Politiske uroligheter har grepet det sørlige Kaukasus-landet Georgia, etter at president Salome Zourabichvili søndag erklærte at hun ikke ville anerkjenne resultatet av parlamentsvalget som ble holdt dagen før. Avstemmingen ga en seier til det regjerende partiet Georgisk drøm (GD), som oppnådde 53,92 prosent av de avgitte stemmene, som sikret partiet 89 seter i den lovgivende forsamlingen og fornyet dets mandat til å danne regjering. De ledende opposisjonspartiene, som presidenten støtter, fikk til sammen 37,78 prosent av stemmene, og ga dem totalt 61 representanter.
Zourabichvili, som ble født i Frankrike og arbeidet i landets diplomatiske tjeneste i 30 år, blant annet som Frankrikes ambassadør til Georgia, beskrev lørdagens valg som en «russisk spesialoperasjon» og et «konstitusjonelt kupp». Statsoverhodet, som innehar en seremoniell stilling men også er øverstkommanderende for militæret, oppfordret til masseprotester mandag kveld og appellerte om «fast støtte fra våre europeiske partnere, fra våre amerikanske partnere».
Presserapporter tyder på at titusener tok til gatene, mange drapert i georgiske flagg og EU-flagg, på lik linje med pro-vestlige massedemonstrasjoner som fant sted på forsommeren da Georgisk drøm-regjeringen vedtok en lov om «utenlandske agenter». Zourabichvili, som i går kveld fortalte publikum: «De stjal deres valg», fant tid mellom å tale til demonstrantene og arbeidet med å omvelte valgresultatet for å gi et intervju til CNN. Der hun mandag kveld snakket med Christiane Amanpour, beskrev hun avstemmingen 26. oktober som en «fullstendig forfalskning».
Landets president legger grunnlaget for å styrte det gjenvalgte regjeringspartiet. Som Brian Whitmore, senior fellow ved Atlantic Council, bemerket mandag i en kommentar på organisasjonens nettsted: «Georgias 2024-parlamentsvalg har gått inn i sin ‹Maidan›-fase.» Han trakk en sammenligning mellom det som nå utspiller seg i Tbilisi og det høyreorienterte kuppet som brakte det nåværende regimet i Kiev til makten, og observerte: «Denne helgas dypt mangelfulle valg var bare åpningsbjella.»
Den georgiske opposisjonen, som er heftig antirussisk og har ekstremt tette tilknytninger til Washington og Brussel, insisterer på at stemmekjøp, fysisk vold og andre «uregelmessigheter» skjemmet lørdagens avstemming. Flere av opposisjonens politiske partier har sagt de vil nekte å innta deres plasser i nasjonalforsamlingen.
Irakli Kobakhidze, partilederen for GD og leder av landets parlament, har benektet at hans parti var involvert i noen forsøk på å manipulere valget. Kremls talsperson Dmitri Peskov avviste også beskyldningene om russisk involvering, som han beskrev som å ha blitt standardvare.
Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa (OSSE), som med 529 valgobservatører overvåket avstemmingen, spiller en ledende rolle i å styrke opposisjonens påstander, som også Det hvite hus og EU som helhet, som alle krever en etterforsking av resultatet.
Begrunnelsene for deres forlangender er vaklende. Ifølge Pascal Alliard, fransk senator og OSSEs spesialkoordinator, var det mangler ved det georgiske parlamentsvalget på grunn av «ubalanser i finansielle ressurser» og en «splittende kampanjeatmosfære» – med andre ord, partiet som vant hadde mer penger. Det brukte sin dominans over mediene til å promotere seg selv, og det er skarpe politiske splittelser i befolkningen. Han kunne imidlertid ikke indikere hvorfor noen av disse tingene – trekk ved ethvert moderne valg i ethvert kapitalistsamfunn – skulle gjøre resultatet tvilsomt.
Antonio López-Istúriz White, lederen for Europaparlamentets delegasjon som overvåket det georgiske valget, kritiserte på samme måte resultatet fordi «det regjerende partiet under valgkampen brukte antivestlig og fiendtlig retorikk, rettet mot Georgias demokratiske partnere, spesielt Den europeiske union, dens politikere og diplomater, promoterte russisk desinformasjon, manipulasjon og konspirasjonsteorier.»
I hovedsak, ifølge ham, dersom USA, EU eller NATO blir kritisert i en politisk prosess i noe land, gjør det den prosessen – enten det er et valg, mediedekning eller noe annet – illegitim.
