Greske havnearbeidere stormet landets sjøfartsdepartement sist torsdag som del av deres kamp for å kreve bedre lønninger og arbeidsbetingelser. Dette var etter at havnearbeidere blokkerte en 21-tonns israelsk ammunisjonsforsendelse på Pireus havn bestemt for Haifa, som skulle brukes til å drive videre genocidet på palestinerne.

Havnearbeidernes kamp er del av en breiere bevegelse som bygger mot en generalstreik mot statsminister Kiriakos Mitsotakis’ Nytt demokrati-regjering (ND).

Millioner i ulike sektorer er forarget over stagnerende lønninger og angrep på arbeidsbetingelseneene midt i ei forverrende levekostnadskrise, uttrykt i denne månedens streikebølge med deltakelse av mange tusen arbeidere i ulike bransjer. Den lengste streiken var av sjømenn som gjennomførte en aksjon som varte i fire dager fra 22. til 25. oktober. Streiken deres brakte alle passasjerskip, ferger og cruiseskip over hele Hellas til stillstand.

Kravene deres inkluderte en lønnsøkning så vel som opphevelse av lovgiving som tillater passasjerfartøy å redusere sjømenns årlige operasjonelle tidsplan til bare fire måneder, som faktisk gjør dem til sesongarbeidere.

Stormingen av departementet for maritime anliggender den 24. oktober av havnearbeidere fra Pireaus Container Terminal (PCT) var del av deres 48-timer-lange streik med krav om høyere lønninger så vel som forbedring av helsebetingelser og sikkerhetsforhold.

Loading Tweet ...

Tweet not loading? See it directly on Twitter

Arbeidsbetingelssene ved PCT, et datterselskap av COSCO Shipping Ports Limited eid av den kinesiske staten, er notorisk dårlige med ulykker som en vanlig foreteelse. For bare tre uker siden, den 5. oktober, kollapset en stabel med skipscontainere ved terminalen, som kunne ha ført til flere dødsfall.

Slik som tilfellet var med 45-år-gamle Dimitris Dagklis som ble knust av ei kran på anlegget den 25. oktober for tre år siden. Årsdagen for Dagklis’ død ble markert med en minnesmarkerling ved PCT-anlegget sist fredag med deltakelse av streikende arbeidere og familiemedlemmer.

Offentlige lærere gikk 23. oktober også ut i streik og forlangte høyere lønninger, tilbakeføring til lønnsskalaene for 2016/2017 og økt bemanning. Lærerne krever likestilling mellom faste og vikarlærere, så vel som ni måneders foreldrepermisjon for lærervikarer. Deres streik fant sted i strid med en rettsavgjørelse som dømte til fordel for regjeringen, og erklærte arbeidsnedleggelsen illegal.

Lærere i tusentall marsjerte i løpet av dagen i Athen.

Skolereingjørere streiket i 48 timer fra 24. oktober og forlangte flere ansettelser; faste stillinger på heltid for fagforeningsmedlemmer i stedet for på åremål, tariffavtale, sertifisering av faglig kompetanse, sertifisering av rengjørings- og desinfeksjonsprodukter og rettidig lønnsutbetaling.

Lærernes trossing av rettskjennelsen var betydningsfull ettersom den etterfulgte en domstols kjennelsen den 10. oktober som forbød en nasjonal streik av jernbanearbeidere. Jernbanearbeiderne krever fortsatt grunnleggende sikkerhetstiltak på jernbanenettverket, mer enn 18 måneder etter Tempi-togkrasjet – den dødeligste i gresk historie. Jernbanearbeidernes fagforening foldet sammen og godtok streikeforbudet, som ble pålagt på grunnlag av klagen fra Hellenic Train om at de streikendes krav ikke hadde noe med dem å gjøre, men med infrastrukturselskapet Hellenic Railways Organization.

