President Emmanuel Macron truer med å pålegge den franske statens 2025-budsjett uten parlamentarisk avstemming, per dekret. Knapt et år etter at Macron gjorde dette for å innføre massivt upopulære pensjonskutt til tross for massestreiker og protester, avslører dette at det franske demokratiet akselererende desintegrerer, der regjeringen plyndrer arbeiderne for å forfølge politikk de overveldende avviser.
Budsjettet er nakent klassestyre. Det kutter € 60 milliarder, med € 40 milliarder i sosiale kutt og skatteøkninger på € 20 milliarder, derav € 5 milliarder rettet mot arbeiderklassefamilier. Samtidig opprettholder det de titalls milliarder i økte militærutlegg som Macron påla midt under NATOs krig med Russland i Ukraina. Dette tråkker på opposisjonen fra 91 prosent av franskmennene mot Macrons pensjonskutt, og et tilsvarende massivt flertall mot hans oppfordringer om å sende tropper for å slåss mot Russland i Ukraina.
Macrons trusler avslører ikke bare hans fascistiske minoritetsregjering, som i parlamentet er avhengig av stilltiende støtte fra Marine Le Pens høyreekstreme Nasjonal samling (RN). Det avslører også Jean-Luc Mélenchons Nye folkefront (NFP), med tjenestepersoner som oppfordrer til å omskrive noen av budsjettets bestemmelser i Nasjonalforsamlingen. Etter stupid å ha støttet Macrons kandidater ved sommerens valg, der NFP feilaktig hevdet at Macron ville stoppe det ytre høyre, presenterer de nå endringer i parlamentet – der Macron forbereder for fullstendig å omgå det.
Den eneste kraften som kan stoppe militær eskalering og uopphørlige angrep på levestandarder og sosiale rettigheter er arbeiderklassen. Den enorme motstanden som eksisterer blant arbeidere mot militær eskalering og sosiale innstramminger, ikke bare i Frankrike, men over hele Europa og internasjonalt, må mobiliseres til kamp, uavhengig av NFP og dets tilknyttede fagforeningsbyråkratier.
Ministerrådet holdt i forrige uke et møte med Macron der statsminister Michel Barnier ba om og angivelig fikk tillatelse til å anvende Konstitusjonens Artikkel 49-3, for å banke budsjettet gjennom per dekret – uten avstemming i Nasjonalforsamlingen, som for øyeblikket er forventet i desember.
Siden da har regjeringen forsøkt å nedtone denne politisk eksplosive avsløringen. «Statsministerens målsetting er uendret. Det er å la debatten gå hele veien, i respekt for parlamentet,» sa regjeringens talskvinne Maud Bregeon. Dette reflekterer imidlertid ikke Macrons strategi, så mye som hans frykt for eksplosiv opposisjon i arbeiderklassen.
En meningsmåling utført av BFMTV-Elabe fant at selv i de tidlige stadiene av budsjettdebatten mener 58 prosent av franskmennene at anvendelsen av Artikkel 49-3 ville være uakseptabel. Denne antidemokratiske artikkelen i Frankrikes Konstitusjon tillater regjeringen å tvinge Forsamlingen til å godta budsjettet uten avstemming, med mindre Forsamlingen stemmer for et mistillitsforslag mot regjeringen for å tvinge fram nye valg.
En annen mulighet, har regjeringens tjenestepersoner fortalt pressen off the record, er å be Senatet omskrive budsjettet for å omgjøre de endringer som Nasjonalforsamlingen måtte gjøre. Senatet, et ikke-valgt organ, er dominert av det høyreorienterte partiet Republikanerne (LR) som er del av Barnier-regjeringen, selv om partiet nå i løpet av det siste tiåret har kollapset til ei lita gruppe i Nasjonalforsamlingen. Senatet er forventet å produsere et høyreorientert budsjett langs linjene forlangt av Macron og bankene.
I begge tilfeller, styringsklassen er fast bestemt på å kutte levestandarder og bygge et militær-politi regime. Blant planene som sirkulerer er: eliminering av inflasjonsjusteringer av pensjonene fram til juli; massive hevinger av prisene på elektrisitet, medisiner og supplerende medisinsk forsikring; kutt av 4 000 lærerjobber; kutt av betalte sykedager; og kutt av nasjonal finansiering av regionale sosiale programmer. De eneste departementene som får en reell økning i deres utlegg er innenriksdepartementet og de væpnede styrkene, med henholdsvis 8 og 7 prosent.
