garden er en strategi for voldelig represjon av industriell skala. Det Trump lover må i siste instans føre til massedrap.
Vold vil først bli rettet mot politiske opponenter, det Trump kaller «fienden innenfra». Med Kongressens republikanske lederskap som tilskuere, sverget Trump og hans allierte igjen eder i blod om hevn mot deres fiender. Gitt at hans støttespillere for litt mindre enn fire år siden kom innen meter fra offentlig å henrette visepresident Mike Pence og House Speaker Nancy Pelosi, må disse truslene anses som dødelig ekte. Talere omtalte den demokratiske presidentkandidaten, Kamala Harris, som «Antikrist» og «djevelen». En annen omtalte alle demokrater som «en haug med degenererte, lavtstående, jødehatere».
Trump forskanset seg på hans retorikk med å kalle hans opponenter interne fiender, og sa: «De er smarte og de er ondskapsfulle, og vi må beseire dem,» og la til: «De har gjort veldig dårlige ting for dette landet. De er virkelig fienden innenfra.»
Denne strategien vil ikke bli endret innen neste tirsdags avstemming. Trump og republikanerne forbereder seg på å bruke illegale og konstitusjonsstridige metoder for å bestride ethvert resultat som går imot dem, ved å bruke deres kontroll over delstaters regjeringer og politistyrker for å utfordre valgresultatene, som de gjorde for fire år siden. Dagen etter stevnet ble valgurner målrettet med brannstiftelser i Washington og Oregon, en liten indikasjon på hva som kommer.
Trump har bak seg betydelige deler av selskaps- og finansoligarkiet, som forstår at den ultimate «fienden innenfra» er arbeiderklassen. Elon Musk, verdens rikeste person, opptrådte i Madison Square Garden kledd i svart, den tradisjonelle uniformen til bevegelsen Mussolini skapte. Musk har donert $ 118 millioner til Trump-valgkampen.
Andre milliardærer og administrerende direktører, med ordene i en Washington Post-artikkel publisert mandag, «sikrer deres innsatser». Dette inkluderer Jeff Bezos, verdens nest rikeste person og eieren av the Post, som blokkerte avisa fra å støtte Harris. Oligarkene som erklærer deres nøytralitet i valget inkluderer Warren Buffett, adm. dir. for Berkshire Hathaway; Larry Ellison, grunnlegger av Oracle; Metas Mark Zuckerberg; og Googles Sundar Pichai.
Amerikas fem rikeste individer kontrollerer en samlet formue på $ 1 billion. Alle av dem har nå enten støttet Trump eller uttalt deres likegyldighet mellom de to kandidatene. Amerikas kapitalister er like beredt til å inngå en avtale med Trump i 2024 som deres tyske motstykker var med Hitler i 1933.
Det demokratiske partiet er ikke et hinder for Trumps planer, men medskyldige. Det demokratiske partiet artikulerer interessene til den samme finanseliten, så vel som de mest velstående seksjonene av middelklassen og har «vunnet» pengekampen fra rike donorer.
Demokratene ble, etter deres offentlige uttalelser å dømme, klar over Trumps fascisme denne siste uka, etter rapporterte uttalelser fra de pensjonerte generalene Mark Milley og John Kelly. Før det har de unngått å bruke det som delikat kalles «f-ordet» i media. De har lenge søkt, med Bidens ord, å promotere «et sterkt republikansk parti» selv etter at nettopp Det republikanske partiet organiserte et mislykket kupp for å omstøte 2020-valgresultatet, og beskyttet deretter de viktigste sammensvorne i Kongressen og Høyesterett.
Fire år etter Bidens uttalelser blir Det demokratiske partiet konfrontert med en fascistbevegelse i Det republikanske partiet. Men selv nå har det sentrale støtet i Harris-valgkampen vært å «nå ut på tvers av midtgangen» til angivelig fornuftige republikanere. I den grad de refererer til faren Trump representerer, presenterer de ham som bare et individ ute etter makt, ikke lederen av ett av de to partiene i den kapitalistiske styringseliten med betydelig støtte fra den kapitalistiske styringseliten.
Selve betingelsene som gir opphav til fascisme – endeløs krig i utlandet, ondartede nivåer av sosial ulikhet og politistatrepresjon – næres av Det demokratiske partiet. Dette er grunnen til at det slåss voldsomt for å eliminere alle «tredjeparti» trusler fra stemmeseddelen, spesielt arbeiderklassepartier som Socialist Equality Party, men stadig «ruller over» for republikanerne.
Fascisme er ikke kapitalistpartiers feilaktige politiske valg, langt mindre enkeltpersoners. Som Trotskij forklarte i en serie strålende skrifter i løpet av 1920- og 1930-årene, fascisme er resultatet av det borgerlige demokratiets sammenbrudd under tyngden av kapitalismens motsetninger. Den blir styringsklassens valg, som ikke lenger kan styre på den gamle måten. Fascisme fortrenger det borgerlige demokratiet i kriseøyeblikk fordi det er den råeste destillasjonen av kapitalisme – den nakent voldelige dominansen over arbeiderklassen i inn- og utland, for profitt.