Serverings- og reiselivsarbeidere streiket også i 24 timer, og avholdt flere protester, deriblant utenfor arbeidsdepartementet og kontorene til Hotelloperatørenes forbund. Aksjonen fra medlemmene av Panhellenic Federation of Food and Tourism Workers rammet vesentlige hotelltjenester. Arbeiderne slåss mot arbeidsgivers forlangende om 10 timers arbeidsdag som del av en ny tariffavtale.

Leger og helsetjenestearbeidere streiket den 17. oktober i 24 timer for ei rekke krav og for å protestere mot kommersialiseringen og privatiseringen av det offentlige helsevesenet. Etter å ha marsjert fra Mavili-plassen og passert parlamentet på Syntagma-plassen, hengte de opp et banner på helsedepartementet hvor det sto: «Vi krever lønnsøkninger, masseansettelser og fast ansettelse av innleid personell.»

Helsevesenet har blitt desimert av innstramminger, med offentlige helseutgifter kuttet med over 40 prosent fra 2009 til 2017. I dag er det minst 45 000 ubesatte stillinger på sykehus nasjonalt, og mange helsesentre kan ikke operere 24 timer i døgnet. Streikeerklæringen advarte: «Mange av sykehusene i provinsene og på øyene har mistet deres sekundære omsorgsfunksjon og har blitt omgjort til ambulansesentre med stor fare for pasienter.»

Protester fra brannbekjempere avholdes 31. oktober og 1. november og protester fra talspersoner for psykisk helse den 31. oktober. Streiker av e-Leveransearbeidere er satt til 1. og 2. november og av bygningsarbeidere den 6. november. Helsearbeidere på Kreta skal også streike den 6. november, med en demonstrasjon som skal holdes i hovedstaden Heraklion.

Ødeleggelsene arbeiderklassen står overfor i dag er den direkte konsekvensen av de påfølgende innstrammingsrundene i løpet av det foregående tiåret, som ble forlangt av Den europeiske union (EU) og Det internasjonale pengefondet (IMF) i motytelser for å motta redningslån angivelig for å betale ned på statsgjelda, som i 2010 var på € 330,57 milliarder. Nesten alle kravene fra lærerne er eksempelvis om en reversering av tiltakene som ble innført under den første innstrammingsrunden i 2010.

Økonomien krympet med 25 prosent, enestående for et europeisk land under fredstid. Ifølge OECD-tall falt reallønningene med en tredjedel mellom 2007 og 2022, og greske arbeidere er i dag de fattigste i EU etter Bulgaria.

Hellas’ fagforeningsbyråkrati har det direkte ansvaret for dette sosiale marerittet, etter å ha kvalt alle kamper imot fra arbeidere de 15 siste årene. Siden 2010 har dusinvis av generalstreiker blitt innkalt av privatsektorfagforbundet Generalkonføderasjonen av greske arbeidere (GSEE), og dens motstykke i den offentlige sektoren, ADEDY, mot angrepene på levestandarder og arbeidsbetingelser som ble drevet gjennom parlamentet etter ordrer fra EU og IMF.

Bare i løpet av årene fra mai 2010 til slutten av 2015 holdt GSEE 28 generalstreiker (20 som varte i 24 timer og fire som varte i 48 timer). Men hensikten med disse streikene var å sikre at sosialt raseri ble gjetet inn under dets kontroll mens antiarbeidertiltak ble stemt gjennom.

Dette ble tilrettelagt av pseudo-venstre Syriza (Koalisjonen av det Radikale Venstre), som ble feid til makten i januar 2015 på et mandat mot innstramminger som ble skrotet i løpet av uker. Etter folkeavstemmingen i juli 2015, der arbeidere overveldende avviste ei tredje innstrammingspakke, ble Syriza og partiets juniorkoalisjonspartner, de høyreekstreme Uavhengige grekere, raskt enige med EU/IMF om ei ny innstrammingspakke. De fire neste årene innførte Syriza innstramminger som var mer brutale enn det som ble håndhevet av de tidligere sosialdemokratiske Pasok- og Nytt demokrati-ledede administrasjonene.