Bak Macron står ikke bare den franske styringsklassen, men den franske statens store kreditorer i det amerikanske og europeiske finansaristokratiet. Ratingbyråene Fitch og Moody’s har begge signalisert at de kan kutte Frankrikes kredittrating, som ville drive opp lånekostnadene på globale finansmarkeder, dersom de konkluderer at det franske statsbudsjettet ikke kutter utgiftene dypt nok, eller at den politiske situasjonen i Frankrike er ustabil.
«Oppmerksomhet vil vendes mot parlamentsdebatten og kredittratingsbyråene», skrev analytikere fra Frankrikes Postbank da Fitch nedgraderte sitt perspektiv på fransk gjeld fra stabilt til negativt, selv om det ikke endret selve ratingen, på AA-.
Den franske staten er i realiteten konkurs, med en svimlende statsgjeld på € 3,23 billioner, eller 112 prosent av Frankrikes bruttonasjonalprodukt (BNP). På samme måte har statsgjelda økt til 140 prosent av BNP for Italia, 105 prosent for Spania og 122 prosent for USA.
Det er imidlertid ikke for arbeidere å betale denne gjelda, påløpt via kapitalistklassens katastrofale vanstyre over en hel epoke – ikke bare i Frankrike, men over hele Europa og internasjonalt. Årsakene er massive statsfinansierte bank- og selskapsredninger av velstående investorer, kollapsen i beskatning av de velstående og den massive omdirigeringen av offentlige utlegg til krig. Disse tiltakene har funnet sted samtidig med en katastrofal kollaps av levestandardene til den arbeidende befolkningen.
Den franske statsgjelda har i løpet av de 20 siste årene blitt tredoblet mens den samlede formuen til bare de 500 rikeste franskmennene ble tidoblet, til € 1,2 billioner. Denne økningen i privat formue ble overveldende drevet av finansiell spekulasjon, da Den europeiske sentralbanken (ECB) lånte ut billioner av euro av offentlige midler til banker og selskaper i ei bølge av redningsaksjoner i 2008, i løpet av 2010-årene og i 2020. Den franske staten er konkurs, den industrielle strukturen i Frankrike og Europa er ødelagt, og franskmannen Bernard Arnault (nettoformue € 190 milliarder) blir ofte trukket fram som verdens rikeste mann.
I løpet av denne perioden pøste EU-land kollektivt hundrevis av milliarder euro inn i økte militærutlegg, og også inn i en USA-ledet krig med Russland som har etterlatt Ukraina knust og med hundretusener ukrainere døde. Macrons forslag tidligere i år om å sende tropper til Ukraina, selv mens Washington støttet Israels genocid mot Gaza, illustrerer borgerskapets suicidale hensynsløshet. Etter å ha drevet Frankrike konkurs foreslo Macron en operasjon som ville åpne en vei til global atomkrig.
Budsjettkrisa i Frankrike viser dette: Samfunnet har ikke råd til verken de velstående eller militarismen til NATO-imperialistmaktene som truer med å blåse planeten ad undas.
Det brygger en eksplosiv kamp mellom arbeiderklassen og Macron-regjeringen, som vil eskalere etter hvert som dette budsjettets karakter blir stadig breiere kjent. I denne kampen må arbeiderklassen være bevæpnet med et klart politisk program og perspektiv. Imperialistkrig og politi-stat-represjon må avsluttes, og befolkningens sosiale behov må finansieres ved å beslaglegge EU-redningsmidler og nasjonalisere bankene og storselskapene som mottok dem.
Arbeiderklassen kan ikke slåss for et slikt program sammen med Mélenchon, LFI, NFP og relaterte fagforeningsbyråkratier. De kvalte pensjonskampen i fjor, og avbrøyt ganske enkelt streiker etter at Macron hadde banket gjennom hans kutt. I valgene i juli dannet de en valgallianse med Macron, angivelig for å holde RN utenfor makten, og trakk deres egne kandidater for å hjelpe til med å få valgt Macrons kandidater. Totalt orientert mot manøvrer innenfor den parlamentariske maskina med Macron, vil de motsette seg en kamp fra arbeidere mot krig og for å nasjonalisere økonomien.
Denne kampen vil kreve en massiv mobilisering av arbeidere på grunnplanet, i organisasjoner uavhengig av NFP og fagforeningsbyråkratiene. I denne kampen er franske arbeideres beste allierte arbeidere internasjonalt. Den vesentlige forutsetningen for en slik kamp er imidlertid en klar forståelse av at det ikke vil være noen enkel, delvis reformistisk løsning på denne krisa. Forsvaret av arbeiderklassen krever ikke en nasjonal folkets revolusjon som foreslått av LFI, men en kamp for en internasjonal sosialistisk revolusjon som overfører makt til arbeiderklassen.