I et massivt forræderi stengte fagforeningen International Longshoremen’s Association (ILA) torsdag ettermiddag ned den mektige streiken til 45 000 havnearbeidere.

Havnearbeiderne, longshoremen, må avvise denne bestrebelsen for å sabotere deres kamp. Streiken demonstrerte arbeiderklassens enorme makt, der den truet å bringe store selskapers operasjoner til stans og truet gjennomføringen av USAs globale krig. Men jo mektigere streiken, jo raskere føler fagforeningsbyråkratiet den må stenges ned.

ILA-byråkratiet følte seg tvunget til å komme Biden-administrasjonen til unnsetning, og forsikre at strømmen av våpen for USAs globale kriger fortsetter å flyte. Etter å ha lovet å fortsette å flytte militært utstyr under streiken ivrer likevel fagforeningsapparatet etter å bevise overfor det politiske etablissementet at det er til stoles på, for å håndheve orden på «hjemmefronten».

Nedleggelsen av streiken etterfulgte den høyreorienterte Florida-guvernøren Ron DeSantis’ kunngjøring torsdag ettermiddag at han ville utplassere Nasjonalgarden til havner i Florida for å bryte streiken, der han feilaktig hevdet at den forpurret bistandstiltak etter orkanen Helene.

Tjenestemenn fra International Longshoremen’s Association (ILA) kunngjorde, der de stengte ned streiken, en «tentativ avtale» kun om lønninger, men ingen full kontrakt. Arbeiderne blir sendt tilbake under en 90-dagers forlengelse av den eksisterende kontrakten, som nå utløper 15. januar.

Avtalen om lønninger ryktes å være på 61 prosent lønnsøkninger over seks år. Men det er ingen enighet om andre aspekter, deriblant beskyttelsen av jobber mot automatisering. Dette var i utgangspunktet det største anliggendet bak streiken.

Fagforeningen hevder at forlengelsen på tre måneder vil gi forhandlerne «tid» til å hamre ut disse og andre vilkår. Dette er absurd, gitt det faktum at de velvillig har gitt opp arbeidernes tyngde bak kravene ved å stenge ned streiken før disse samtalene i det hele tatt har begynt.

Som med United Auto Workers begrensede «stand-up streik» i fjor og fagforeningen Teamsters’ tomme «streikeklar»-kampanje ved UPS i fjor, blir scenen satt for massive automasjonsdrevne permitteringer. Byråkrater fra hver fagforening hevdet likeledes også «historiske seire» på lønninger og andre anliggender, bare for at tusener innen uker etter ratifisering begynte å miste deres jobber.

De to siste dagene har det vært en massiv kampanje mot havnearbeiderstreiken i selskapsmedia. Ei rekke uttalelser, deriblant fra Wall Street Journal og National Review, har formanet Biden til å utstede en Taft-Hartley-forordning. Business Insider kalte streiken ei av «en trio av kriser» som truet å velte Harris-valgkampen.

Mange nyhetskanaler, deriblant såkalte «liberale» aviser som New York Times, publiserte også artikler om ILA-president Harold Daggetts fagforeningslønn på nært $ 1 million, som påminnet ham hvilken side hans brød er smurt.

Biden, som for to år siden forbød en streik på jernbanene, kalte onsdag havnestreiken en «menneskeskapt katastrofe» og oppfordret fagforeningen og havneoperatørene til å «få denne streiken unnagjort». Dette utgjorde faktisk marsjordren til ILA-byråkratene for at de ikke kunne la streiken fortsette noe lenger.

DeSantis’ streikebrytende trussel avslører Trump og republikanernes populistiske pretensjoner, der de er i stand til å kapitalisere på demokratenes besettelse for krig og åpenbare likegyldighet til den sosiale krisa arbeidere konfronterer. Deres forsøk på å bygge en fascistbevegelse, gjennom rasistisk oppildning mot immigranter, er målrettet mot å knuse all motstand mot selskapers profittjakt og imperialistkrig.

I månedsvis har Daggett og andre posert med heseblesende, vulgære tirader mot havneoperatørene. Men dette ble bare gjort for å komme ut foran streikens reelle drivkraft, grunnplanets massive raseri. Som WSWS advarte, de har stengt ned streiken ved første anledning.

Havnestreiken demonstrerte arbeiderklassens kapasitet til å stoppe krig og omforme samfunnet i interessene til det breie flertallet av befolkningen, ikke de velbeslåtte få. De samme profittinteressene som driver krigene i utlandet står også bak angrepene på arbeiderklassen i form av automatisering, tvungen overtid og lønnsstagnasjon.

Den internasjonale arbeidsstyrken i shippingindustrien, som involverer arbeidere fra alle kontinenter ansatt av globale selskaper, er et mikrokosmos av arbeiderklassens globale enhet, som ikke har noen interesse av å bli satt opp mot seg selv i erobringskriger.

Men forræderiet av streiken viser at arbeiderklassens makt bare kan organiseres gjennom en uopphørlig kamp mot pro-selskap fagforeningsbyråkratiet. Oppgaven er et opprør mot apparatet og etableringen av nye kamporganer, grunnplankomitéer, for å forsikre demokratisk kontroll og kunne etablere breie kontaktlinjer med arbeidere rundt om i verden.

Bilarbeidere på grunnplanet i Detroit, som står overfor massepermitteringer sanksjonert av UAW-byråkratiet, deriblant 2 400 i neste uke ved fabrikken Warren Truck, sa de burde følge opp havnearbeiderne og også streike for å forsvare deres jobber.

Streiken møtte brei støtte fra arbeidere på tvers av landet, som ønsket å bli med dem i en kollektiv kamp for å presse på for felles krav. Boeing Workers Rank-and-File Committee ga torsdag ettermiddag ut en uttalelse der de oppfordret til enhet med havnearbeiderne for å «forsvare arbeidsplasser og stoppe verdenskrig».

«Vi må presse på vår fordel,» står det i uttalelsen. «Fagforeningstjenestepersoner overalt er på bakfoten, på grunn av omfanget av grunnplanets raseri etter år med skyhøy inflasjon, avtagende helsetjenesterettigheter og uløste og dødelige sikkerhetsanliggender.»

Havnearbeiderne må organisere seg for å motarbeide dette forræderiet, ved å etablere grunnplankomitéer for å organisere en reell kamp som er rettet mot havneoperatørene og kapitalistpartiene, sammen med deres lakeier i fagforeningsapparatet.

I bunn og grunn er dette nok et stadium i en voksende konflikt mellom fagforeningsbyråkratiet og arbeiderklassen. Jo mer skamløst tjenestepersonene opptrer i strid med grunnplanets vilje, jo flere arbeidere vil konkludere at en ny strategi er nødvendig. De må beslutte å bli med i den voksende bevegelsen av grunnplankomitéer, for å sette arbeidere i kontroll til å organisere en reell kamp, og forene arbeidere over hele USA og rundt om i verden.