Til tross for det som tydeligvis er en samlet kampanje fra den vestlig-støttede opposisjonens side for å ta makten i Tbilisi på grunnlag av anklager om valgfusk, har det blitt framlagt lite bevis for å underbygge disse påstandene. Det har bare vært uttalelser fra utenlandske valgobservatører som er fiendtlige til regjeringspartiet og videoer som sirkulerer på sosiale medier som viser folk som med makt skyver stemmesedler inn i valgurner på et uspesifisert sted, på en uidentifisert dato, til støtte for en ikke-navngitt kandidat.
Og selv om disse hendelsene og andre påståtte rapporter om folk som ble presset til å stemme på den ene eller andre måten, ble betalt for å avgi stemme eller på annen måte ble intimidert, skulle vise seg å være sanne, er det ingen grunn til å anta at stemmerigging utelukkende eller først og fremst var utført på vegne av regjeringspartiet. Opposisjonens støttespillere i Washington er mestere i å omstøte demokratiske valg og har i årevis arbeidet systematisk for å skape et omfattende nettverk i Georgia av pro-vestlige, ikke-statlige organisasjoner, demokratiske påvirkningsnettverk, pressekanaler og lignende, med det eneste formål å sikre amerikanske og europeiske interesser i Sør-Kaukasus.
OSSE har så langt holdt tilbake fra å erklære at resultatene av Georgias valg er fullstendig ugyldige, et skritt som heller ikke Det hvite hus enda har tatt. Spesielt sistnevnte kan til en viss grad være begrenset for øyeblikket av den åpenbare motsetningen mellom Biden-administrasjonens støtte til opposisjonen i Tbilisi og det faktum at Donald Trump – som Harris og Biden, om enn saktmodig, har beskrevet som en vil-være diktator – også har gjort det klart at han ikke vil anerkjenne noe valgresultat som ikke gir ham seier.
Verken dette eller sannhetsgehalten i påstandene om valgfusk i Georgia vil imidlertid stoppe NATO-maktenes bestrebelser for, ved hjelp fra den lokale opposisjonen, å sikre det de ønsker på bakken i Sør-Kaukasus. På grunn av landets geografiske beliggenhet er Georgia, så vel som nabolandet Armenia, i sentrum for USA og Europas krigsplaner, både med hensyn til Russland og Iran.
Washington har vært involvert i landet i flere tiår, pøst penger inn i «sivilsamfunnsorganisasjoner», arbeidet for å etablere tettere militære tilknytninger til staten, og bidratt til å orkestrere omveltingen av administrasjoner de identifiserer som for tette til Russland, som under Roserevolusjonen i 2004.
Georgisk drøm vant valget fordi det presenterte seg som et antikrig parti, det eneste virkemiddelet for å forhindre at nasjonen blir styrt av «det globale partiet for krig» og forvandlet til NATOs «andre front». Det vant støtte blant de delene av befolkningen som frykter hva som ville skje med dem dersom de skulle bli den neste utskytingsrampa for NATO, som er i sympati med det russiske folkets situasjon på grunnlag av landenes felles kulturelle og politiske historie, og ikke er særlig overbeviste, etter flere tiår med elendigheten som har hjemsøkt dem selv og andre rundt om i verden, om Vestens løfter om velstand og demokrati.
GD har imidlertid ingen reell evne til å stoppe den lille nasjonen på mindre enn 4 millioner fra å bli dratt inn i en tredje verdenskrig. Partiet representerer den delen av den georgiske styringsklassen som har som mål å balansere mellom Russland og Vesten og som stadig søker en slags forhandlingsløsning. Selv om opposisjonen framstiller GD som fanatiske putinister som hater Europa og alle dets verdier, har partiet lenge gjort klart sitt ønske om å bringe Georgia inn i EU.
Statsminister Kobakhidze gjentok dette bare én dag før parlamentsvalget. I et intervju med Euronews den 25. oktober beskrev han sin regjering som «pro-europeisk» og uttalte: «Vi vil fortsette å gjøre alt for å promotere Georgias EU-tilslutning i framtiden.»
Kobakhidzes forsøk på å blidgjøre hans kritikere har imidlertid mislyktes. Georgias regjeringsparti er målrettet for fjerning, trukket inn i en malstrøm som omslutter alle de tidligere sovjetiske landene som omslutter Svartehavet. I nærliggende Moldova hevdet pro-EU-krefter, som tok den motsatte taktikken av deres motstykker i Georgia, nettopp seier i en svært tvilsom avstemming. Ifølge deres versjon av hendelsene klarte de å vinne konkurransen til tross for ondskapen fra «russisk desinformasjon». Hvilke valg som er «legitime» og hvilke som ikke er det har ikke noe å gjøre med valgets integritet, men i hvilken grad resultatet stemmer overens med hva Washington og Brussel ønsker.