Disse svikene styrket det konservative partiet Nytt demokrati (ND), som igjen vant fjorårets valg etter først å ha beseiret Syriza i 2019. ND intensiverte angrepene på arbeiderklassen med et forslag til en arbeidslivslov i september i fjor, som inkluderte angrep på streikeretten og innføringen av ei seksdagers uke i produksjonen, som trådte i kraft i sommer.

Disse angrepene har gitt ND utstrakt ros fra den globale finanseliten. Ratingbyrået Standard and Poor’s oppdaterte i sin april-rapport sine perspektiver for Hellas fra «stabile» til «positive», og skrev at «greske myndigheter gjennomfører en omfattende strukturreformagenda og takler mangeårige flaskehalser.»

Mens det aldri er penger til arbeidere, er det ubegrensede penger til krig og militarisme. Hellas, som et geopolitisk kritisk medlem av NATO, vil i år bruke over € 7 milliarder på militæret (rundt 3 prosent av BNP).

Bevisst på den utbredte misnøyen blant arbeidere skal GSEE og ADEDY holde en generalstreik den 20. november. Det faktum at ei streikebølge har brutt ut i forkant av disse trekkene fra fagforeningsbyråkratiet indikerer et nytt stadium i klassekampen i Hellas, med arbeidere som trekker ei linje etter et og et halvt tiår med angrep på deres livsvilkår og arbeidsbetingelser.

Bitter erfaring har vist at militans ikke er nok, med mindre fagforeningsbyråkratiets tvangstrøye kastes av. Lederskapet i søjmennenes fagforening Panhellenic Seamens’ Federation (PNO) har allerede lagt ned streiken, til tross for at ingen av de viktigste kravene ble oppfylt.

PNO nøyde seg med skarve 7 prosent lønnsøkning over to år (5 prosent i 2025 og 2 prosent i 2026), godt under de 12 prosentene for 2025 som ble krevd, og mens all antiarbeiderlovgivning fortsatt er på plass. Spesielt økningen i militansen blant havnearbeidere har skapt bekymring i styringskretser, med businessnyhetsnettstedet capital.gr som snakker om den «negative innvirkningen på operasjonene til forsyningskjedene».

Av tilsvarende bekymring var den modige handlingen til havnearbeidere ved PCT den 17. oktober der de stoppet en forsendelse av våpen på vei til Israel. Cargoen er for tiden i havnemyndighetenes varetekt mens det pågår rettsforfølgelse mot Markos Bekris, lederen av Fagforeningen til containerhåndterende arbeidere (ENEDEP) som organiserte aksjonen ved PCT.

Med det breiere fagforeningsbyråkratiet og Syriza sterkt diskreditert har det stalinistiske Greske Kommunistpartiet (KKE) og dets All-militante arbeideres front (PAME) – kommet i forgrunnen.

I sin uttalelse for generalstreiken den 20. november raser PAME mot «kompromisslederskapene til GSEE og ADEDY» og uttaler at «deres holdning i alle disse årene har vært å være regjeringers grunnleggende allierte for å vedta og implementere hele deres antiarbeider struktur.»

Men mens PAME bruker militant retorikk for å distansere seg fra fagforeningsbyråkratiet, inkludert å holde separate demonstrasjoner på generalstreikedager, er KKE en integrert del av byråkratiet. Bekris, bortsett fra å lede ENEDEP og sitte i styret for PAME, er også medlem av GSEEs styrende råd.

ENEDEP hyllet i en uttalelse i begynnelsen av oktober nedleggelsen av havnearbeidernes streik på USAs østkyst av International Longshoremen’s Association (ILA), og uttalte at «havnearbeiderne ved havnene på østkysten av USA har vist oss veien videre», og la bedragersk til at «gjennom deres kamp vant arbeiderne en kollektiv kontrakt med betydelige økninger og helse- og sikkerhetstiltak.»

Streiken ble stengt for å sikre flyten av våpen for å tilrettelegge for amerikansk imperialismes kriger. Ingen full kontrakt ble signert med arbeiderne, som ble sendt tilbake til arbeid med en 90-dagers forlengelse av deres nåværende kontrakt, med eventuelle avtalte økninger kun av tentativ karakter.