Den amerikanske erfaringen bekrefter dette. Det har vært andre politiske fascistformasjoner i løpet av det siste århundret, for eksempel, Ku Klux Klan, German American Bund, America First Committee og John Birch Society. Det har vært ei rekke prominente fascistiske politikere, deriblant Huey Long, Father Coughlin, Charles Lindbergh, Joe McCarthy og George Wallace. Og det har vært mange fascist-orienterte kapitalister, blant dem Henry Ford, Howard Hughes og William Randolph Hearst.
Framveksten av fascisme i Amerika skylder noe til disse notoriske høyreorienterte pionerene og den giftige antisemittiske, antiimmigrant og rasistiske politikken de forfektet. Den skylder minst like mye til amerikansk liberalisme og fagforeningsbyråkratiet. Alle gikk i det 20. århundre sammen for å løfte antikommunisme opp som en statsreligion, i alt unntatt navnet. Resultatet var forvisningen fra offisiell amerikansk politikk og kultur av enhver forståelse av overvekten av klasse i konstruksjonen av sosial virkelighet. Det ytre høyre var alltid velkomment i denne verden, selv om borgerskapet ikke følte nødvendigheten for å gi det makt.
Den fundamentale forskjellen er at den amerikanske kapitalismen i dag råtner i stående stilling. Et fullstendige bankerott politisk system er, i siste instans, et uttrykk for dets finansielle konkurs. Det demokratiske partiets utvikling vitner om denne transformasjonen. I løpet av det siste halve århundret har partiet forlatt all forstillelse om sosial reformisme. I stedet for enhver klasseappell til arbeidere, middelklassen og ungdommen, erstatter partiet den med identitetspolitikk, som det forkynner som det sanne og eneste målet for framgang. Der demokratenes håp begynner å vakle har deres fanebærere, Barack og Michelle Obama, reist rundt for å klandre menn, som en befolkning, for Trumps framvekst.
Bak denne falske progressive finéren, feiret av det amerikanske pseudo-venstre, tilbyr Det demokratiske partiet ingenting annet enn innstramminger og krig – og faktisk, finansierer og bevæpner fascister over hele verden som fungerer som amerikansk imperialismes lange, blodgjennomvåte klo, deriblant de fra Azov-bataljonene i Ukraina og de israelske styrkene som utfører den «endelige løsningen» for palestinere i Gaza og på Vestbredden.
Demokratenes hovedbekymring med Trump er at hans seier vil kunne forstyrre langt framskredne planer for krig med Russland. De frykter sammenbruddet av topartisystemet, at rammeverket til den kapitalistiske topartistaten blir undergravd. Og de er bekymret for at eksponeringen av faren Trump representerer vil produsere en massebevegelse nedenfra. Faktisk, som respons på Trumps stevne i New York mønstret Det demokratiske partiet, inkludert den falske New York-sosialisten, kongressrepresentant Alexandria Ocasio-Cortez, ingen protest mot det.
Det å snakke om et «mindre onde» i denne situasjonen er politisk meningsløst. Dette rettferdiggjør analysen World Socialist Web Site har gjort siden 2000, da voldelige demonstrasjoner stoppet opptellingen av stemmer i Florida, og overlot utfallet av det omstridte Bush-Gore-valget til det høyreorienterte høyesterettsflertallet som tildelte republikanerne valgseieren. Denne beslutningen, advarte vi, avslørte fraværet av noe genuint støttegrunnlag for demokrati i styringsklassen. Nå, etter nesten et kvart århundre, blir selv formene for demokratiske regler kastet til side.
Samtidig med disse politiske omveltningene må ett vesentlig faktum understrekes. Styringselitenes forflytning i retning diktatur står i stadig mer diametral opposisjon til arbeiderklassens forflytning. Det siste året har sett masseprotester av ungdom og arbeidere mot genocidet i Gaza, i møte med brutal undertrykkelse og bakvaskelse. Det er økende motstand i arbeiderklassen mot innstramminger, utbytting, fattigdom og sosial ulikhet, bare delvis uttrykt i rekka av streiker på tvers av landet – deriblant den pågående streiken ved Boeing, der arbeidere har avvist to kontrakter brakt tilbake av fagforeningen.
Det er et mektig objektivt grunnlag for utviklingen av en bevegelse mot kapitalistoligarkenes konspirasjoner. Deres konspirasjoner er faktisk motivert nettopp av frykten for en slik bevegelse.
Oppgaven er å besørge denne bevegelsen et genuint program som artikulerer dens interesser. Det er å finne langs veien for uavhengig politisk og industriell mobilisering basert på kampen for sosialisme, i USA og internasjonalt. Arbeiderklassens makt må finne en vei framover gjennom byggingen av et revolusjonært lederskap.